Nordområdesatsning, industrialisering og urfolksrettigheter. Isbreene smelter, havstrømmene bringer varmere vann inn i arktiske fjorder og endrer livet til alt levende i våre områder.
På Svalbard har selarter forsvunnet på grunn av manglende is i sjøen. Menneskene som bor i nord får stadig nye naboer i form av olje- og gruveindustri og energiutbyggere. Arktis er hot, og det samiske folket merker det.
Temaer som global oppvarming, klimaendringer og forurensning av sårbare arktiske områder vies overraskende lite oppmerksomhet i samepolitikken.
Samepolitisk virker vi enda å være på symbolpolitikkens arena hvor vi diskuterer hvorvidt folk i Norge skal hilse på samisk eller ikke.
Det er viktig å anerkjenne samiske språk på alle arenaer, også i det daglige, men her bør også samiske politikere på Sametinget bli flinkere å bruke våre egne språk på Sametinget. Men det er ingen tvil om de store samepolitiske kampene vil dreie seg om helt andre temaer.
Det var svært lite multer på de hemmelige myrene mine i år, noe som er ganske underlig all den tid store deler av Finnmark ser ut til å være full av bærene som for oss er mer verd enn gull.
Siden jeg fikk mye tid til å bare gå og lete etter viddas gull, så fikk jeg ihvertfall tenkt en del på nordområdepolitikk og sentrale politikere som vil ha mer industrialisering av nordområdene.
På min jakt etter viddas gull har jeg møtt på folk som er i samme områder i et annet ærend. De er på jakt etter gull de også, men de bryr seg ikke om multene.
Ressurskamp i nord er ett av de samepolitiske hovedtemaene som skiller de samepolitiske partiene. Mens Árja sier nei til gruvdrift som ikke ivaretar urfolksrettigheter, så startet sentrale samiske politikere fra andre partier valgkampen med å proklamere sin prinsipielle støtte til gruvedrift og sjødeponi i arktiske fjorder.
Det er en del prinsipielle politiske forskjeller mellom Árja andre partier som stiller til sametingsvalget.
Vi har merket oss at enkelte samepolitikere er mer på linje med Ap i regjering når det gjelder gruvedrift i nord, de vil ha gruvedrift uavhengig av urfolksrettigheter.
Árja har sagt nei til NUSSIR, og har i sametingsrådet kjempet for at Sametinget ikke skal støtte selskapets planer om konsesjonssøknad i Kvalsund kommune.
Hvorfor?
Det er ikke fordi vi er imot nye arbeidsplasser. Árja er imot sjødeponi fordi vi mener giftutslipp i sårbare fjordmiljøer vil være et miljømessig hasardspill, vi vektlegger betydningen av fjordfisket, elvefisket, tradisjonelle næringer og rent vann mer enn de få arbeidsplassene som kanskje kommer lokalbefolkningen til gode.
Vi vet også at motstanden mot gruvedrift i Kvalsund er stor, selv om partiene som styrer kommunen er positive og håper på arbeidsplasser. La oss være såpass realister at vi tør å si høyt at med de erfaringene Finnmark har med oljeindustri og tidligere gruvedrift, så vet vi at det blir flest utenlandske industriarbeidere som flys inn og ut, og arbeidsplassene varer kun noen år før alle ressursene er hentet ut.
Er det verd å ofte varige arbeidsplasser i fiskeri,- reindrifts,- og kombinasjonsnæring for kortsiktig profitt?
Gruvedrift i nord er problematisk. Rent prinsipielt skal det innhentes samtykke fra urfolk før slik industri tillates i urfolksområder. Dette følger av internasjonale standarder som FNs Urfolkserklæring som Norge har forpliktet seg til å overholde.
Dette gjenspeiles ikke i tilstrekkelig grad i Regjeringens nordområdesatsning.
Dette er et stort paradoks, da Norge regnes for å ha en troverdig og etterprøvbar politikk i menneskerettighetsspørsmål.
Det er særlig en ting som jeg undrer meg over. IFC, Det internasjonale finansieringsinstituttet (International Finance Corporation) som er en del av den internasjonale gruppen Verdensbanken, finansierer større industriprosjekter. IFC har utviklet en egen standard for hvordan industrien som de finansierer skal forholde seg til urfolksrettigheter.
IFCs urfolksstandard trådte i kraft i januar 2012, og her listes det opp en lang rekke krav til industrien som ønsker å etablere seg i urfolksområder.
De tidligere IFC standardene fra 2006 inneholdt kun et krav om at industrien skal konsultere urfolket på forhånd, før naturinngrep gjøres.
I de nye standardene fra 2012 oppstilles det et uttrykkelig krav til innhenting av informert forhåndssamtykke fra urfolk.
Dette er vel verd å merke seg for oss som ønsker at samiske interesser skal ivaretas mer ved utviklingen av nordområdene. Standardene gjelder de investeringer IFC gjør i prosjekter som berører urfolksområder. Standardene gjelder kun IFCs nye investeringer, eldre industriprosjekter finansiert gjennom IFC berøres ikke av disse.
Standardene krever i tillegg at det gis tilstrekkelig tid for urfolk til å fatte sine vedtak om de ønsker gruvedrift eller ikke. Man skal med andre ord få mulighet til å innhente kunnskap om konsekvensene av naturinngrepene som planlegges.
Forhåndssamtykket skal innhentes gjennom gjensidig akseptable forhandlinger med urfolksrepresentanter, hvor resultatet skal være en avtale som begge parter kan akseptere, og hvor urfolket for eksempel kan få utbytte av virksomheten, eller redusere omfanget av prosjektet.
Avtalen skal være kultursensitiv, og konkret, den skal ivareta de spesifikke interessene som urfolket lokalt har, for eksempel interessene til et lokalt reinbeitedistrikt eller en samebygd. Hvis urfolket ikke under noen omstendighet vil gi sitt samtykke, og selskapet likevel velger å gjennomføre prosjektet - så vil IFC kunne stilles til ansvar hvis de går inn og investerer i et slikt prosjekt.
At investorene krever at industriselskaper skal innhente forhåndssamtykke fra både urfolks representative organer og fra medlemmer av urfolkssamfunnene som berøres av ny industri, viser at også at investorene begynner å ta innover seg at de må ivareta menneskerettighetene.
Uten investorer, ingen gruvedrift. Brudd på menneskerettslige standarder er dårlig butikk for investorer i en verden hvor etisk handel spiller en større rolle i folks valg av produkter.
IFCs standarder markerer et prinsipielt standpunkt fra en sentral aktør i finansnæringen. Selskapene som ønsker industri nord og som ønsker finansiering gjennom IFC, må derfor ivareta standardene, det er ikke nok at deres praksis er i tråd med nasjonal lovgivning.
Det er et stort paradoks at de private aktørene som finansierer gruvedrift i nord, faktisk har et strengere regelverk for hvordan ivareta urfolksintesser enn det norsk lovgivning har.
Mens de nordiske regjeringene proklamerer at Arktis er mulighetenes land, her finnes skattekister som skal åpnes og tømmes, så vokser misnøyen i nord.
Aksjonister i Kallak og i Kvalsund forener seg. Politiet må ty til maktbruk for å fjerne mennesker som ofrer alt for en ren natur i nord.
Den norske utenriksministeren reiser rundt med mottoet «High risks, low tension», og inviterer asiatiske land inn til maktens bord i Arktisk Råd, - rådet hvor urfolk kun er observatører.
Også det samiske folket er opplyste, vi vet at verden trenger mineraler. Men gruvedrift i nord er høy risiko og konfliktskapende.
Flere arbeidsplasser kan skapes av fornybare ressurser. Det hjelper lite at regjeringsmedlemmer lærer seg å håndhilse på samisk, hvis de med den andre hånden gir bort mineralressurser uten å respektere urfolksrettigheter. Da er det kanskje best at de bruker sitt eget språk.
---
NRK har åpnet for kommentering av dette blogginnlegget. Vi anmoder alle til å være saklige.