Fakta
Berg, dalbane og Sally
Sally Nilsson, Pål Hjelm og Kristian Arntsen presenterer i Pål Mangor Kvammens regi en 8o minutter lang forstilling som dels inneholder sketsjer, dels viser, dels popuri og en liten snert av crazy-komikk.
Revyen er lokal og folkelig, uten snert, ironi og overraskelser. Den er forutsigbart og appellerer - med noen unntak - til den mindre kompliserte delen av lattermuskelen og i liten grad til hodet.
Sally varmer
Forestillingen bæres i første rekke oppe av Sally Nilsson. Det er hun som står for høydepunktene, det er hun som får oss til å svinge og det er hun som varmer. Revyens desidert beste nummer er den vakre visen ”Telefonen”, skrevet av Espen Hana. Teksten omhandler en alkoholisert uteligger av en far som på selve julaften sitter på en pub og drikker i sin ensomhet og lengter etter sin familie og barn.
Det finnes mange viser skrevet over samme lest og av en eller annen grunn dukker de som regel opp når det nærmer seg høytid. Ballansegangen mellom det varme og nære på den ene siden og den banale sosialpornografien er hårfin, men Sallys tolkning, skuespillerkunst, varme og autoritet får visen til å fremstå som en klassiker allerede ved første høring. Jeg tror det var flere enn meg som felte en tåre.
Spontan applaus
Også visen ”Eg reise aldri” - som egentlig starter med en dialog mellom Sally Nilsson og Kristian Arntsen om Egersund og Stavangers fortreffelighet - er meget god. Til tonene fra Evita og ”Don’t cry for me Argentina” synger Sally sin hyllest til byen og sveiper innom de fleste fra Stavanger som har flyttet ut og skaffet seg status som a og b-kjendis i Se og Hør. Det er på mange måter også en personlig vise og det er ikke uten grunn at publikum bryter ut i spontan applaus når Sally synger kraftfullt ”Eg ska vera maktå på straen te eg daue”. Og takk for det!
Uforløst
Det store julebordatoriet er selvfølgelig mer en Sally. Pål Hjelm og Kristian Arntsen har enkelte gode dialoger, basert på gode ideer. Det gjelder i første rekke ”Guttene i røyken”, en fornøyelig crazy-variant av et par munkers toner og lek og ”Fisken skalv i buksene.
Enkelte vokaler er også kraftfulle.
Forestillingen inneholder imidlertid for mange middelhavsfarere til å få noen topp karakter. Det er for mange svake og u-forløste tekster. Enkelte ideer har et potensiale, men det stopper der. Poengene blir for enkle. Det blir for enkelt når det saftigste som serveres er løstenner, lusekofte og jærdialekt. For mange nummer skjemmes av en svak punchline som blir for banal og forutsigbar.
Smakløst
Revyen skjemmes også av et par direkte smakløse overganger. Et eksempel: Når Sally avslutter sin vakre vise ”Telefonen” sitter publikum som spikret med tårer i øyekroken og har bare lyst til å gi sin ukjente nabo en klem. Men vi får knapt tid til å trekke pusten før Kristian Arntsen iført trikå stormer leende inn på scenen og serverer et nummer som starter med et forsøk på å tre en ring over kroppen, men der ringen stanser rundt midjen som følge av en erigert penis. Det blir for billig og plumpt.
Gi oss rock and roll
Revyen er en berg- og dalbaneforestilling, med litt for mange daler og for få berg. Lue, kofte og løstennerfaktoren blir for høy. Den fungerer som et lett og fornøyelig vorspiel til julebordet, men ikke noe mer.
Jo da, den er til tider lystig og lett underholdende, men fort glemt. Vi har liksom sett dette før, ikke bare en gang, men flere ganger.
Gi oss noe mer uforutsigbart, noe klokere, noe mer vibrerende. Sjokker oss en smule, kjære revymennesker! Ryst oss litt, ta litt flere sjanser, litt mer rock and roll! Kutt ut laustennene og koftene, la Jæren være Jæren, gi oss puls, tanker, følelser og storbyliv. Ta oss på pulsen, server oss anekdotene, pussighetene, ordspillene, giftighetene, observasjonene, særegenhetene. La Beatles og Michael Jackson få drive på med sitt. Gi oss av dere selv og ta det helt ut!
Kort sagt: Gi oss litt mer mennesker på godt og vondt. Gi oss Sally!
Medvirkende i Stavangeren
Sally Nilsson, Pål Hjelm og Kristian Arntsen
Tekster: Karsten Fullu, Espen Hana, Ingvar Hovland, Pål Mangor Kvammen, Torfinn Nag og ensemblet.
Orginalmusikk: Håkon Berge, Espen Hana og Inge Enoksen
Regi: Pål Mangor Kvammen.