Audun Myskja
Foto: Eirik Gjesdal / NRK

Musikk-medisinen

I over 30 år har han forsøkt å endre det norske helsevesenet med musikk. Han har blitt hånet og latterliggjort. Av sine egne.

Pasienten foran ham er vill i blikket og slår rundt seg med armene. Den unge Audun Myskja er i villrede. Livet så langt har ikke forberedt ham på det han nå står overfor.

Året er 1974. Han jobber som assistent på et psykiatrisk sykehus. Pasienten roper høyt og skremmende, men øynene er redde.

Det er nå han egentlig skal tilkalle forsterkninger og overmanne med rå styrke. Binde fast med reimer og dope ham ned.

Men Audun Myskja nøler. Han følger de desperate øynene med blikket sitt. Så begynner han å slå hendene på låret. Åpningstakten til en sang av Simon og Garfunkel. En sang han har hørt pasienten nynne på før.

dunk shaka dunk dunk dunk shaka dunk dunk

Så synger han. Høyt:

«Cecilia! You`re breaking my heart, you`re shaking my confidence daily. Oh, Cecilia»

Angsten og det ville sinnet. Det forvridde ansiktet. Alt forsvinner på et blunk. Ansiktet til pasienten er brått rolig, spørrende og undrende. Audun Myskja tar en sjanse.Han tar pasienten i hånda og leier han fredelig inn på rommet. De setter seg ned og prater. Som om ingen ting hadde hendt.

Men det skal gå mange år før han klarer å forstå hva som akkurat hadde skjedd.

– De er rolige

En lav, hvit murbygning og lukten av vaskemiddel. På veggene er det nesten tomt. Demensomsorgen i Norge på tidlig 80-tall var enkel. Målet var å pasifisere pasientene mest mulig. Hvis pasientene satt stille i stolene sine og holdt kjeft, ble det sett på som en bra ting.

«De er rolige», sa pleierne ofte.

Det hadde gått nesten 10 år siden opplevelsen med den psykiatriske pasienten. Audun Myskja var nyutdannet lege og hadde tilsyn på et sykehjem for folk med demens.

hun dansa som en ungdom igjen.

Audun Myskja

På fellesrommet satt beboerne i stolene sine med få stimuli og liten kontakt. De stirret tomt ut i luften. En kvinnelig beboer var så dypt inni demensen at ingen kunne nå henne, hverken pårørende eller ansatte. Hun kunne ikke gå ved egen hjelp.

Men en dag satte noen på en danselåt.

Den gamle, demente damen rykket brått til og begynte å danse. Ikke bare danset hun, men hun danset som en ungdom igjen.

Den unge legen stod der forbløffet. «Dette er det samme», tenkte han. Det samme som skjedde med den psykiatriske pasienten, nesten 10 år tidligere.

Men så slo noen av musikken. Den gamle damen sank ned i stolen og stirret tomt ut i luften igjen.

Det var ingen mirakelmedisin.

Men det fikk den unge legen til å begynne å søke. Han kom over studier som viste at pasienter faktisk kunne bli varig bedre - hvis musikkbehandlingen ble gjentatt. Sakte samlet han mer kunnskap og den unge legen Audun Myskja ble en mann med et mål:

Han vil forandre det norske helsevesenet - med musikk.

Eksperimentell medisin

«I en tid nå har jeg brukt fonografen i operasjonsrommet»

Slik starter den første vitenskapelige artikkelen om musikk som medisin. Evan Kane er mest kjent for å være den første legen til å utføre kirurgi på seg selv. Han brukte lokalbedøvelse og fjernet sin egen blindtarm. Men den medisinske tusenkunstneren var også den første som førte skolemedisinen og musikken sammen i moderne tid.

«Når platen er slutt er det er ikke uvanlig at pasientene trygler om mer musikk.»

Dette skriver Evan Kane i Journal of the American Medical Association i 1914. Siden har studie etter studie vist det samme:

Musikk, både foran og etter kirurgiske inngrep reduserer stress, lindrer smerte og senker puls og blodtrykk hos pasienten.

Musikk en selvfølge

Mayo Clinic er USAs største sykehuskjede med over 4500 leger. Der får alle pasienter som skal hjerteopereres, tilbud om å høre på musikk før, under og etter operasjonen.

De siste 30 årene har det kommet en stødig strøm av nye forskningsresultater som viser hvordan musikk kan brukes som medisin. Slagpasienter kan gjenlære språket fortere, Parkinsonpasienter lærer seg å gå igjen og deprimerte kan få hjelp til å se lysere å livet.

Shriners er en stiftelse som driver 22 barnesykehus i USA. Siden 2002 har de brukt musikk i alle mulige behandlinger.

Barn blir behandlet for brannskader

Musikkterapeuten Stephanie Clark spiller mens helsepersonell forsiktig strekker armene på et brannskadd barn på Shriners barnesykehus i Boston.

Foto: George Hicks / WBUR (2012)

Ved de fleste amerikanske toppsykehus er musikk nå en selvfølgelig del av tilbudet.

Men på norske sykehus er det stort sett stille.

Vendepunktet

Hospice Lovisenberg er sykehuset for de døende.

Oslo 1999: Her jobber overlege Audun Myskja. En uendelig viktig jobb synes han selv. På Lovisenberg har de fått til et nyskapende miljø. De bruker musikk, sang og sanseintrykk til å dempe smerten og dødsangsten.

det norske helsevesenet trenger en standarisert metode

Men nå må han ta et vanskelig valg.

Han har akkurat gitt ut boken «Den musiske medisin». I den har han prøvd å sammenfatte alt han har erfart og lært de siste tyve årene. Tilbakemeldingene på boken har vært oppløftende, fra både privatpersoner og helsepersonell.

Audun Myskja tenker seg godt om. Så sier han opp jobben.

Det universelle tegnet for idiot

De kom med høylytte hånflir og tilrop. Som om jeg var en idiot.

Audun Myskja

Det har gått over et år siden han sa opp jobben som overlege på Lovisenberg. På en stor, norsk medisinkongress sitter 120 allmennleger i salen. Audun Myskja kjenner på en lett nervøsitet. Han skal fortelle om musikk som medisin.

– Men da jeg prøvde å undervise, kom noen med høylytte hånflir og tilrop og gjorde sånn...:

Audun Myskja setter pekefingeren mot tinningen og vrir rundt. Det universelle tegnet for idiot.

I dag ler han av det, men den gang var det tøft.

– Første gang jeg underviste allmennleger, behandlet de meg som om jeg var en idiot. Det er jo bare sånn det har vært opp igjennom årene.

Men du bare fortsatte?

– Ja.

Audun Myskja ler.

– Hva skal en gjøre da?

Reisene til utlandet

Seriøs forskning og banebrytende behandlinger, men i Norge blir det sett på som en vits. I Norge det bare Audun Myskja og en håndfull andre som snakker om musikk som medisin.

– Den gang hadde vi ikke internett. Jeg måtte reise og oppsøke miljøene. Jeg besøkte minst 10 forskjellige land.

Etter årtusenskiftet besøkte han noen av de beste medisinske miljøene i verden. Universitetssykehuset ved Harvard reiste han til flere ganger.

– Der opplevde jeg hvordan de integrerte helt forskjellige fagmiljøer. En får hjulpet mennesker til å mestre liv og sykdom på en helt annen måte.

Medisin uten bivirkninger. Men i Norge er det få som tar det på alvor.

En håndfull entusiaster

Mange har jobbet med musikk som terapi i Norge. Ofte spesialister med lange utdanninger.

En av de som har forsket på musikk som medisin, er Hans Borchgrevink.

– Audun Myskja oppsøkte meg på Rikshospitalet tidlig på nittitallet. Han ville lære, forteller Borchgrevink.

Han er i dag pensjonert forsker, men har brukt musikk som medisin siden 70-tallet. Borchgrevink har brukt musikk til å behandle epilepsipasienter og til å kommunisere med barn som ikke har språk.

Har vi fått ut potensialet med musikk som medisin i Norge?

– Nei, det har vi ikke.

Hvorfor ikke?

– Folk har en tendens til å jobbe med det de er vant til å jobbe med. Hvis det hadde vært en del av utdannelsen innenfor helsefag, ville det gjort folk tryggere på å bruke det.

En maskin drevet av prosedyrer

Men det er ikke enkelt å endre det norske helsevesenet. Mange har prøvd - få har fått det til, og mange har gitt opp.

Audun Myskja har tilbrakt mange år på innsiden av det. Han kjenner dets styrker og svakheter, og han har gjort seg noen erfaringer:

Det norske helsevesenet er drevet av klokker og prosedyrer. Det er konsensus og standardisering. Det er en stor og innfløkt maskin med titusenvis av ansatte. Det er politikk. En liten bok kan ikke endre det. Forelesninger med motvillige leger kan ikke endre det. Det det norske helsevesenet trenger er en standardisert metode. Som alle kan lære og som kan reproduseres igjen og igjen. Helt til den blir konsensus..

– Jeg innså at jeg måtte lage en praktisk modell som alle kunne bruke.

Myskjas metode

En varm, østlig bris blåser gjennom Bergen, sommersolen lar som vanlig vente på seg. Men det regner i hvert fall ikke. Audun Myskja bryr seg sikkert ikke om været der han sitter på podiet og ser forelesningssalen på Griegakademiet fylle seg opp.

Året er 2012.

en modell som både overlegen og hjelpepleieren kunne bruke

Audun Myskja

Det var så enkelt, men samtidig så vanskelig. Alle disse forbløffende resultatene fra utlandet på den ene siden og virkeligheten på norske sykehus og pleiehjem på den andre siden.

Legene som bare hånflirte og ikke tok ham seriøst

Myskja hadde valgt seg personer med demens. Han kunne valgt en hvilken som helst annen pasientgruppe. Men dette var det enkleste stedet å begynne.

– Jeg hadde besøkt pleiehjem over hele landet. Jeg ville lage en modell som både overlegen og hjelpepleieren kunne bruke, med like godt resultat.

Den fullsatte forelesningssalen på Griegakademiet er der for å høre Audun Myskja forsvare doktorgradsavhandlingen sin. Den har han brukt fem år på. I oppsummeringen står det:

«Avhandlingen gir grunnlag for å innlemme musikk systematisk i framtidens sykehjemsmedisin»

Myskjas metode er født. Den fullsatte salen applauderer og kjente og ukjente kommer og gratulerer. Ikke lenge etterpå blir han kontaktet av Helsedirektoratet.

Spillelister erstatter piller

Blidensol

Helsefagarbeiderne Wenche Egeli og Kirsten Ask bærer enda en høyttaler til en beboer på Blidensol sykehjem.

Foto: Eirik Gjesdal / NRK

Høy musikk dundrer gjennom en åpen dør.

Innenfor er det morgenstell. På Blidensol sykehjem i Stavanger har 22 pasienter akkurat fått helt like stereoanlegg på rommene sine. Alle får høre på den musikken de liker aller best.

– Vi spiller på bånn guffe. Da går morgenstellet som en drøm.

Frivillighetskoordinator Kirsten Ask forteller begeistret. I en knapp måned har demensavdelingen hun jobber på, systematisk brukt musikk som medisin og terapi.

Resultatene er oppsiktsvekkende.

– De slapper av, lukker øynene og stresser ned. Jeg opplever at det er smertelindrende, angstdempende og at det gir avledning fra negative sinnsstemninger. Og så blir de så glade at de glemmer plagene sine.

Det er ikke en ny pille hun snakker om, men Myskjas metode. Den som skulle kunne brukes av alle.

Alt gir mening.

Kirsten Ask

På Blidensol har de ikke begynt å telle piller ennå, men andre sykehjem som har brukt metoden, forteller om mindre bruk av sovemedisiner, beroligende og angstdempende medikamenter.

– Vi går på mange kurs, det er mye vi ikke kan bruke men av dette kunne vi bruke alt. Det er så riktig. Alt gir mening, sier Kirsten Ask, som har 20 års erfaring fra eldreomsorgen.

Er det en mirakelmedisin?

– Vet du hva? Det tror jeg faktisk at det er.

– En mirakelmedisin.

Forandre helsevesenet

Men ingen medisiner er mirakler i seg selv. Det ligger hardt arbeid bak.

I 2014 var Audun Myskja med på å bygge opp Nasjonalt kompetansesenter for kultur, helse og omsorg. Senteret er finansiert av Helsedirektoratet. Mandatet var å innføre musikk som medisin til de som trengte det mest.

De skal rett og slett forandre det norske helsevesenet.

Musikk som medisin har nå blitt offisiell norsk helsepolitikk. Helseminister Bent Høie (H) skriver i en e-post til NRK:

«Jeg er opptatt av at musikk og andre kulturuttrykk tas i bruk i behandling og daglige aktiviteter i omsorgstjenestene. Audun Myskja har gjort en stor og viktig innsats for å spre kunnskap om helseeffektene av musikk.»

Skryt fra øverste hold. Men Audun Myskja er mest opptatt av å trekke frem andre.

– Det er mange som har jobbet med dette. Vi har bare satt sammen mange områder til en kompakt pakke som kan oversettes direkte fra gruppe til gruppe.

Over hele landet sitter nå personer med demens og hører på favorittmusikken sin istedenfor å spise beroligende piller.

Men demensomsorgen var bare begynnelsen.

Audun Myskja

Audun Myskja gjør seg klar til å holde enda et kurs om musikk som medisin.

Foto: Eirik Gjesdal / NRK

Nye mål

Audun Myskja plukker opp kassagitaren og prøver å dra med hele kurset på en allsang. Gitaren svinger i rause bevegelser fra høyre og til venstre. Han synger med den stemmen han har.

De 40 menneskene i salen jobber ikke med eldreomsorg, men jobber alle med den neste pasientgruppen Audun Myskja har sett seg ut; barn og unge.

– Nå har vi masse ungdom som bare gir opp skole og jobb, og ingen finner årsaken. Det var derfor det var lett å velge når Helsedirektoratet ville ha oss inn i en av de andre gruppene. Det måtte bli barn og unge.

Det er mye større likhetstrekk mellom demens og for eksempel AD/HD enn vi tror. Begge er oppmerksomhetsforstyrrelser.

Han har ingen planer om å gi seg nå. Han snakker om nye pasientgrupper han ønsker å nå. Han snakker om psykiatri, rusomsorg og innsatte i fengsler.

– Jeg føler at det jeg driver med ikke bare har med meg å gjøre. Det er noe større. Det har med hva slags samfunn vi skal ha, hva slags helsevesen vi skal ha.

Skal vi slutte med medisiner nå?

– Nei, vi skal bruke medisiner presist og riktig. Vi skal bruke medisiner der de hører hjemme, ikke bare pøse på. Musikk kan roe de urolige. Kan aktivere dem som er sløve. Hjelpe til bevegelse hos dem som har bevegelses- og koordinasjonsvansker. Og det kan også nå inn til følelser og forvandle følelser som sitter fast.

Audun Myskja smiler. Et finmasket nett av levd liv tegner opp ansiktet. Han kan snart pensjonere seg hvis han vil.

– Dette er bare begynnelsen.

Musikkbehandling på Blidensol

Se videosak om musikkbehandlingen på Blidensol sykehjem.