Kvinnelige komponister på 1800-tallet

Clara Schumann (1819-1896)

Clara Schumann er en av få kvinnelige komponister fra 1800-tallet. Anerkjennelse for sin komponistvirksomhet har hun imidlertid fått i nyere tid. I samtida var hun først og fremst kjent som konsertpianist. På 1800-tallet var det en utbredt forestilling at kvinner gjerne kunne fremføre musikk, men ikke komponere den.

Clara Schumann komponerte likevel både ensatsige karakterstykker, lieder og kammermusikk. Allerede som 14-åring skrev hun en klaverkonsert.

Her får du høre lieden ”Am Strande”

det ensatsige karakterstykket ”Notturno” fra Soireés Musicales, op.6,

og 2.sats fra Pianotrio i g-moll, op.17

Hvilke stiltrekk fra romantikken hører du i Clara Schumanns musikk?

Clara, som het Wieck til etternavn før hun giftet seg, fikk en grundig musikkutdannelse av sin far. Det var ikke uvanlig at jenter fra borgerskapet lærte å spille piano.

Clara fikk imidlertid også opplæring i musikkteori og komposisjon, noe som ikke var like vanlig for jenter. Da Clara Wieck var 21 år, giftet hun seg med komponist Robert Schumann (1810-1856), mot sin fars vilje.

Etter giftermålet med Robert Schumann, fortsatte Clara både å komponere og å spille konserter. Likevel hadde nok Robert Schumanns komponistvirksomhet høyere prioritet enn Claras.

I 1841 skriver hun dette i dagboka si: ”My piano playing is falling behind. This always happens when Robert is composing. There is not even one little hour in the whole day for myself! If only I don't fall too far behind. . . . I can't do anything with my composing--I would sometimes like to strike my dumb head! (Reich-1985, s.110)”.Det hendte imidlertid at ekteparet Schumann samarbeidet om komponeringen.

Robert Schumanns skrev blant annet en samling ensatsige klaverstykker som han kalte Impromptus über Ein Thema von Clara Wieck, op.5. Clara skrev temaet som Robert bygget disse stykkene på. Her hører du det første av i alt elleve korte stykker:

Clara og Robert Schumann fikk åtte barn. Robert Schumann slet med en dårlig helse. Stikk i strid med 1800-tallets kjønnsrollemønster, var det i hovedsak Claras virksomhet som konsertpianist som gav familien inntekt. Etter Roberts død i 1856, var Clara eneforsørger for den barnrike familien. Hun viet kreftene sine til undervisning, konsertvirksomhet og til å promotere Robert Schumanns musikk

Komponistvirksomheten hennes kom etter hvert helt i bakgrunnen. I artikkelen ”Clara Schumann: A Composer´s Wife as Composer” skriver forfatter Eugene Gates følgende om Claras liv etter Robert Schumanns død: Composition did not play a significant role in that new life. . Clara produced only two pieces after Robert's death (...).

Selv om Clara Schumann hadde en musikalsk utdannelse som mange av hennes mannlige komponistkollegaer kunne misunne henne, viser Claras dagboknotater at hun selv var preget av samtidas syn på kvinnelig kreativitet. Hun tvilte på sine egne kreative evner: ”I once believed that I had creative talent, but I have given up this idea; a woman must not wish to compose -there never was one able to do it. Am I intended to be the one? It would be arrogant to believe that. That was something with which my father tempted me in former days. But I soon gave up believing this (Reich-1985, s.229)”.

Kvinner fra borgerskapet kunne gjerne få opplæring i sang og pianospill. Å være kreativ og skapende på linje med en mann, var mye mer kontroversielt.

Fanny Mendelssohn Hensel (1805-1847)

Heller ikke komponisten Fanny Mendelssohn Hensel var spesielt godt kjent i sin egen samtid.

I løpet av sitt korte liv, komponerte hun imidlertid over 400 verk. I likhet med Clara Schumann, komponerte hun lieder, ensatsige karakterstykker og kammermusikk.

Her får du høre lieden ”Nachtwanderer” fra 6 Lieder, op.7,

karakterstykket ”April” fra Das Jahr. 12 Charakterstucke:

og 3.sats fra Pianotrio i D-moll, op.11:

Fanny Mendelssohn var storesøsteren til den mer kjente komponisten Felix Mendelssohn (1809-1847). Selv om Fannys far gav henne og broren Felix samme musikalske utdannelse, var han helt tydelig på at Fanny og Felix ikke hadde samme muligheter: ”What you write to me about your musical occupations with reference to and in comparison with Felix was rightly thought and expressed. Music will perhaps become his profession, whilst for you it can and must only be an ornament, never the root of your being and doing (Hensel-1881, s.82)”.

I 1829 giftet Fannys seg med maleren Wilhelm Hensel (1794-1861). Wilhelm Hensel var positiv til Fannys komposisjonsvirksomhet. Selv tvilte hun på kvinners evne til å utøve kunst. Både Clara Schumann og Fanny Mendelssohns tanker om egen kreativitet var preget av samtidas kvinnesyn. Rett før Fanny Mendelssohn giftet seg, skrev hun dette: ”I am composing no more songs, (...) I now comprehend what I've always heard (...): Art is not for women, only for girls; on the threshold of my new life I take leave of this plaything (Citron-1983, s. 571)”.

Fanny Mendelssohn Hensel fortsatte likevel å komponere. Når det gjaldt å gi ut egen musikk på noter, lyttet hun imidlertid til rådene hun fikk av faren og av broren Felix. De mente begge at det ikke sømmet seg for en kvinne å trykke egenkomponert musikk på noter og utgi den under eget navn.

Felix Mendelssohn lot imidlertid Fanny gi ut noe av musikken sin i hans navn. Tre av Fannys sanger ble utgitt som en del Felix Mendelsohns samling av sanger, op. 8. I 1842 spilte Felix Mendelssohn noen sanger fra op.8 for dronning Victoria på Buckingham Palace. Dronning Victoria skrøt av Mendelssohns musikk, spesielt godt likte hun sangen ”Italien”:

Sangen ”Italien” var imidlertid ikke komponert av Felix Mendelssohn. Felix måtte innrømme for dronning Victoria at det var Fanny som var komponisten: ”Yesterday, a noble countess graciously praised my songs, and remarked, interrogatively, wasn't the one by Grillparzer [author of the text of "Italien"] altogether delightful. Yes, I said, and she thought I was conceited until I gave a full explanation by telling her that you were the composer (Selden-Goth-1945, s.77)”.


Mot slutten av livet, i 1846, lot Fanny seg motvillig overtale til å gi ut noe av musikken sin i sitt eget navn: ”Bote & Bock have made offers to me the likes of which have perhaps never before been given to a dilettante composer of my sex, (...). I do not in the least imagine that this will continue, but am pleased at the moment, having decided to embark on this course, to see my best works appear in print. (Elvers-1986 Preface to the score, Fanny Hensel)”.

Kampen for at kvinner skulle få samme rettigheter som menn var helt i startgropa i Europa på 1800-tallet. Det fantes ennå ingen organisert kvinnebevegelse. Enkelte kvinnelige forfattere som norske Camilla Collett og franske George Sand skrev romaner som tok opp det som ble omtalt som kvinnespørsmål; kritikk av ekteskapet og kampen for de fattige. Det fantes små grupper av kvinner som møttes og diskuterte disse spørsmålene. Dagboknotatene til Fanny Mendelssohn Hensel viser at hun ikke nødvendigvis identifiserte seg med den gryende kampen for kvinners rettigheter. Hun hadde betenkeligheter med å publisere musikken sin i sitt eget navn, og på denne måten hevde seg på lik linje med sin bror, og andre mannlige komponister. Hun skriver følgende til broren Felix: ”I hope I won't disgrace all of you through my publishing, as I'm no femme libre . . (Citron-1987, s.351)”.

Først i nyere tid har komponisten Fanny Mendelssohn Hensel begynt å få anerkjennelsen mange mener at hun fortjener.

Så sent som i 2012 klarte musikkvitenskapstudent Angela Mae å bevise at et pianostykke som man trodde var skrevet av Felix Mendelssohn, egentlig var komponert av Fanny Mendelssohn Hensel:

Agathe Backer Grøndahl (1847-1907)

Agathe Backer Grøndahl regnes, i tillegg til Edvard Grieg og Halfdan Kierulf, som en av Norges mest betydelige romansekomponister. Hun komponerte over 250 romanser og 150 klaverstykker.

Agathe Backer Grøndahls musikk er inspirert av tysk romantiske komponister som Robert Schumann og Felix Mendelssohn. Romansen ”Mot kveld” er en av hennes mest kjente. Hvilke stiltrekk fra romantikken hører du her?

I romansene skaper Agathe Backer Grøndahl gjerne lyriske og poetiske stemninger. Flere av klaverstykkene hennes er imidlertid mer virtuose. Her plasserer hun seg i tradisjonen fra Fredric Chopin (1810-1849) og Franz Liszt (1811-1886):

Mens andre samtidige komponister, som Halfdan Kierulf og Edvard Grieg, bygde musikken sin rundt trekk fra norsk folkemusikk, finner vi sjelden særnorske trekk i Agathe Backer Grøndahls musikk. Musikken hennes har først og fremst røtter i den europeiske romantiske tradisjonen. På denne måten skiller hun seg fra sine mannlige komponistkollegaer.

Agatha Backer ble født inn i en velstående familie i Holmestrand som den nest yngste av fire søstre. Slik det var vanlig i den øvre delen av middelklassen ellers i Europa, fikk alle søstrene Backer utdanning innen kunst og musikk. Agathe viste tidlig at hun var en lovende pianist. Da familiene flyttet til Oslo, fikk Agathe studere hos komponist Halfdan Kierulf (1815-1868). Selv om Agathe hadde laget melodier på piano siden barneårene, var det i møtet med Kierulf at hun skrev sine første komposisjoner.

Halfdan Kierulf så at Agathe hadde et spesielt talent. Foreldrene ønsket imidlertid ikke at Agathe skulle ha en offentlig kunstnerkarriere. De mente at det brøt med det som passet seg for en kvinne. Likevel overtalte Kierulf Agathes foreldre til å sende henne til Berlin for å studere musikk. Som Clara Schumann og Fanny Mendelssohn Hensel før henne, måtte også Agathe Backer Grøndahl slite med samfunnets syn på kvinnelig kreativitet. Selv om Halfdan Kierulf sørget for at hun fikk studere i Berlin, frarådet han henne å velge musikken som yrke: ”Gå De Kvindens almindelige Vei (...), og tag så Kunsten med Dem som et herlig Smykke (....), men forlad ei denne Vej for at blive Concertspillerske" (sitat hentet fra Norsk Biografiske Leksikon)

Agathe Backer lot seg imidlertid ikke stoppe. Under studietiden i Berlin, fortsatt hun å komponere. I 1869 debuterte hun som profesjonell konsertpianist. Edvard Grieg dirigerte orkesteret som akkompagnerte henne under debutkonserten. I 1875 giftet hun seg med dirigenten og sangpedagog Olaus Andreas Grøndahl (1847-1923). I løpet av en tiårsperiode fødte Agathe Backer Grøndahl fire barn. Hun slet med sviktende helse og tiltakende døvhet. Likevel fortsatte hun å turnere som pianist, å undervise og komponere. I 1889 inviterte Edvard Grieg henne til Bergen hvor hun var solist under fremføringen av Griegs a-mollkonsert og hvor hun også spilte sine egne verk. Hun var en anerkjent konsertpianist i Europa, med opptredener blant annet i Paris og London.

Mot slutten av 1800-tallet vokste det fram en bevegelse i Norge som kjempet for kvinners rettigheter. På 1880-tallet startet kvinnesaksforkjemper Gina Krohg organisasjonene ”Norsk Kvinnesaksforening” og ”Kvinnestemmerettsforeningen”.

I motsetning til Clara Schuman og Fanny Hensel, engasjerte Agathe Backer Grøndahl seg offentlig i kampen for kvinners rettigheter. Til et kvinnsaksforkjempermøte i Kristiania i 1902, komponerte hun kantaten ”Nytaarsgry” med tekst av Gina Krog. ”Den Kvindelige Handelsstands Sangforening” fremførte kantaten under ledelse av Agathe Backer Grøndahl selv.

Agathe Backer Grøndal døde 4.juni 1907. Tre måneder senere, døde også Edvard Grieg. Da Agathe Backer Grøndahl døde, skrev Edvard Grieg følgende: ”Kunde en Mimose synge, vilde der vælde Klang frem fra den som fra Agathe Backer Grøndahls skjønneste, intimeste toner" (sitat hentet fra Store Norske Leksikon)

Fortsatt få kvinnelige komponister

Clara Schumann, Fanny Mendelssohn Hensel og Agathe Backer Grøndahl brøt med samtidas oppfatninger av hva som sømmet seg for en kvinne. Både på 1800-tallet og tidligere lå forholdene betydelige mer til rette for gutter som viste talent innen komposisjon, enn for jenter.

Selv om menn og kvinner i dag er likestilte, hører vi fortsatt om betydelig flere mannlige enn kvinnelige komponister. I artikkelen ”Myten forteller oss at komponisten er en gammel mann med skjegg” fra april 2018, skriver kulturjournalist Ingebjørg Sofie Larsen at åtte av ti norske komponister fortsatt er menn. Komponisten Agnes Ida Pettersen (f.1981) uttaler at forestillingen om at kvinner kan fremføre, men ikke skape, fortsatt finnes i 2018. Hva tror du være årsaker til dette?

Mer om jenter som komponerer og spiller kan du lese i artikkelen: Jenter i populærmusikken

Kilder:

Andersen, Rune J. (2017): ”Agathe Backer Grøndahl i Store norske leksikon: https://snl.no/Agathe_Backer_Gr%C3%B8ndahl

Brunsvik, Geir og Danbolt, Ingrid m.fl (2003): Ekko 1, Musikkorientering, Vk1, Gyldendal Norsk Forlag

Citron, Marcia J. (1987): The Letters of Fanny Hensel to Felix Mendelssohn, Pendragon Press

Citron, Marcia J. (1983): The Lieder of Fanny Mendelssohn Hensel, Oxford University Press

Dahm Cecilie (2009): ”Agathe Backer Grøndahl” i Norsk biografisk leksikon: https://nbl.snl.no/Agathe_Backer_Gr%C3%B8ndahl

Elvers, Rudolf (1986): Preface to the score, Fanny Hensel, Ausgewählte Klavierwerke, Henle

Hambro, Camilla (2009): ”Agathe Backer Grøndahl (1884-1907): A perfectly plain woman” i The Kapralova Society Journal, A Journal of Women in Music

Gates, Eugene (2009): ”A Composer´s Wife as Composer” i The Kapralova Society Journal, A Journal of Women in Music

Gates, Eugene (2007): ”Fanny Mendelssohn Hensel: A Life of Music within Domestic Limits” i The Kapralova Society Journal, A Journal of Women in Music

Hensel, Sebastian (1881): The Mendelssohn Family (1729-1847), from Letters and Journals, Harper & Bros.

Larsen, Ingebjørg Sofie (2018): ”Få kvinner på repertoaret i norske orkester” i Minerva

Larsen, Ingebjørg Sofie (2018): ”Myten forteller oss at komponisten er en gammel mann med skjegg” i Minerva

Reich, Nancy B (1985): Clara Schumann: The Artist and Woman, Cornell University Press

Selden-Goth, Gisella (red.) (1945): Felix Mendelssohn: Letters, Pantheon Books