Sprikende om menneskenes forhold til naturen

Det er sjelden et godt tegn når regissøren lar skuespillerne gi publikum en bruksanvisning i det forestillingen starter. Kanskje er det fordi Knut Hamsuns roman er så kjent og kjær hos mange, kanskje fordi han innser at grepene som er gjort, er egna til å forvirre.

I Teaterhallen ved Rogaland Teater er Hamsun til stede – så vidt. Jo da, det er historien om Isak Sellanrå som bygger seg et stadig sterkere livsgrunnlag ved nøysomt og iherdig arbeid med jorda, om kona hans Inger som dreper sitt nyfødte barn og får smak på bylivet, om gruvedrifta som kommer til bygda og skaper velstand, men tilsvarende sammenbrudd når menneskene har gjort seg avhengige av den.

Sprikende

Men Hamsuns mangslungne historie må nødvendigvis barberes for å kunne bli et teaterstykke på drøye to timer. Her velger regissør Tatu Hämäläinen framføring av enkeltscener fra romanen, bundet sammen av skuespillernes forklaringer rettet mot publikum, og opplesing av passasjer fra boka – og andre kilder – der naturen får spille hovedrollen.

Alt blir framført upåklagelig av skuespillerne – både de voksne proffe, og barna fra Barneteateret – og enkelte av scenene er både nære og tette. Men helheten blir likevel sprikende.

For eksempel er fortellingen om han som holdt på å dø, fastklemt under et tre (for øvrig i boka en biperson som ikke er med på teateret), dramatisk nok, men en avsporing.

Uberørt

I Chrisander Bruns effektive, men temmelig sterile scenografi i kryssfinér og en enkelt jordhaug, blir dessuten Isak Sellanrå nesten som en bifigur, mye fordi han er fratatt det som hos Hamsun framfor alt karakteriserer ham, nemlig kontakten og arbeidet med jorda.

At både han og flere andre karakterer blir spilt av forskjellige skuespillere tjener også til å skape avstand, uten at det er lett å se hva forestillingen tjener på det.

Så trass i gode skuespillerprestasjoner og innslag av både humor og drama, blir forestillingen som helhet som en gjenfortelling av en historie som ikke henger helt sammen, og som mangler Hamsuns inntrengende skildring av menneskene i møtet med natur og sivilisasjon. Og uten mennesker av kjøtt og blod å engasjere oss i, etterlater også tematikken i alle fall denne anmelder temmelig uberørt.