NRK Meny
Normal

– Kan sette pris på tagging hvis man legger godvilja til

Mens mange smiler når de ser gatekunst som er satt opp ulovlig utenfor døra, blir de rasende hvis det samme stedet hadde blitt dekorert av en tagger i løpet av natta. Forfatter Jo T. Brochmann vil at folk skal se mer enn stygge kruseduller når de ser en tagg.

Tagging i Oslo

HÆRVERK ELLER SAMTIDSKUNST?: Forfatter Jo Brochmann foreslår at det kan være begge deler. Han vil at folk skal vite mer om taggene i Oslo, men har også stor forståelse for at folk blir provosert.

Foto: Between Magazine

Banksy-rotte

Selv om Banksy ikke skulle eie veggen denne rotta er sprayet på, liker de fleste hans verk langt bedre enn taggernes.

Foto: Banksy

Brochmann har gitt ut boka «TAGGING» med undertittelen «En bok om stygt som pent». Han innrømmer at det ikke er en enkel oppgave han går løs på, når han skal overtale folk til å se noe pent i de mange taggene i Oslo.

– Det er en utfordring jeg har tatt. Problemet er at taggingen bryter med eiendomsretten. Det provoserer, og det er forståelig, sier Brochmann.

Mens det er stor enighet om at tagging er hærverk og helt uønsket i bybildet, har en annen type ulovlig dekorering blitt langt mer akseptert. Gatekunst, eller street art, har fått sine egne superstjerner, som Banksy i Storbritannia og Dolk og Pøbel i Norge.

Selv om det hender at det blir gjort avtaler mellom grunneier og utøveren, er det meste av street arten som dukker opp like ulovlig som taggingen.

Brochmann forklarer det med at gatekunsten i mye større grad kommuniserer med folk.

– Hvis man ser et lite street art-verk utenfor døra, som for eksempel en liten mus som løper inn et hull, smiler man selv om det er ulovlig. Mitt poeng er at det er en god del tagger som man kan sette pris på estetisk, hvis man først ser hva taggerne eller graffiti-utøverne har prøvd på, sier han.

– Mye trashy tagging i Oslo

I bildegalleriet kan du bli med Brochmann på en annerledes sightseeing i Oslos tagger. Han beskriver mange av taggene i Oslo som trashy.

Alle bildene er fra Between Magazine som primært tar for seg norsk graffiti. Grunnen til at ingen av bildene er fra Brochmanns bok, er ifølge ham selv at disse er tatt med hans dårlige mobilkamera i søken etter en røff stil.

Brochmann sammenligner taggingen med punkmusikken, som for de fleste ikke sklir motstandsløst inn i øret.

– Det går an å sette pris på det hvis man legger godvilja til. De tagger ikke for å ødelegge, men lager et uttrykk de selv synes er kult og viktig. De har estetiske kriterier de forholder seg til, som gjør at en tag er bedre enn en annen. Det skal være en viss driv, balanse og harmoni.

– Myte at taggere ikke er kunstneriske

Brochmann ber folk om å legge vekk fordommene, men gjerne være forbannet når de står og ser på en tagg. Som med samtidskunsten er det bra at det vekker følelser, selv om de er negative.

– Du kan godt ta med aggresjonen din over brudd på eiendomsrett. Mye av poenget og en del av pakka som med samtidskunsten, er at det er bra at det provoserer, sier Brochmann.

Jo T. Brochmann

Jo T. Brochmann

Foto: Thomas Marthinsen / NRK

– Og så kan du se på det rent estetiske. Vanligvis er den siste bokstaven stor, det er fra hihopkulturens graffiti og handler om å ha en punch til slutt. Ser du et smilefjes og teite blokkbokstaver, er det naivister som dyrker en enkel barnlig stil bevisst, og vil vise at de er lei av flinkhet. Det er en myte at taggere ikke er kunstnerisk begavet. Stort sett er folk veldig dyktige, men velger å lage uttrykk som er kule i dette universet.

Han anslår at det er kanskje er en femtedel av taggerne som prøver å lage tagger som er pene og harmoniske, på samme måte som for eksempel kalligrafi. De aller fleste tagger for hverandre, og vil at de skal være kule.

– I utgangspunktet er den ikke myntet på deg som får den utenfor døra di. Mange ønsker å provosere og å være en motkultur. Det er unge gutter og halvvoksne menn som ønsker å vise at de også har sin plass i bybildet, og tøffer seg. De liker at de blir hatet i så stor grad, og legger opp til det, sier Brochmann.

Taggerne har hatt liten grunn til å tvile på hva politiet og Oslo kommune mener om dem. Nulltoleranse og stor motstand mot lovlige tagge- og graffitivegger, i tillegg til strenge straffer, skulle få bukt med problemet. En tagger som ble tatt på fersk gjerning, ble dømt til ett års ubetinget fengsel i 2010.

Ifølge Brochmann er det mange som tagger i Oslo, og ikke bare det: Den er en av byene i verden med mest tagging. Han tror det er en utilsiktet konsekvens av høy straff og politi med ressurser til å prioritere å ta taggerne.

– Det fører til at folk er redde for å bli tatt. De lager raske signaturer med én strek i sentrum fordi de ikke har tid til noe annet, sier han.

Brochmann er helt enig i at tagging er straffbart, men tror at strenge straffer og uoverkommelige erstatningskrav gjør at de som blir tatt ikke ser noen grunn til å slutte.