– Vi kan gjøre mer kjappe prosjekter. Vi tar på en måte temperaturen på det som skjer akkurat nå på kunstscenen. Det er lettere for oss og hive oss rundt og gjøre interessante utstillinger med det som er interessant akkurat nå.
Det sier Hanne Mugaas Joakimsen, kurator og daglig leder i kunsthall Stavanger.
Hun satser på at kunsthallen ved hjelp av både offentlige og private penger skal kunne gi et tilbud som verken museene eller de private galleriene kan matche.
Les også:
Kunstforeningen har skiftet navn, og den ærverdige bygningen på Madlaveien som Kong Haakon innviet i 1925 går inn i en ny tid.
– Vi går over til å bli en internasjonal institusjon. Der det tidligere var veldig lokale utstillinger, går vi over til å vise kunstnere som stiller ut mange andre steder i verden. Vårt publikum, med internettsiden vår, blir jo også et internasjonalt publikum. Det er jo folk som følger med på det vi gjør over alt, sier Mugaas Joakimsen.
Se kunsten her:
– Det er favorittbygningen min
– Det er jo en gammel traver, Grace Jones Mantelpiece. Hennes image fikk en slik form.
Lina Viste Grønlis skulptur i mørkt, eksotisk tre ser ut som en forstørret, kileformet dørstopper. Nå er den plassert på en sokkel i det store utstillingsrommet i Kunsthall Stavanger:
– Hun ble på en måte konstruert av en designer. Det var jo mye trekanter og sått, men det var jo lenge etter at jeg hadde laget det at det plutselig gikk opp for meg at egentlig så er det vel sveisen hennes, sier Viste Grønli.
Dette er Viste Grønlis første store solo-utstilling, med nye og gamle arbeider. Hun er oppvokst i Stavanger, har jobbet som kunstner i ti år, bor nå i USA, og blir første utstiller i Kunsthall Stavanger.
– Det er favorittbygningen min, sier hun.
– Den skal være en slags motstand
– Tilleggsnavnet til denne er jo Mantelpiece. Jeg er veldig opptatt av at folk skal omgås kunst og kultur. Da må de gjerne ha det på peishyllen. Den er laget for å ha på peishylle, perfekt størrelse på en peishylle, Viste Grønli.
Hun innrømmer at det å kalle et kunstverk Mantelpiece, eller peishylle er en anelse kontroversielt.
– Jeg er jo og veldig opptatt av å skille mellom dekorasjon og pyntegjenstander og kunst. Det er jeg jo, men jeg leker vel kanskje litt med den dekorasjonsbiten. Det betyr jo ikke at det må matche sofaen. Kanskje tvert imot. Det skal kanskje være der som en slags motstand, mener hun.
– Må være villige til å betale for god samtidskunst
Viste Grønli har kjøpt klistremerker i store mengder som hun limer på biter av gamle bokhyller.
– Dette er altså min mors gamle Ivar-hyller som jeg nå skal sette sammen til en skulptur eller to, kanskje, sier hun.
I utstillingen viser hun også skulpturer av vridde kobberplater med kjøleskapsmagneter, og skulpturer med bøker muret inn i søyler av murstein.
Lignende skulpturer, som hun har laget, er tidligere blitt solgt for mellom 25.000 og 40.000 kroner. Selv mener Viste Grønli at flere vanlige nordmenn, altså ikke bare samlere og museer, må være villige til å betale for god samtidskunst.
– For mange nordmenn tror jeg det er litt sjokkerende. Bare fordi man ikke er vant til å betale for kunst rett og slett. Det er på lik linje som om en betaler 20 000 eller 30 000 kroner for en sofa, og det gjør man jo gjerne i Norge. Det er viktig for meg at man lever med kunst, sier Viste Grønli.
– Kunst er virkelig noe som folk bor med
Konservator Mugaas Joakimsen er enig med åpningsutstilleren.
– For meg er det helt naturlig. Nå har jeg jobbet i New York og det amerikanske systemet de siste åtte årene. Man ser at kunst er virkelig noe som folk bor med, og som folk omgås på en helt annen måte enn man kanskje gjør i Norge.
Kunsthallen skal være et ikke-kommersielt visningssted, uten samling, men med hyppige utstillinger, og forbildet er Bergen Kunsthall. Det er kommet lignende haller i både Oslo, Porsgrunn, Trondheim og Kristiansand de siste årene.