Joiken lever

– Joiking er galt!

Dagene er røde i kalenderen, men det joikes ikke lenger bak lukkede dører i Kautokeino.

Musikkpåsken i Kautokeino har røtter tilbake til 70-tallet. Stemningen var spent, og noe avventende. Å joike hadde vært synd. Nå skulle det joikes på en scene, og endatil i skolens gymsal. De som var imot å fremme samisk kultur holdt seg hjemme.

40 år senere arrangeres det konsert med joikere fra det samiske området i en idrettshall, joikekonsert for de minste på hotellet, og joikekonsert for alle på den lokale puben.

– Det har bare blitt verre og verre, sier Sara Bæhr Buljo og rister på hodet.

– Man skal ikke joike. Å joike er synd, sier Buljo.

Hun velger å ikke applaudere joikingen, og folder hendene.

68-åringen synes det er forferdelig at det er så mye offentlig joiking i påsketiden, og at mener at kristendommen er den bevaringsverdige samiske kulturen.

– Hvorfor skal det enda foregå i påsketiden? Påsken er en høytid. Det er helligdager. Det har blitt verre og verre. Nå joikes det åpenlyst. Det var joiking også tidligere, men ikke så åpent som nå.

Sara Bæhr Buljo tilhører ingen høylytt majoritet i Kautokeino-samfunnet når hun i 2011 advarer om at joiking vil bli dømt av «han der oppe».

Kristne tradisjoner står sterkt i samebygda. Likevel er kanskje Ánte og Ellen, jf. Ola og Kari, mer opptatt av at joiken vil bli bedømt av juryen i en joikekonkurranse, for eksempel Sámi Grand Prix, som arrangeres påskeaften, med egen joikeklasse.

Fremdeles er det likevel slik at endel samer ikke joiker uten å justere stemmebåndene med alkoholholdig drikke i forkant. Glidetoner er stadig gildetoner.

– Jeg joiker mye. Jeg forbinder ikke joik med alkohol, sier Ellen Marit Oline Eira.

Hun lærte å joike som seksåring. Som voksen er joiken en måte å minnes andre på. Hun joiker ofte når hun er alene, gjerne når hun kjører bil. Bak rattet er det ingen «yoiking under influence».

– De sier koftemoten forandrer seg fra år til år. Hva med joikemoten?

– Måten å joike på har begynt å forandre seg. Jeg synes at joikingen blir mer tilpasset til andre former for musikk, sier Eira.

– Joikene har blitt enklere. De eldre har sin egen joikemåte, den yngre har kanskje blitt påvirket av musikken. Det er fint at man kan joike på forskjellige måter.

Sara Garen Anne Nilut (11) har joiket så lenge hun kan huske. Påsken er ikke noe unntak.

– Jeg joiker fordi jeg har lært med det av min mor, og fordi det er samisk tradisjon, sier femteklassingen.

Hun har gått på joikekurs hos den kjente joikekursholderen Ánte Mihkkal Gaup. Til daglig går hun på Kautokeino barneskole.

– Er det mye joik på skolen?

– Nei, men en lærer pleier å joike.

Andre elever joiker ikke så mye.

– Noen ganger i musikktimen. Også joiket jeg og noen andre elever på juleavslutningen.

– Hvem er din favorittjoiker?

– Mamma!

– Enn hvis mamma ikke hadde joiket?

– Da hadde jeg joiket på skolen - i musikktimene. Ellers lærer vi mange samiske sanger, og noen av dem har også joik i sangene. Johan Kitti, for eksempel.

– Har du selv lagd joik?

– Ja, til en venn, og hennes lillesøster.

– Hva slags joik er det?

– Den ene er en glad joik. Den andre husker jeg ikke.

Personjoiker er joiker som tilhører en bestemt person.

– Jeg hadde laget joiken ferdig, men visste ikke om noen som manglet joik. Også hørte jeg at hun ikke hadde joik. Jeg ga joiken til henne.

– Vet du hva?

– Ja?

– Lillebroren min kan også joike.

– Hvordan vet du det?

– Fordi han pleier å joike.

– Hvor gammel er han?

– To år.

– Hva heter han?

– John Nils Ailu.

– Kan du joike? spør journalisten minstemann - på norsk. Han blir stille.

– Ja, det er akkurat det med språket, sier mor Inger Marie.

– Eller han skjønner kanskje mer enn det vi tror, fortsetter hun.

Hjemmespråket er samisk. I barnehagen er det bare én som snakker norsk.

Inger Marie mener det er populært å joike. Skolen har tatt i bruk mer joik.

– Det er nok enkelte familier hvor det joikes veldig mye.

Hennes onkler, tanter og hennes mor joiker. Hun ser få skyer for joikens framtid.

– I Karasjok er det også den samme innstillingen som her. Joikekonserter, joikekonkurranser. Det er mye ungdom som er veldig flink å joike. Joiken vil nok bestå.

– Joiken er kommet for å bli?

– Ja! Vi trenger ikke å være redd for at joiken skal forsvinne.

Kulturskolen har satset mye på sang, med noe joik. Men det er ikke nødvendig å ha familie som joiker for å lære seg kunsten å joike, mener Inger Marie.

– Hvis man har interesse kan man lære mye av å høre på CD-er. Når man skal lære nye joiker er det bare å høre hvordan andre joiker joiken, og herme etter dem.

– Hvis man ikke er samisk, kan man likevel joike?

– Ja, sier Sara Garen Anne.

– Joik er på en måte samisk sang, mener Inger Marie:

– Vi kan jo lære sanger fra mange forskjellige deler av verden. Det er mange som lærer seg enkle joiker, men det er klart - disse gamle joikene med veldig mye ornamentikk blir kanskje litt vanskelig å lære. Noen joiker er vanskelig selv for oss.