Den ukjente fredspris­­­­vinneren fra Stavanger

Liège, Belgia, 1914. På vei til Paris stopper belgiske styrker de tyske styrkene på fremmarsj. Blodige kamper raser i nesten elleve dager. Belgia, som tidligere den sommeren hadde erklært sin nøytralitet, ble i stedet en slagmark.

Samtidig føres det krig også øst i Europa, og i løpet av høsten endrer frontlinjene kartet over verdensdelen dag for dag. Tyskland erklærer i løpet av august krig mot både Russland og Frankrike, samtidig invaderer de Belgia. Dette får Storbritannia på banen, og snart er det skyttegraver og ikke dialog som gjelder.

Ti mil vest for Liège, i Brussel, kjenner Christian Lous Lange krigen nærme seg. Nordmannen er generalsekretær for den Interparlamentariske union, IPU. En union som bandt land sammen lenge før både Folkeforbundet og FN ble en realitet. Fra kontoret sitt i Brussel har han siden 1909 jobbet for at folkevalgte fra verdens land skal snakke sammen.

Nå ser han at mye av det han har jobbet for, raser sammen foran øynene hans. Han pakker sammen noen få ting fra kontoret og flytter til et nøytralt land, hjem til Norge.

Mens krigen raser i Europa, jobber Lange. I det stille holder han kontakt med partene i krigen fra kontoret sitt på Smestad i Oslo. Og fordi tyskerne hadde beslaglagt verdiene til unionen, må Lange låne penger for å få ting til å gå rundt i krigsårene.

Kunststykket var å få blant annet tyske, britiske og franske aktører til å fremdeles ha en form for kontakt, slik at de en dag kunne legge grunnlag for en fredsavtale.

Da krigen var over i 1918 satte han inn støtet.

Første nordmann

Lange trodde full og fast på at ledere fra verdens land kunne finne sammen, og derfra skape et bedre samfunn. Da Versaillestraktaten ble underskrevet 11. november, 1918, tok han kallet sitt på alvor.

– Arbeidet hans kan vanskelig overvurderes.

Historiker Hans Eyvind Næss klarer ikke å skjule engasjementet når han snakker om Christian Lous Lange.

– Lange var en av pådriverne, og en av de aller viktigste i arbeidet med å etablere Folkeforbundet sammen med den svenske statsministeren William Branting.

Og da Nobels fredspris skulle deles ut i desember 1921 var det anerkjennelsen av Langes fredsarbeid, og engasjementet for interparlamentarisme som tippet vektskålen i hans favør. Sammen med Branting mottok han som første nordmann Nobels fredspris.

En ukjent bakmann

Men hvem var Christian Lous Lange, og hvorfor har vi knapt hørt om han?

– Jeg har tenkt mye på hvorfor han ikke er kjent.

Øyvind Tønnesson tenker høyt. Lange er ingen ukjent mann for førsteamanuensen ved Universitetet i Agder. I 2013 var Lange hovedperson i Tønnesons doktoravhandling om det internasjonale fredsarbeidet.

Mens vinneren året etterpå, Fridtjof Nansen, har etset seg inn i allmennkunnskapen til de fleste, så har Langes arbeid vært for de spesielt interesserte.

– Den litt humoristiske forklaringen kan jo være at vi husker Nansen fordi han gikk langt på ski og frøs på beina. Det liker vi jo som nordmenn. Mens en høyintellektuell mann som snakker fransk, og er på møter i Folkeforbundet med diplomater, er litt fjern.

Der Nansen var markert og offentlig, var Lange en typisk bakmann.

– Han organiserte, satte folk i kontakt med hverandre og analyserte, forklarer Tønnesson.

Det var i sin tid Bjørnstjerne Bjørnson som inspirerte Lange til å ta fatt på jobben for fred. Bjørnson var medlem i den aller første nobelkomiteen fra 1900 til 1909, og Lange var sekretær. I denne perioden ble Lange også sendt som norsk representant til Fredskonferansen i Haag i 1907.

Med sans for rett og galt

– Mange av fars samtidige holdt han for å være en livsfjern idealist som ikke så, eller kjente de kreftene han tok opp kampen mot.

Det sa sønnen, August Lange, i radioprogrammet Middagsstunden på NRK i 1966.

– Idealist var han utvilsomt, men livsfjern drømmer var han ikke, la han til.

Idealisten og fredspolitikeren Christian Lous Lange ble født i Stavanger i 1869, og vokste opp i en borgerlig, og viktig familie i vestlandsbyen. Med en far som var offiser, var det nok ikke opplagt at den unge mannen skulle kjempe for fred i Europa. Men å kjempe for det som var rett, var viktig for han, allerede som ung skoleelev.

Allerede da han gikk på Stavanger katedralskole i 1880-årene ble det tydelig at han stilte krav til verden, og til menneskene i den. Og da lærerne ikke klarte å holde skikk på hverken skolen eller elevene, da ble de «pligtforsømmende» tatt til retten.

– Jeg [ ...] satt en hel glad formiddag i retslokalet og saa ut av vinduet paa mine kamerater, som maatte ind, naar klokken ringte, -- jeg var fri, ti jeg var vidne mot min skoles lærere!

Slik beskriver Christian Lous Lange selv historien i et intervju med Stavanger Aftenblad i 1915. Utfallet av rettsaken er dessverre ukjent.

Denne skuffelsen over lærere som ikke tok sitt rette ansvar for dannelsen og undervisningen, kan ha vært med å legge grunnlaget for pliktfølelsen, og ansvaret Lange etter hvert tok på seg. Det passer i alle fall godt med beskrivelsen hans da 92 år gamle niese, Tora Vå, ga i et intervju med NRK i 1996;

– Han var rettsindig, han ville det som var rett og godt på alle måter.

«Ikke sjelden statsledere er åpenbare psykopater»

Etter en kort karriere som lærer ble Lange, med hans egne ord «ganske tilfældig», sekretær for Den interparlamentariske konferanse i Kristiania i 1899. Kort tid etter ble han også sekretær for Stortingets Nobelkomite.

Da han i 1909 ble utnevnt som generalsekretær for IPU, Den interparlamentariske union, begynte han for alvor jobben med å trekke i trådene for fredens skyld. Så dedikert var han til denne jobben at han sa nei da han ble spurt om å være utenriksminister i 1913. Han fortsatte som leder for IPU helt frem til 1933, og i tillegg deltok han hvert år på Folkeforbundets møter i Genève. I denne perioden (1934–1938) ble han også en av svært få ikke-politikere som har sittet i Nobelkomiteen.

Han opplevde ikke utbruddet av andre verdenskrig, da han døde i 1938. Men han så tidlig at freden ikke var en selvfølgelig sak.

– Vi vet alle at det ikke er sjelden at statsledere er åpenbare psykopater, nettopp av sadistisk preg. Et par av dem går for øyeblikket løs i Europa, men jeg ser ikke riktig hvordan vi skulle fått dem anbrakt på sjeselongen i analytikerens kontor.

Sitatet er et utdrag fra Langes artikkel «Krigs- og fredsproblemer i psykologisk belysning» fra 1934.

En helt egen plass

Man kan jo spørre seg, hvor viktig var jobben han gjorde siden så få vet om han i dag. Freden han jobbet for, varte ikke lenge, og Folkeforbundet ble oppløst. Tønnesson tror noe av forklaringen ligger i oppgjørstrangen som kom etter andre verdenskrig.

– Alt som skjedde med fremveksten av nazismen og fascismen i Europa, samtidig med Stalins fremferd i Sovjetunionen, førte til et sammenbrudd for mellomkrigstidas fredsarbeid. Det var ikke noen propagandamessig fordel å bruke erfaringer fra mellomkrigstida.

Historiker Hans Eyvind Næss mener det er spor av Lange flere steder i dag.

– På lang sikt bar det enorme arbeidet hans frukter til slutt, riktignok i en ny form ved undertegnelsen av FN-traktaten i 1945. I dag merker du det på alt som smaker av forsøk på, eller resultater av fred og forsoningsarbeid, konstaterer han.

Næss står i et høstkaldt Stavanger, på en plass ved Vågen. På et lite skilt på veggen står det svart på hvitt; «Christian Lous Langes plass».

Så har han fått en plass, ikke bare i historien, men også rent fysisk. De færreste vet at området mellom Fisketorget og Egon, tidligere Ankertorget, er dedikert til «skolelyset» fra Stavanger som vant Nobelprisen.

Og hva passer vel bedre når man skal runde av historien om Norges ukjente fredsprisvinner enn å sitere han selv. I en artikkel i Stavanger Aftenblad i 1915 sier Lange selv klart ifra:

– Men nu maa De gaa Deres vei, for jeg holder paa med et arbeide, som skal i trykken med det aller første.

Og lurer du på hvor Christian Lous Langes plass er? Du er ikke den eneste, vi tok turen ned og hørte med de som ferdes der om de ante noe om hvor de sto.