Samisk høring i Stortinget

I anledning et fremmet representantforslag fra Fr.p om at Norge skal å tre ut av ILO konvensjon nr. 169 , nedlegge Sametinget , oppheve Finnmarksloven og avvikle forvaltningsområdene for samiske språk , avholdes det høring i Stortinget torsdag 27.oktober.

Bak forslaget står Åge Starheim, Gjermund Hagesæter, Jan-Henrik Fredriksen og Per-Willy Amundsen.

Saksordfører er Eirik Sivertsen, Arbeiderpartiet (Ap). I høringen stiller disse: sametingspresident Egil Olli (Ap), president i Samerådet Olav Mathis Eira, nestleder Gunn-Britt Retter i Norske Samers Riksforbund (NSR), landsstyremedlem Kari Lifjell i NSR, Lisbeth Somby (NSR), seniorrådgiver Magne Ove Varsi i Gáldu, rådgiver Marit Kemi i Gáldu, nestleder i Gáldu-styret Kirsti Strøm Bull, leder Nils Henrik Sara i Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL), Inge Even Danielsen (NRL), rådgiver Randi A. Skum i NRL og fungerende leder Kristin Høgdahl i Norsk senter for menneskerettigheter.

• Her finner du hele programmet for høringen (ekstern lenke)

ILO-konvensjonen kan sies opp

Forslagsstillerne merker seg at i Norge brukes ILO-konvensjonen for å legitimere samiske særrettigheter, til tross for at konvensjonen ikke er ratifisert av verken Sverige, Finland eller Russland, som også har samisktalende innbyggere.

Forslagsstillerne mener Norges bruk av denne konvensjonen har medført konflikter mellom mennesker på grunn av etnisk tilhørighet og som neppe var tilsiktet ved konvensjonens ratifikasjon med Stortingets samtykke. Dette gjelder først og fremst opprettelsen Finnmarkseiendommen, og av en egen representativ forsamling basert på etnisk tilhørighet, Sametinget.

20. juni 1990 ratifiserte Kongeriket Norge ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, som ble vedtatt ved Den internasjonale arbeidsorganisasjonens generalkonferanse i dens 76. sesjon 7. juni 1989.

Denne konvensjon trådte i kraft 5. september 1991, og dens artikkel 39 nr. 1 fastslår følgende:

«En medlemsstat som har ratifisert denne konvensjon kan når ti år er gått fra den dato da konvensjonen trådte i kraft oppsi den ved å sende melding om dette til generaldirektøren for Det internasjonale arbeidsbyrå til registrering. Slik oppsigelse trer ikke i kraft før ett år etter at den er blitt registrert.»

For Norges del betød dette at konvensjonen første gang kunne sies opp 5. september 2001. Videre heter det i artikkel 39 nr. 2 at dersom den første muligheten til oppsigelse ikke er benyttet, vil staten være bundet for ytterligere ti år, og kan deretter oppsi denne konvensjon ved utgangen av hver tiårsperiode på de vilkår som er fastsatt i denne artikkel.

• Her er bakgrunnen for forslaget (ekstern lenke)

– Forskjellsbehandling I

Forslagsstillerne hevder at Finnmarkseiendommen har ført til forskjellsbehandling mellom samer og Finnmarks øvrige befolkning. Før Finnmarkseiendommen ble opprettet, hadde alle innbyggere i Finnmark de samme rettighetene til områdets naturressurser, mens det i dag er slik at området kontrolleres av samiske interesser.

«Dette er betenkelig, særlig med tanke på at samene bare utgjør en liten andel av Finnmarks befolkning, og at det verken arkeologisk eller på annen måte er dokumentert at samene tok land og vann i besittelse før andre grupper. Situasjonen er alvorlig, og befolkningen i Finnmark og det øvrige Norge er i ferd med å miste allmenntilgangen til naturen og rettighetene til jakt og fiske, også på sedvanerettslig grunnlag. Konfliktene mellom ulike etniske og kulturelle grupper øker, og dagens lov bidrar mer til å fremme konflikter enn til å løse dem.»

Finnmarkseiendommen kom som en konsekvens av lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (finnmarksloven) som ble vedtatt i juni 2005, mot Fremskrittspartiets stemmer.

Prosessen som ledet frem til Finnmarkseiendommen, startet imidlertid da Samerettsutvalget ble oppnevnt ved kronprinsregentens resolusjon 10. oktober 1980, som et ledd i arbeidet for å skape forsoning etter konflikten om Altavassdraget.

Prosessene som senere har gitt samer en rekke særrettigheter, ble med andre ord satt i gang for å skape innenrikspolitisk ro, og ikke nødvendigvis for å styrke såkalte urfolks rettigheter, eller leve opp til internasjonale konvensjoner.

– Forskjellsbehandling II

Forslagsstillerne tar sterk avstand fra forskjellsbehandling av mennesker basert på kjønn, religion eller etnisk opprinnelse. Derfor mener forslagsstillerne at alle myndige, norske statsborgere bør ha lik stemmerett ved valg til ethvert politisk organ, og mener derfor at Sametinget som politisk organ bør nedlegges og det tidligere Samerådet gjenopprettes som rådgivende organ til Stortinget.

• Her er hele forslaget (ekstern lenke)

Forslagsstillerne mener at stemmerett og valgbarhet til en representativ forsamling i Norge er forkastelig med tanke på følgende forhold:

• 1. Stemmerett og valgbarhet til Sametinget muliggjøres ved å være innskrevet i Sametingets valgmanntall.
• 2. Hvorvidt man aksepterer premissene for Sametingets saklige representativitet eller ikke, forvanskeliges ytterligere ved det faktum at man ikke vet hvor mange som regner seg som samer som faktisk er folkeregistrert i Norge.
• 3. Når det gjelder Norges internasjonale promovering av menneskerettigheter gjennom en årrekke, fremstår videreføringen av Sametinget som en belastning for landets internasjonale anseelse.