Flink farse uten sjel

Ingenting i livet er som en ellevill og god farse. Stavangeren byr på to galante farsemakere, i en farse uten nevneverdig sjel.

Hope og Schreiner

Terningkast 4
Foto: Grafikk: / NRK

Forestilling:

”I gode og galne dager” – farse i to akter
På: Stavangeren
Med: Dag Schreiner og Christine Hope
Manus: Philip LaZebnik og Kingsley Day
Regi: Torfinn Nag og Pål Mangor Kvammen


”I gode og galne dager” - eller “Tour de Farce” som stykket heter på orginalspråket - er skrevet av amerikanerne Philip LaZebnik og Kingsley Day i 1992 og hadde premiere ett år senere. Stykket – som vel kan gå under betegnelsen en dørslamrende soveromsfarse - har vært satt opp på flere ulike scener i verden i årenes løp, og har fått en lett blandet mottakelse.

Det er forstålig. Historien er syltynn, manus svakt - selv for en farse å være - og stykket står og faller helt på intensiteten i fremdriften og galskapens eskalerende forviklinger og utvikling frem mot det utløsende klimaks.

Boklansering

Historien er i korte trekk som følger:

Et ektepar - som i Pål Mangor Kvammens oversettelse bærer navnene Arne og Åse Lycke - er på lanseringsturne i forbindelse med ektemannens bok ”Det perfekte ekteskap”. Deres eget ekteskap er imidlertid langt fra perfekt, i første rekke på grunn av ektemannens årelange og oppslukende engasjement i forbindelse med boken.

Paret tar inn på hotell før boken skal presenteres i et tv-show samme kveld, men bli overrasket av at både talkshow-vertinnen og en kameramann (som også i orginalen er en svensk fotograf) dukker opp på hotellet for å sjekke stemningen hos ekteparet.

Forvikling

Men en farse er ingen farse om ikke flere karakterer melder sin ankomst underveis:

I naborommet har en statsråd tatt bolig. Han har innlosjert - gjennom en dobbelt-booking - sin unge elskerinne i ekteparet Lyckes hotellrom og som ikke det var nok dukker også en ivrig pikkolo, en tyvaktig værelsespike, en trekkspillende nonne og til slutt statsrådens kone opp på rommet underveis - mens dører åpnes og lukkes raskere enn en fremtidig reise med bybanen.

Dynamikk


”Tour de Farce” eller ”I gode og galne dager” inneholder med andre ord ti ulike karakterer, men er skrevet for å fremføres av kun to skuespillere.

Tospannkravet er selve premissen for stykket, for forfatterne, nettopp for å gi forestillingen en ekstra dynamikk, nerve og originalitet som farsen og dens fremdrift er så avhengig av.

Imponerer

Dag Schreiner og Christine Hope imponerer både gjennom timing og raske sceneskift og glir imponerende inn og ut av sine ulike roller. Med så mange kostyme- og karakterskift i løpet av en og samme forestilling skal man skal ha både tunga beint i munnen, konsentrasjon, erfaring og klar hjerne for ikke å gå i stå en gang i blant.

Spesielt kostymeskiftende er imponerende løst, der skuespillerne går ut av dører, inn i klessskap for så å dukke opp som helt andre rollefigurer fra under sengen halvminuttet senere.

Lite rom

Men stykkets suksess vil på mange måter avhenge av skuespillernes evne til å endre sine karakterer både fysisk og psykisk i det tempoet som fordres, og gi publikum noe mer enn bare et karaktertrekk og to, en parykk, en stemme, en dialekt og et toneleie - selv i en forviklingsfarse. Det gir både manus og skuespillernes premisser lite rom for.

Svakhet

Dermed blir selve tospannheten også farsens svakhet. Overganger og de skiftende karakterene mister sin originalitet og blir litt for overfladiske. De blir i for stor grad pappfiguger, for sjelelsesløse og i for liten grad i besittelse av de eiendommelighetene og menneskelige ulikhetene og typene som gir farsen både motstand og utvikling.

For å bruke et noe annet bilde: Det kan bli god studiobasert storbandmusikk med to kreative og allsidige musikere, men noe av dynamikken i samspillet forsvinner.

Bedre

Stykket tar seg noe opp etter pause - når forviklingene eskalerer. Men ender i et mageplask.

For når den tradisjonelle farsens høydepunkt og klimaks står for døren - når de ulike rollefigurene endelig møtes ansikt til ansikt og åpenbarere seg både for publikum og de involverte i sannhetens øyeblikk - slukkes lyset i Stavangeren. Mørke, bevegelige skygger må på scenen for å gi galskapen liv , mens Schreiner og Hope gir karakterene sine stemmer .

Det er et tvangsgrep, og det ender ikke med et utløsende klimaks, men et antiklimaks.

Alvor

Det er ingen som tar en farse på særlig alvor. Det har aldri vært meningen, men i det ligger det ingen undervurdering av sjangeren. Farsen skal gi oss liv og latter og det er gudbedre meg alvorlig nok.

Men det er for langt mellom de gode latterkulene, mellom den elleville galskapen og den hensynsløse forviklingskomikken i ”I gode og galne dager” til å gjøre forestillingen til noe minnerikt i tradisjonsrike Stavangeren.