Den siste tiden har det igjen vært mye snakk om ulike typer regnskap i samepolitikken.
Noen regner på hvor mye det vil koste Tromsø kommune å ha et tettere politisk samarbeid med Sametinget. Andre regner på hvor mye staten vil spare hvis man nedlegger Sametinget.
DN har regnet på hvor mye studentene ved Samisk høgskole koster. Sametinget regner på hvor mye det koster å ivareta samiske interesser i en tid hvor alle ser mot nord, og ønsker å få utnytte naturressursene i samiske områder.
Andre har igjen svært personlige sameregnskap i disse dager, hvor man vurderer om man oppfyller kriteriene for å melde seg inn i Sametingets valgmanntall og delta aktivt i det samiske demokratiet.
Skribent Pål Hivand skriver om , et ganske brutalt regnskap mange samiske foreldre har måttet gjøre.
Jeg har hatt gleden av å ha få vært med på arbeidet med å få på plass en samarbeidsavtale mellom Sametinget og Tromsø kommune. Jeg er svært glad for den positive dialogen som har vært mellom byrådet, ordfører og Sametingsrådet.
Når kommunestyret i Tromsø nå har vedtatt samarbeidsavtalen, så er det intet mindre enn en historisk begivenhet. Ikke fordi det som står i avtalen nødvendigvis er noe nytt. Men fordi avtalen vedtas etter en opphetet diskusjon rundt Tromsøs kollektive identitet og det som til sist ble et svært offentlig oppgjør med gammelt takegods og ubegrunnet frykt for alt som har med samer å gjøre.
I denne stormen, preget av mye følelser, gikk fornuften seirende ut, anført av en ordfører og et byråd som søkte etter en fornuftig måte å komme sin samiske befolkning i møte. Jeg er enig med Tromsø kommunes ledelse i at reglene for samisk språkforvaltningsområde ikke er særlig godt tilpasset større byer. Dette er noe Sametinget og Regjeringen nå bør se nærmere på, når sameloven er under revisjon og flere store byer ønsker å styrke sine samiskspråklige tjenestetilbud.
Jeg er takknemlig for at kommunen nå har tatt et voksent samepolitisk standpunkt som er Tromsø verdig. Mitt håp er at det bli en årlig foreteelse at kommunestyret drøfter samarbeidet med Sametinget og ser på mulighetene for å videreutvikle avtalen. Samarbeidsavtalen er innovativ, den er den første av sitt slag, den bygger på folkerettslige målsetninger som partene nå også uttrykkelig ønsker å anerkjenne og gjennomføre lokalt.
Kritiske røster har påpekt at de ikke ser noen verdi i et samarbeid som ikke medfører særlige merkostnader for Tromsø kommune. De som mener at et samarbeid må medføre særlige merkostnader før det gir resultater, bør tenke litt over sitt eget standpunkt.
For meg minner det litt om standpunktet til de som ikke ønsker et samarbeid, nettopp fordi det vil medføre særlige merkostnader. Ingen av disse ytterfløyene tar innover seg at et samarbeid selvsagt gjennomføres innenfor de øknomiske rammene begge parter har.
Samarbeidsavtalen innebærer ikke at det over natten blir vesentlig mange flere samiske eldre i Tromsø, men den sier noe om at de eldre som er der, og som allerede i dag får sine pleie-og omsorgstjenester fra kommunen, de skal få et bedre tilrettelagt tilbud hvor også deres samiske kulturbakgrunn ivaretas.
Andre igjen påpeker at avtalen er full av selvfølgeligheter, tiltak som allerede er lovpålagte for kommunen. Det er til en viss grad riktig at avtalen presiserer hvilke plikter en kommune har overfor sine samiske innbyggere. Årsaken til at dette er tatt med, er at både Tromsø kommune og Sametinget har mottatt signaler om at tjenestene som tilbys samiskspråklige ikke alltid er i tråd med lovverket. Og derfor ønsker man å synliggjøre områder det må jobbes mer med og hvilke tjenester som må forbedres.
Unødvendig å ta med i en avtale? Nei, kun hvis man mener at tingenes tilstand er bra nok. Åpenbart er det områder som burde vært tatt med, slik vil det alltid være i en prosess hvor man ikke ensidig fastsetter innholdet i en avtale. Avtalen er ikke hogd ut i stein, den skal være et dynamisk virkemiddel, den skal kunne justeres og tilpasses begge parters behov etterhvert når man opparbeider seg flere erfaringer.
Samarbeidsavtalen tar sitt utgangspunkt i at det bor mange samer i Tromsø, og at disse bidrar til Tromsø kommunes felleskap, både sosialt, kulturelt og økonomisk.
Både Sametinget og Tromsø kommune ønsker å jobbe mer aktivt for å synliggjøre samisk språk og kultur i byen. Mange har lenge ønsket seg en samisk møteplass i sentrum, et nav for alle samiske aktiviteter i Tromsø. Et kultursenter som er åpent og inkluderende, hvor alle i Tromsø kan få lære litt om samisk kultur og språk, og hvor bysamene kan møtes for å planlegge og gjennomføre ulike aktiviteter sammen med andre aktører i byen.
Avtalen sier også at Tromsø-skolene skal bli de første som får utviklet en unik kunnskapspakke om samisk kultur. Målet er å fremme forståelse for og øke kunnskapen om det samiske folk blant tromsøelevene. Og ikke minst; bidra til kulturutveksling mellom de mange kulturene som preger Tromsø, hver på sitt vis.
Alt dette vil bidra til mer positivitet og forståelse, en ufarliggjøring av samisk kultur, og forhåpentligvis vil det vekke nysgjerrighet og vitebegjær blant de unge. Tromsøelevene vil gjennom økt kunnskap om landets urfolk være enda bedre rustet til å møte en verden full av ulike kulturer.
Jeg håper at Tromsøavtalen vil bli en modell også for andre bykommuner som ønsker å styrke samarbeidet med Sametinget og bedre ivareta interessene til sine samiske innbyggere.
Alta, Bodø og Trondheim har alle forutsetninger for å utvikle sine egne, skreddersydde samarbeidsmodeller med Sametinget. Oslo kommune har valgt å ikke gå for en helhetlig samarbeidsavtalen, men har satt mye ressurser inn for å styrke sitt samarbeid med Sametinget på utdanningssektoren. Begge deler fungerer, det viktigste er at samarbeidet blir reellt og at det gir synlige resultater.
Når jeg ser antallet elever som nå ønsker å få samiskopplæring i Oslo, så ser jeg at samarbeidet med Sametinget gir resultater. Når jeg går tur sammen med en venninne av meg i Tromsø, og blir overrasket av et samisk navn på en idrettsarena som tidligere kun hadde et norsk navn, så vet jeg at Tromsø har tatt et standpunkt. Samisk språk hører hjemme i byen. Og da hører jeg også hjemme der.
Gjennom arbeidet med samarbeidsavtalen har jeg fått spørsmålet om hva samarbeidet vil koste gjentatte ganger. Noen tiltak kan måles i kroner og øre. Andre deler av samarbeidet kan det ikke. Hvor mye koster respekt? Kan økt kunnskap inntektsføres? Hva er prislappen for videreføring av et samisk språk?
Barnas, de samiske unges verdi er ikke så enkelt å regnskapsføre. Jeg har ikke alle svarene, men jeg vet i alle fall at det å se samisk språk i det offentlige rom i Tromsø, det varmer og det bidrar til at man føler seg inkludert og akseptert.
Prisen for skiltet vil aldri kunne overgå verdien av den følelsen man får når man ser et idrettsanlegg skiltet på samisk. I Tromsø. I byen min. Sånn er det bare.
Og en ting til: hvis du vil være med på å bestemme hvem som skal representere deg i slike politiske prosesser fremover, så må du melde deg inn i Sametingets valgmanntall før 1. juli og bruke stemmeretten din til høsten.
---
NRK har åpnet for kommentering av dette blogginnlegget. Vi anmoder alle til å være saklige.