Verdens fremste luksusmerker sverger til norske dyr

Hvor skinnet kommer fra blir stadig mer avgjørende for kunder som kjøper skinn til produksjon av vesker eller bilseter.

– Det holder å si at du har norske skinn og italienerne er veldig interessert i å kjøpe, sier Anders Nertoft, daglig leder i Fatland Hud & Skinn.

Hvert år blir rundt 300.000 storfe slaktet i Norge. I fjor eksporterte Fatland og Norilia, som er landets to eneste produsenter, storfeskinn for til sammen 350 millioner kroner.

– Vi kunne solgt ti ganger så mye skinn av storfe, som vi gjør i dag. Store merkenavn som både Prada, Birkin og Louis Vuitton ønsker mer av våre skinn, sier Nertoft.

Ingen piggtråd

I drøyt hundre år var garving en av Norges største industrier. Garving betyr skinn som er behandlet. Det er en kjemisk prosess av rå hud.

I dag er det ingen garverier som garver storfehuder til lær her i landet. De siste norske storfe-garveriene ble lagt ned for få år siden.

Nå er storfeskinn en eksklusiv eksportvare.

– Dyrene blir slaktet og kjøttet videreforedlet før skinnene sendes nedover Europa for de store motehusene, sier Nertoft.

I Norge er piggtrådgjerder ulovlig, fordi det kan skrape opp huden til dyrene. I tillegg er norske bønder gode til å holde dyrene sine fri for lus og andre skadedyr. Dette gir skinn uten skader.

– Et lusestikk mindre enn et nålestikk er nok til at huden synker i verdi, sier Lars Dørum som har ansvar for hud og skinn i Norilia.

Dørum forteller at eksklusive veske-produsenter aldri uttaler seg om hvor råmaterialene de bruker kommer fra.

– Men, det er korrekt at de mest prestisjetunge varemerkene bruker blant annet norske huder i sine vesker, og da spesielt i de modellene som krever best kvalitet, sier Dørum.

Den unike kvaliteten på hudene til norsk storfe får utenlandske graverier til å bla opp. Skinnene blir sendt til Asia og Europa.

Italia er den desidert største kunden.

Fra kjøtt til dyr design

Midt mellom storbyene Verona og Venezia, er skinnproduksjon stor industri. Dani S.p.A. er ett av mange garverier her.

– Vi kjøper skinn fra hvert eneste land i Europa, og norsk storfe er blant de beste skinnene vi kan få tak, sier garverisjef Giancarlo Dani.

Han mener norske bønder gjør en god jobb med å ta vare på dyrene sine, og ber oss forbrukere velge storfe til middag oftere.

– Nordmenn må spise mye mer kjøtt, slik at vi italienere kan kjøpe mer skinn, humrer Dani.

Med drøyt 1000 ansatte håndterer bedriften alene 30.000 skinn i uken, 1,5 millioner skinn i året.

– De siste årene har vi blitt veldig store, og vi produserer enorme mengder med skinn, forteller Irene Calsamiglia, markedssjef for Dani.

Prosessen er omfattende. Etter at hår og fett er fjernet fra storfehudene, skal skinnene gjennom flere behandlinger før de så sorteres en etter en.

Norske storfeskinn er ettertraktet fordi de er kjent for å ha få skader. Skinnene har ingen merker og kvaliteten er svært solid.

– Desto mer feil skinnet har, desto mer tid må vi bruke på å skjule eller fikse skadene. Vi foretrekker å bruke norske skinn, fordi de har mindre feil, sier Calsamiglia.

Hun forteller at stadig flere kunder vil vite hvor deres garveri kjøper skinn fra og at de ber om å få se hele produksjonsrapporten.

Og enkelte er ekstra kresne.

– Noen kunder ber oss eksplisitt om å få skinn fra Norge, Spania eller Sveit. Disse landene er kjent for å være best på kvalitet, sier Calsamiglia.

Det har ikke lyktes NRK å få noen kommentar fra Louis Vuitton.

Biff og bilseter

– Hvis en sier at dette skinnet kan være fra Norge, så sier mange kunder «wow»! Det er kjent for høy kvalitet, sier Filippo Rilievo, manager, Rilievo S.N.C.

Rilievo jobber som skinnagent og selger huder fra hele verden til italienske garverier. Han kjenner markedet svært godt og forteller at bilseter med høg skinnkvalitet betyr mye for salget av biler.

– For kundene er det veldig viktig å vite at skinnet ikke bare kommer fra ei ku eller en okse, men at det kommer fra storfe som er produsert i høykvalitetsland, sier Rilievo.

Samtidig som norsk storfeskinn selger godt i Europa, merker bøndene her hjemme mindre til suksessen.

– Dette er et biprodukt som jeg ikke ser annet enn på kiloprisen på biffen, sier bonde Mikal Hetland (55).

Han og kona Kristine bor på Fister i Rogaland. Gården som de eier ble bygget på starten av 1800-tallet. Og like lenge har det vært storfe her.

Ekteparet drifter i dag nesten 3000 dekar jord og har rundt 900 dyr. 60 av de er okser, og for bonde Mikal Hetland handler det om å få best mulig biff.

– Jeg bryr meg om at dyrene har det bra, at de trives og har god helse, sier han.

Så du gjør det ikke for skinnproduksjon?

– Nei, jeg bryr meg ikke om skinn. Det er kjøttet jeg tenker på. Så jeg hadde tatt biffen ja, men det hadde ikke kona mi gjort, humrer 55-åringen.

Paradoksalt nok kan bønder ende opp med å kjøpe eget skinn – til en langt høyere pris. Det er merkevaren på produktet som avgjør verdien.

– Det hadde jo vært helt kult, hvis jeg kunne funnet en veske som var lagt av min ku. Det hadde vært topp, sier Kristine Hetland (53).