NRK Meny
Normal

Russetiden som aldri tok slutt

De gikk ut fra Berg gymnas for 66 år siden, og møtes fast en gang i måneden. Avgangskullet fra 1947 er et levende bevis på at gammelt vennskap ikke ruster.

Ørnulf Leyell Finstad

Ørnulf Leyell Finstad

Foto: Nora Evensmo Hvistendahl / NRK

En gang i måneden kommer han kjørende i den bronsefargede bilen sin med en grå fiskehatt på hodet. Inne i huset venter hans gamle klassevenninne på han. Hun er bare en av tre som han skal plukke opp på veien.

– Kom nå Turid, vi må gå nå for å rekke det. Du har med deg alt? spør Ørnulf Leyell Finstad.

Venninnen Turid Åss Ott tar tak i stavene sine, og sammen trasker de to 85-åringene med stødige skritt ut til bilen.

Kjørte russebuss til Tusenfryd

I 12 år har avgangskullet som gikk ut fra Berg gymnasium i 1947, møttes én gang i måneden. Fra å være 72 avgangselever som feiret den første russetiden etter andre verdenskrig, har en gjeng på 15 stykker samlet seg fast på kafé Grevinnen på Bogstad gård.

Bilen stanser utenfor gården som ligger i Sørkedalen. Like etter kommer en minibuss med resten av gjengen. Gjensynsgleden er stor selv om det kun er noen få uker siden de så hverandre på nok en fest.

– Takk for sist! Du gikk tidlig, du? Den siste gikk vel i firetiden på natten, sier Ørnulf, og latteren sprer seg blant de tolv som har møtt opp.

Inne på kaféen har noen tatt stambordet deres, og litt oppgitt må vennegjengen sette seg et annet sted. På tallerkenene ligger det rekesmørbrød og boller. I koppene er det fylt kaffe.

– Vi er en fin gjeng. Det er liderlig ålreit å treffe folk. Og nå må vi treffes hyppigere fordi folk faller jo bort, sier Ørnulf. Det er de andre enig i.

Det hele startet med 50-års-jubileet. Etter en vellykket fest på Ullevålseter ble jubileene feiret oftere. Møtene på Bogstad var en av gutta sin idé.

– Da vi ble 80 år, reiste vi på Tusenfryd. Vi kjørte årets Berg-russebuss opp og tok flere karuseller. På kvelden festet vi, forteller Ørnulf engasjert og trekker fram et bilde fra selve dagen fra en tykk perm. Ifølge de andre har han lenge vært "primus motor", sittet i det lille styret deres og skrevet dikt og sanger til de gamle klassekameratene.

Saken fortsetter under bildet.

Bogstad gård i Sørkedalen

Bogstad gård i Sørkedalen

Foto: Nora Evensmo Hvistendahl / NRK

Sterke minner fra krigen

Da gjengen begynte på Berg i 1942, måtte skolen brukes til sykehus som følge av krigen, og siden okkuperte tyskerne skolen. Elevene måtte flytte på seg flere ganger.

– Da vi ble flyttet til Universitetet i Oslo, så vi en dag en bil kjøre sakte forbi den kjente nazisten Karl Marthinsen, som da var leder i statspolitiet. De som satt i bilen rullet ned vinduet, trakk fram en pistol og skjøt han, forteller en av pensjonistene.

Opplevelsen har gjort inntrykk på flere av gjengen, og flere nevner at de tror det er en av grunnene til at de fortsatt holder kontakten.

Inn døren stresser Irmelin Brinchmann. Hun fant ikke gjengen fordi de ikke satt ved stambordet denne gangen. Hun applauderes i det hun kommer inn.

– Vi har noe felles fra ungdommen som aldri blir borte. Så selv om vi ikke har kjent hverandre i alle årene og visst hva de andre har drevet med, så er det god stemning hver gang vi sees, forteller Irmelin.

Når venner går bort

Irmelin Brinchmann

Irmelin Brinchmann

Foto: Dang Trinh / NRK

Rundt bordet blir det sendt en datamaskin med bilder fra de ulike festene. Noen har tatt med et fotoalbum. Plutselig reiser to av gutta seg, trekker brillene opp på nesen og finner fram et par ark fra lommen. Rommet blir stille før det fylles med to klare mannsstemmer.

Det var juletre med julelys og julegrøt med fett
og de gamle åt og koste seg og gråt en juleskvett
Og de før omtalte juletårer silte gang på gang
da de begge to fikk nye sett med tenner i presang

Ansiktene til pensjonistene rundt bordet er tent som små stearinlys. For Irmelin betyr møtene noe helt spesielt.

– Nu er jeg blitt så gammel at jeg har mistet veldig mange venner. Min mann var 14 år eldre enn meg, og hans venner var mine venner. Nå finnes det ikke en eneste en av dem igjen, forteller hun.

Hun synes det er rart å ikke kunne ringe til noen lenger og fortelle om ting som har skjedd. Også alle nabovennene hennes har gått bort.

– Man savner noen som har hatt de samme opplevelsene som man hadde som ung, og det har vi altså her. Det er veldig viktig når man blir gammel, og de rundt en blir borte.

Selv om ikke alle var like nære venner da de gikk på gymnaset, betyr disse møtene noe særegent. Så lenge de er i form, skal de fortsette å møtes hver måned.

– Så lenge det er liv i oss, kommer jeg til å møte opp her, sier Irmelin med et glimt i øyet.

Bli med Berg-jenta Turid Åss Ott hjem og på samlingen på Bogstad gård:

85-åringene som gikk ut fra Berg gymnas i 1947 samles på Bogstad gård hver måned. Dette har de gjort i 12 år.