NRK Meny
Normal

Avantgardemusikk - et forsøk på definisjon

Du har sikkert hørt om "avantgardemusikk" i forskjellige sammenhenger. Eller "uforståelig musikk". Eller "uspillelig musikk". Men hva skjuler seg egentlig bak disse begrepene? Og når begynte man å bruke dem?

Radio Noise 24

Radio Noise 24

Foto: Dywane Thomas Jr. /

Avantgarde (egentlig fransk: 'fortropp').

"Avantgarde" er et begrep som er hentet fra fransk militærhistorie hvor det opprinnelig betydde en fremskutt gruppe som skulle rydde vei for hoveddelen av troppene. Etterhvert som det ble benyttet om kunstnere oppsto betydninger som henviste til grenser, lederskap, ukjent territorium og risiko.

Et tidlig eksempel på en slik bruk var forfatteren Saint-Simon’s forslag om at kunstnere kunne tjene som en "avant-garde" i utformingen av sine nye utopier. Allerede den gang ble det altså antatt at en avantgarde kan være motivert både som resultat av intellektuell spesialisering og på grunn av avvik fra sosiale normer.

Henri de Saint-Simon

Henri de Saint-Simon

Foto: Wikipedia

Avantgarde og modernismen

I vår egen tid brukes begrepet avant-garde ofte generelt når man omtaler kunstnere som har gjort radikale avvik fra tradisjonen, men det har også vært ladet med bestemte meninger. Som regel har det vært knyttet til en mer spesifikk periode fra slutten av det 19. og tidlige 20. århundre, den epoken som vanligvis kalles "modernismen" innen kunsthistorien.

I modernismen er begrepet avantgarde først og fremst knyttet til ideen om kontinuerlig framgang (og opprør) innenfor en enkelt kunstform, samtidig som det ikke defineres noen grense for hvor – eller når - fremgangen slutter.

Når oppstår egentlig begrepet "moderne musikk?" Det er vanskelig å si, men det finnes i det minste et musikkstykke fra ca 1780 som heter "Modern music" - skrevet av en amerikansk komponist som heter William Billings. Stykket er for blandet kor, og er skrevet som en ironi over hvor "stygg musikk" moderne komponister kunne tillate seg å skrive.

Innenfor modernismen er begrepet avantgardemusikk klart adskilt fra to motsatte kategorier.

Den første er "klassisk musikk", en kategori som fremkom i det 19. århundre og ble institusjonalisert fremfor alt i den offentlige konsertvirksomheten med sin konsentrasjon om det wienerklassiske og romantiske konsertrepertoaret.

Den andre er "populærmusikk", kjennetegnet av at musikk gjennom det 20.århundre har blitt industrielt frembrakt og fått karakter av å være en vare som er beregnet på masseproduksjon og -distribusjon.

Schönberg og Adorno

I forhold til utviklingen av den klassiske musikktradisjonen gjennom 1800-tallet kan man finne sporene av en avantgarde allerede tidlig i det 19. århundre, selv om den var laget av estetisk og stilistisk kontrasterende elementer. Enkelte av Beethovens sene verk ble ansett for uspilllelige i hans samtid. Stykket med tilnavnet Große Fuge for strykekvartett ble for eksempel ikke spilt offentlig i sin helhet før i 1906!

Utviklingen av tysk estetisk tenkning på 1800-tallet er også preget av at synet på musikken skulle være - en "musikk for fremtiden " - slik den ble foreslått av bl.a. Richard Wagner og Franz Liszt. Dette la grunnlaget for Arnold Schönbergs senere åpne strid med sin tids markedskrefter.

I 1918 opprettet Schönberg en egen forening for private musikalske oppføringer, som representerte et kraftig symbolsk øyeblikk i utviklingen av avantgarden, idet man lukket vanlig folk ute fra konsertopplevelsen for å forsøke å rendyrke det musikalske språket, beskyttet fra videre forfall.

Musikken var derfor mye mer enn et objekt for skjønnhet, den var et område for erkjennelse, og et felt der en diskusjon om idéer som "sannhet" burde beskyttes. Med bakgrunn i dette var det at man forsto avantgardens musikalske selvforståelse som den mest avanserte fasen av dialektikken (motsetningen) mellom ekspressive (uttrykksmessige) behov og de tekniske midler man rådet over i sin samtid, slik man kan tolke den tyske filosofen Theodor Adornos syn på musikkhistorien.

Theodor Adorno

Theodor Adorno

Foto: NTB scanpix

Adorno skilte klart mellom den avantgarde ånd man fant tidlig i det 20. århundret og forkjemperne for den nye musikken på 1950-tallet og 60-tallet (Boulez, Stockhausen, Berio, Ligeti). For Adorno var det en klar motsetning mellom Arnold Schönberg og Igor Stravinsky . Adorno betraktet Schönberg som en som videreførte den rene musikalske tenkningen, mens Stravinsky representerte en form for tilbakevending til en mer primitiv og markedstilpasset musikk.

De sentrale personene i den nye musikken i etterkrigstiden har også blitt forbundet med begrepet avantgarde, og noen av komposisjons- og uttrykksmåtene som disse brukte, slik som serialisme , elektronisk komposisjon, aleatoriske prosedyrer og så videre - er beskrevet, ofte nedsettende, som "avantgarde-teknikker”.

Uendelig fornyelse

Det er vel egentlig først i etterkrigstiden at det for alvor ble et skille mellom publikum og den nye musikken i konsertsalene, der publikum avviste musikken og heller gikk for å høre det klassiske repertoaret. Det er klart at den nye musikken på 1960-tallet delte ordbruk med den tidlige modernismen i satsingen på en spesialisert, progressiv og "autentisk" kunst, og at man også så positivt på – og trodde på retorikken om ”den endeløse nyskapning” – altså at musikken ville fortsette å fornyes uendelig.

Likevel er det også en følelse av at den sentraleuropeiske modernismen representerte en "offisiell" modernisme, som etter hvert også ble støttet av institusjonene, og som sådan hadde fjernet seg fra den eksplosive, felttogaktige og avvikende modernismen fra tidligere perioder, da det borgerlig-romantiske prosjektet hadde nådd sitt høydepunkt. Her er det viktig å merke seg at det også oppsto store forskjeller mellom de sentrale landene i Europa og komponister for eksempel i Norge, fordi norske komponister ikke i samme grad var oppdratt i den avant-garde ”ånd” som hersket i mange sentraleuropeiske land.

Anti-borgerlig protest

Et annerledes uttrykk for avantgarden var den undergravende, anti-borgerlige protesten som ble forbundet med dadaisme og surrealisme under og rett etter første verdenskrig. Denne retningen ble først gitt musikalsk uttrykk av den franske komponisten Erik Satie , og en generasjon senere ble denne estetikken videreutviklet i en radikal estetisk ånd av Cage og andre i kjølvannet av andre verdenskrig.

For enkelte var det denne anti-borgerlige protesten som ble den sanne avant-garde, fordi den skiller seg begrepsmessig fra modernismen gjennom sin avvisning av «institusjonen kunst» og av estetisk autonomi. Slik sett ble avantgarde-begrepet faktisk også knyttet til oppløsningen av begrepet ”kunst”.