Vietnamjentene

– Hvis jeg skulle beskrevet barndommen min med et ord? Tragisk.

Den lille, spinkle kvinnen kikker ut av bilvinduet. Hun har pyntet seg. Hun har på seg en blå strikkejakke og et skjørt der hun har sydd på ekstra mønster selv. Håret er nyfrisert. Rosa leppestift.

Astri Vølstad skal hjem.

Men hun smiler ikke. Fjorden følger veien bortover. Bort fra det mest av bebyggelse. Industri. Plattformer og rigger som ligger til kai ved verftet i Ølensvåg kommer til syne og forsvinner igjen. Samtidig kommer minnene nærmere.

Om overgrep. Mobbing. Om utenforskap.

Om et liv som ikke ble som to små nyankomne jenter fra motsatt side av verden drømte om en gang for lenge siden.

– Det er tragisk at folk ikke har sett ... at voksne ikke har tatt ansvar.

– Hvordan er det å komme til Bjoa nå?

– Helt greit. Jeg kommer bare for å besøke mamma. Ellers har jeg ikke noe forhold til Bjoa lenger.

Tvillingene

Bjoa er en liten bygd i Vindafjord kommune. Det er om lag 500 personer som bor her. 17 kilometer fra Ølen. Før var det en Joker-butikk her. Den er nedlagt. Ved den nedlagte butikken dukker det opp en kjent skikkelse.

En liten kvinne med gul silkeaktig kjole med blomster på armene vinker til Astri. Hun har langt, sort hår og store øredobber.

– Jøss, så fin du var.

Astri gir tvillingsøsteren Magni en klem.

– Du var fin du også.

Søstrene blir stående og kikke litt på hverandre.

– Dette er litt rart, sier Astri.

– Det synes jeg også, sier Magni.

– Men vi må bare fortelle sannheten.

– Jeg er enig. Det må komme svar. Svar fra kommunen på hvordan dette kunne skje.

– Det skjer aldri.

Astri ser alvorlig på søsteren.

– De vil aldri innrømme.

Astri vet dette fordi hun har prøvd. I over 20 år. Mens Magni har brukt årene etter Bjoa på å legge fortiden bak seg, har Astri aldri klart det.

Barndommen

Det er 50 år og elleve måneder siden det første flyet med barn fra Vietnam kom til Norge. De var blitt adoptert av norske foreldre som ville gi dem et annet liv enn det de ville få i det krigsherjede landet på den tiden. Årene etter kom det flere fly.

I 1974 kom flyet med Astri og Magni. De tre år gamle jentene havnet hos en familie på Bjoa. Her gikk årene blant fjell, fjorder, sauer og andre husdyr. De husker ikke mye fra Saigon i Vietnam. Men de husker at de ble redde hver gang et fly passerte på himmelen over dem.

Så begynte de på skolen. Da startet det. Eller det var da de voksne begynte å merke at noe var galt.

– Vi hadde konsentrasjonsvansker og var veldig urolige, sier Magni.

Hun sitter ved siden av søsteren på en privat strand. Det er lyd fra en foss i bakgrunnen. Bak dem ligger den noen hus og en kafé helt nede ved kaien. Den er stengt.

– Vi gikk i den ordinære klassen helt frem til fjerde klasse. Da begynte vi å bli tatt ut og plassert i en spesialklasse.

Magni forteller at etter hvert ble det mer og mer spesialundervisning og mindre og mindre vanlig skolegang. De fikk undervisning med barn som var psykisk utviklingshemmet og mistet det meste av skolegangen etter det. Men ingen av de voksne spurte hva uroen i kroppen egentlig skyldtes. Hvorfor de egentlig slet sånn med konsentrasjonen.

Magni fortsetter å fortelle. Astri sitter taus og stirrer ut i lufta.

– Problemene hadde jo begynt før skolen. Det var da overgrepene begynte.

Overgrep

Det var en mann i nabolaget.

Han hadde alltid vært så snill mot de to vietnamesiske jentene. En dag hadde han spurt om ta på jentene nedentil.

De hadde vært så små at de ikke hadde forstått hva som var galt med det. Han sa han var lege og skulle undersøke dem.

Etter hvert begynte de å forstå. Men det skjedde likevel. Årene gikk. Ryktene begynte å spre seg.

Jentene ble mobbet på skolen. Sett på som skitne. Barn holdt seg for nesa. Jentene fortalte det til helsesøster og andre voksne på skolen. De ble ikke tatt på alvor. En dag bestemte de for å sette en felle. De snakket med den jevnaldrende venninnen Marianne. Hun klatret opp og gjemte seg i låven til mannen. Der så hun mannen komme inn sammen med jentene. Så stakk han hendene ned i trusene deres.

Marianne ble forskrekket og dro hjem til moren Siri og fortalte henne hva hun hadde sett.

Siri tok så kontakt med foreldrene til Astri og Magni. Hun varslet også skolen.

Rektoren ringte til faren. Ikke til politi eller barnevern. Han mente faren var oppegående nok til å avgjøre hva som var best.

Faren til jentene konfronterte naboen. Han la kortene på bordet.

Dette hadde foregått i flere år. Faren anmeldte også saken til politiet.

Til politiet sa naboen at alt hadde foregått i samråd med jentene. Og at han hadde sluttet et par år tidligere. Da jentene hadde begynt å menstruere.

Det endte med at han i 1986 fikk en bot på 3000 kroner for utuktig omgang med barn under 16 år.

Astri forteller at overgrepene fortsatte etter at naboen sluttet. Men den andre overgriperen ble aldri anmeldt. Det var en som hadde en nær relasjon til familien til jentene.

Begge overgriperne er døde i dag.

Vitnet

– Astri og Magni fortalt meg dette da vi var barn. De sa at jeg ikke måtte si det videre. Jeg aksepterte det den gangen.

Marianne Haugen husker hun var ni eller ti år da tvillingene fortalte henne hemmeligheten. Noen år senere bestemte jentene seg for at overgriperen måtte avsløres. Derfor skulle Marianne være vitne. Ellers ble det ord mot ord. Så langt tenkte jentene den gang.

– Jeg fortalte om det jeg så til foreldrene. Selv om de hadde sagt at jeg ikke skulle si det til noen. Min mor dro rett ned og fortalte det til foreldrene til Magni og Astri.

Så fikk rektor vite det. Marianne husker at det var lite som skjedde etter dette. Hun er skuffet.

– Det var urettferdig at han slapp unna med det. At det ble dekket over. Dette burde vært håndtert helt annerledes.

Mange år senere tok Astri kontakt med Marianne igjen. For at hun skulle fortelle sin versjon da Astri søkte om oppreisning. Marianne skrev et brev om det hun hadde sett og sendte det til advokaten til Astri. Hun har hatt sporadisk kontakt med barndomsvenninnene etter det.

– Men jeg ønsker dem alt det beste. De har slitt og det er forståelig. De fortjener rettferdighet.

De evneveike

Da tvillingene begynte å nærme seg slutten av tenårene, begynte de å se på mulighetene voksenlivet innebar. Men det var flere hindre på veien. De fikk oppfølging fra helsevesenet på grunn av det de hadde opplevd. I 1989 fikk de diagnosen. De var såkalt «evneveike». Det som i dag heter psykisk utviklingshemmet.

Behandleren hos PPT (pedagogisk psykologisk tjeneste) mente begge de unge kvinnene oppfylte kriteriene.

Astri og Magni skilte etter det lag for første gang i livet.

Begge dro til ulike folkehøyskoler. Der trivdes de. Selv om minnene satte preg på tilværelsen. Magni slet med depresjon og angst. Også Astri hadde sitt å stri med. Men endelig fant de et fellesskap. De fikk en annen oppfølging. En annen verden åpnet seg.

Astri fikk lære fysikk og kjemi. Det hadde hun ikke på Bjoa. Hva var vitsen, hadde hun fått høre der. Men nå gikk hun ut med en firer i karakterboka. Den fireren var Astri veldig stolt over.

Men hvordan kunne hun ha klart det som evneveik?

Astri flyttet til Stavanger og kom i kontakt med PPT-tjenesten her. Der ble det raskt klart at diagnosen var feil. Ingen av søstrene var evneveike. Mens Magni nå ville komme seg videre i livet, mente Astri at noen måtte stå til ansvar.

Det ble starten på en over 22 år lang kamp. Med bare nedturer.

Taperen

Astri har de gjennom disse årene kjempet for å få oppreisning.

Voldsoffererstatning for overgrepene hun har blitt utsatt for.

Erstatning for feilplassering på skolen og tapt skolegang gjennom Statens sivilrettsforvaltning. Såkalt rettferdsvederlag. Eller det som tidligere het «billighetserstatning».

Hun har søkt om å bli ung ufør.

Ingenting har ført frem.

– Hun faller mellom stoler og ender virkelig opp som taperen.

Mannen som sier dette, har lang erfaring med å hjelpe taperne i samfunnet. Magnar Sortåsløkken satt 12 år på Stortinget for SV frem til 1997. I over 20 år har han vært i styret til Stiftelsen Rettferd for taperne. Han er en av flere som har forsøkt å hjelpe Astri.

– Det ble stilt en diagnose om at hun var evneveik. Den var helt feil. Hun er ganske skarp, den jenta. Hun har fått avslag på alt. Hva betyr det for et menneske? Å få avslag gang på gang. Når man kjenner hennes historie.

Stiftelsen har siden 1993 jobbet med mennesker som har blitt sviktet fra det offentlige. Blant annet har de hjulpet over 3000 tidligere barnevernsbarn med å få oppreisning. Men Astri har de ikke kunnet hjelpe.

Hun fikk i utgangspunktet avslag i kravet om voldsoffererstatning fordi reglene tilsier at kravet må komme to år etter at forholdet har skjedd. Hvis man er mindreårig på det tidspunktet, gjelder fristen fra man er myndig. Astri sine krav kom for sent. Senere begjæringer om omgjøring har ikke blitt tatt til følge.

Men likevel:

I bevisvurderingen fra Kontoret for voldsoffererstatning står det:

«Etter en gjennomgang av sakens dokumenter finner vi at lovens beviskrav er oppfylt i denne saken ... På denne bakgrunn finner vi det klart sannsynliggjort at du har utsatt for handling som omfattes av voldsoffererstatningsloven».

De tror henne, men konkluderer med at hennes langvarige passivitet må tillegges avgjørende vekt.

Da hun søkte om billighetserstatning fra staten, la advokatkontoret frem dokumentasjon på at hun var blitt erklært evneveik av PPT-tjenesten på hjemstedet. De la også frem dokumentasjon på plasseringen i spesialklassen. De argumenterte med at hun daglig kom til kort på grunn av sin mangel kunnskap. De la også med vurderingen fra da hun fikk arbeidspsykologisk vurdering i Stavanger. Det var da det ble klart at hun ikke var evneveik. Og arbeidsfør. Men mulighetene hadde blitt forringet på grunn av den tapte skolegangen.

Men Staten var ikke enig. Saken hennes passet ikke inn i denne ordningen. Avslag.

Da hun søkte om å få ung ufør, fikk hun også avslag. Det fordi hun hadde tatt utdanning som omsorgsarbeider og forsøkt seg i arbeidslivet i flere perioder. Hun jobbet over 50 prosent i perioder før hun var blitt 33 år.

Derfor mener Nav at hennes arbeidsevne ikke var nedsatt nok i ung alder. Astri var ikke enig og tok saken til retten. Først trygderetten, så i det vanlige rettssystemet. Astri tapte begge steder.

– Det er feil at man skal bli straffet for å ha gjort et forsøk i arbeidslivet, sier rådgiver i Fagforbundet, Kim Eide. Han har fulgt saken til Astri og var en støttespiller i retten.

– Jeg vil definere hennes innsats i arbeidslivet som mislykkede arbeidsforsøk. Selv om man er ansatt hundre prosent, er det ikke sikkert man kan yte hundre prosent. Astri har vært farget av hennes historie og fortid.

– Er du overrasket over at hun tapte i retten?

– Ja. Fordi vi ba ikke om at domstolen skulle gjøre om vedtaket i trygderetten. Vi ba om at saken skulle sendes tilbake til trygderetten for en ny vurdering. Saken ble anket helt til Høyesterett, men kom ikke inn der. Da er det ikke så mye mer Fagforbundet kan gjøre med saken, sier Eide.

Magnar Sortåsløkken mener saken viser hvordan en person kan falle mellom alle stoler slik systemet er i dag.

– Storsamfunnet har sviktet Astri. Også søsteren Magni, som er i samme situasjon.

Han forteller at disse årene har vært tøffe for Astri.

– Hun har hatt perioder der hun har tenkt på om hun orker å leve. Systemet for oppreisninger er for grovmasket. Folk faller igjennom. Astri burde fått erstatning.

Hjemme

På Bjoa skule går to skikkelser rundt og kikker nysgjerrig inn vinduene. De er hjemme. Men likevel så langt hjemmefra.

I Brennpunkt-dokumentaren «Vietnambarna» fra 2013 kom det frem at det var 69 barn på det første flyet som kom fra Vietnam i 1968. I forbindelse med dokumentaren reiste Astri og Magni hjem til Vietnam sammen med flere av de andre Vietnambarna. Det spørs om denne hjemturen til Bjoa ikke er enda tøffere.

– Jeg har ikke vært her siden vi sluttet her.

Magni snakker til søsteren mens hun kikker inn vinduet på skolen.

– Har du?

– Ikke her, men der borte.

Astri peker på en annen del av bygget.

– Jeg husker jeg syntes det var pinlig, forteller Magni.

– For eksempel var en oppgave vi fikk på skolen å tegne en strek fra ordet «book» på engelsk til en tegning av en bok. Samtidig lærte de andre barna å skrive på engelsk. Vi fikk tredje og fjerde klasse pensum helt til vi gikk i niende.

Magni forteller hun har følt at hun har kommet til kort i livet etter den manglende skolegangen. Hun er i dag uføretrygdet og bor på Østlandet. Astri prøvde lenge å få et normalt liv. Hun giftet seg. Kom i jobb. Men fortiden og minnene innhentet henne alltid. Hun håper fortsatt at staten eller Vindafjord kommune kan gi henne oppreisning.

– Jeg føler fortiden har blitt brukt mot meg hele livet. På en måte har jeg gitt opp. Jeg vet ikke hvordan fremtiden vil bli.

NRK har vært i kontakt med tidligere rektor på Bjoa skule, Nils Terje Oma. Han ønsker ikke å stille til intervju om saken, men har gitt noen korte uttalelser.

– Tidlig i skoleløpet ble det registrert at Astri og Magni hadde problemer med å følge de andre elevene i de teoretiske fagene. PPT kontoret testet jentene og tilrådde kommunen å gi ekstra timer til spesialundervisning. Undervisningen ble tilpasset elevene sitt nivå.
På et tidspunkt fortalte jentene meg at en voksen bekjent av familien hadde forgrepet seg på begge to. Jeg kontaktet faren og informerte om det jentene hadde fortalt. Jeg oppfattet han som omsorgsfull og ressurssterk og derfor i stand til å håndtere saken videre, sier han. Oma så det ikke nødvendig å varsle politi eller barnevern.

PPT-psykologen som satte evneveik-diagnosen erkjenner at den nok var feil.

– Dette handler ikke om prestisje for meg. Jeg satte diagnosen ut fra praksis den gangen, men kunnskapen og vitenskapen har gjort fremskritt etter det.

Helsesøsteren som Astri forsøkte å varsle om overgrepene til, sier hun ikke skjønte hva Astri prøvde å varsle om.

– Jeg var ganske fersk på den tiden. Hadde jeg oppfattet hva dette handlet om, så hadde jeg tatt det på alvor. I min 12 år lange karriere som helsesøster, så har jeg alltid vært opptatt av overgrep.