Sergius kamp mot sjefen

En gang var jobben til Sergiu Tincaburov (36) å smake på dyre viner i Italia.

I Norge har han knapt råd til brød.

Han er tynn, men sterk.

Kroppen er formet av årene som snekker.

Arbeidsneven han strekker frem inne på kaffebaren er kraftig.

Håndtrykket er slapt.

– Ikke melk. Bare svart kaffe, sier han på et av sine fem språk.

For ni måneder siden gikk moldoveren av nattbussen i Oslo sentrum. Det var grytidlig en april-morgen i 2023, og han hadde fått jobb etter å ha kommet over en annonse på Facebook. Han kastet ikke bort tiden på sightseeing.

I stedet dro han rett til Skatteetaten da de åpnet klokka 9. Han registrerte seg for å få D-nummeret som kreves for å jobbe i Norge. Så videre til sjefenes kontor for å signere arbeidskontrakten.

Derfra dro han til stedet han skulle bo: Et nedlagt sykehus, som sjefene har ordnet, like ved Mjøsa.

På noen timer var han klar til å jobbe. Ikke som vinkelner denne gang, men som snekker.

I mer enn ti år har en av sjefene hans ansatt utenlandsk arbeidskraft i Norge. NRK kan nå avsløre at flere av arbeiderne har reist skuffet hjem igjen med lite betaling.

Vanligvis gjør Sergiu alt han kan for å unngå trøbbel. Men nå har han bestemt seg for å hjelpe norske myndigheter med å stanse sjefen.

Arbeidsmaur på taket

Det gjelder å gjøre et godt førsteinntrykk i den nye jobben. Derfor beveger Sergiu og de to kollegene seg raskt på taket.

Han stusser over at det verken er rekkverk eller noen annen sikring på bygget. Det er skummelt når de bærer stein ut til kanten og vipper den over.

Likevel jobber han videre. Det føles feil å protestere når han knapt kjenner noen av de to sjefene.

Ingen av de to har ønsket å svare på NRKs spørsmål i denne reportasjen.

Den ene sjefen er en 32-åring fra Estland. Det var han Sergiu og fire kamerater fikk kontakt med via jobbannonsen på Facebook. Det var også han som formelt ansatte dem i byggefirmaet.

Men raskt får Sergiu inntrykk av at den egentlige sjefen er en smilende 42-åring med forkjærlighet for judo.

Han bestemmer hvor de skal jobbe og inspiserer byggeplassene nesten hver dag. Når de er ferdige, er det han som godkjenner arbeidet.

Han heter Remigijus «Remi» Daugela. Og i starten får Sergiu et godt inntrykk av ham.

Skrapet sparekonto

Sergiu og sjefen treffes på et kontor i utkanten av Oslo nesten hver morgen. En gruppe arbeidere drikker kaffe mens Daugela forteller hvor de skal jobbe denne dagen.

Etter å ha ryddet ferdig taket på Holmlia, bruker Sergiu våren til blant annet å bygge en terrasse i Oslo og til å male en firemannsbolig.

Han får en stor planke over hånda på jobb hos en eldre dame. Kanskje er det et brudd, men den eneste behandlingen blir noen timer med ispose.

Etter noen uker lurer han på hvor det blir av lønna. Han har en 13 år gammel datter i Italia han gjerne vil sende penger til.

Så langt mener han at han bare har fått 5000 kroner. Sergiu forteller at betalingen skal ha kommet da en av arbeidskameratene fikk 53.000 kroner overført til kontoen, og beskjed om å dele med ti andre.

Sjefene lover ifølge Sergiu at han skal få lønn snart.

NRKs kartlegging viser at mer enn 100 personer har jobbet for, eller samarbeidet med, Daugela i tiden han har drevet firmaer i Norge. Flere har følt seg utnyttet og lurt for penger.

Sergiu aner ikke dette når det nærmer seg sommeren. Han har jobbet seks uker i Norge når han og en moldovsk kamerat sendes til den norske fjellheimen.

De setter i gang med å pusse opp 12 bad på et hotell.

Fortsatt mener han at han ikke har fått en full månedslønn, så igjen spør han sjefene. De svarer ifølge Sergiu at pengene kommer straks denne jobben er ferdig.

NRK har sendt spørsmål om lønnsutbetalingene til begge de to sjefene. Daugela ønsker ikke å svare. Den estiske 32-åringen svarer via sin advokat at han ikke ønsker å uttale seg. I et senere rettsmøte kom det frem at 32-åringen hevder det er utbetalt noe mer.

Sergiu jobber lange dager for å bli ferdig. Flere uker nesten 60 timer, noterer han i kalenderen.

For hver uke blir sparekontoen mer skrapet.

I midten av juli har han notert 760 timers jobbing. Han mener sjefene skylder ham nesten 200.000 kroner.

Da får han nok.

Både han og flere arbeidskamerater blir hjemme på det nedlagte sykehuset ved Mjøsa. De ber sjefene komme dit med lønna.

Det kommer ingen sjef. Bare en politipatrulje.

Politiaksjonen

– Jeg har ikke gjort noe! tenker Sergiu.

Politifolkene dukker opp ut av ingenting utenfor det nedlagte sykehuset der arbeiderne bor. De setter ham i håndjern.

Klokka er åtte en fredags kveld, og politiet har fått tips om at de som bor her oppbevarer ulovlige våpen og har truet andre.

Sergiu benekter begge delene, og heller ikke politiet finner noe ulovlig. I stedet får de høre om lønnskonflikten.

Politiet nekter å si hvem som ringte inn tipset.

Ute har det begynt å regne kraftig.

Det er august, og ekstremværet «Hans» skal snart få vannstanden i Mjøsa til å stige syv meter høyere enn normalt.

Sergiu har sovet og tenkt seg om etter den overraskende pågripelsen. Han bestemmer seg for å gjøre noe.

Han tar beina fatt.

Det er mer enn en mil til Eidsvoll politistasjon, men Sergiu forteller at han går hele veien. Han mener de egentlige skurkene er de to sjefene som får folk til å jobbe uten å gi dem lønn, og vil fortelle dette til politiet.

En ny lov har nettopp gjort såkalt lønnstyveri straffbart. Nå kan sjefer som bevisst tar de ansattes penger få opp til seks års fengsel.

Sergiu vet lite om norsk lovverk, men han vet dette:

Hjemme i Moldova fikk han lønn fra han begynte å jobbe som 16-åring. I Italia fikk han lønn som vinkelner. I Tyskland og i Nederland fikk han lønn som håndverker. Aldri før har han blitt behandlet slik.

Derfor blir han overrasket når personen i skranken på politistasjonen ikke tar imot en anmeldelse.

I ettertid kan ikke politiet på Eidsvoll si om det var en misforståelse eller om personen i skranken ikke kjente den nye bestemmelsen.

For Sergiu blir det uansett en drøy gåtur tilbake til det nedlagte sykehuset.

Han kan gi seg. Bare akseptere at lønna fra tre måneders jobb er tapt. Kanskje flytte videre og få seg en ny jobb.

Men det føles ikke riktig. I stedet begynner han å tenke på stedet han besøkte klokka 9 den dagen han gikk av nattbussen i Oslo: Skatteetaten.

Han aner at de er opptatt av at arbeidsforholdene skal være ordentlige. Så noen dager senere trosser han «Hans» sine herjinger og oppsøker kontoret i Oslo sentrum.

Der sitter også politiet og Arbeidstilsynet, som også får høre hans historie.

Når Sergiu nevner navnet Daugela, skjer det noe. Det er som om de har ventet på ham.

Konkurs på konkurs

Det viser seg nemlig at Sergiu ikke den første som har hatt problemer med å få lønn fra Daugela.

Det startet med to håndverkere fra Øst-Europa i 2011. De fikk jobb i Daugelas snekkerfirma, og jobbet 500 timer. Men da de skulle telle opp, viste det seg at timelønna var skarve 28 kroner.

Det er så lite at Daugela ble dømt i tingretten for ikke å ha fulgt vanlige tariffer.

Men litaueren var ikke ferdig med å drive business i Norge.

Han drev skobutikk og startet byggefirmaer både i Vestfold, Østfold og utenfor Oslo.

NRKs undersøkelser viser at Daugela har eid eller hatt nøkkelroller i mer enn 30 selskaper i Norge. I tillegg har han vært involvert i minst seks andre selskaper som står i andres navn.

Nå er de fleste selskapene borte.

21 av dem er konkurs eller er blitt tvangsoppløst.

Da den siste konkursen ble behandlet i retten høsten 2023, spurte dommeren hvor mange ganger han hadde gått konkurs. Daugela svarte tre. Han hevdet enkelte dokumenter i saken var forfalsket. Det tvilte dommeren på. I stedet kalte han Daugela en «notorisk forbryter» med «svært lav troverdighet».

Daugela ønsker ikke å svare på NRKs spørsmål om sin rolle i selskapene. Men overfor en bostyrer i en annen konkurs hevdet han at han kun hadde hatt en rådgivende funksjon, og ikke noen sentral rolle. Bostyreren trodde ham ikke.

I de fleste konkursene har det manglet enten skatt, moms eller arbeidsgiveravgift. Dermed er det Skatteetaten som har sørget for konkursen. Tre ganger har han fått konkurskarantene.

Likevel har han fortsatt å drive business ved å ha sentrale roller i selskaper som er registrert i noen andres navn. Det kommer frem blant annet i en borapport fra 2021. Han har også drevet det som kalles enkeltpersonforetak. Det er tillatt selv om man har konkurskarantene.

Flere ganger har Arbeidstilsynet undersøkt selskapene hans. Våren 2023 var det syvende gang et av selskapene fikk spørsmål om lønningene til de ansatte.

I flere år har ulike deler av norske myndigheter kjent til Daugelas virksomhet, men få andre har snakket åpent om arbeidsforholdene slik Sergiu gjør.

– Skjelver når jeg tenker på det

Når NRK begynner å kontakte tidligere ansatte, er det imidlertid flere som gjerne forteller sine historier.

Flere av dem har forlatt Norge i skuffelse. De har ikke visst hvordan de skal gå frem for å få tilbake pengene de mener Daugela skylder dem.

Det gjør heller ikke Sergiu. Men etter møtet i Oslo, har ting begynt å skje.

Vent litt...

Sergiu får bo i en av Kirkens Bymisjons leiligheter i Oslo. Den deler han med flere arbeidskamerater. Han får advokat og kontakt med folk fra Fair Play Bygg.

Men ingen lønner dem for å vente på at det norske rettssystemet går sin sakte gang. Dermed blir det mange timer i den spartansk innredede leiligheten i Oslo.

Sergiu har ikke lenger råd til trikkebillett og vil helst ikke snike. Derfor går han til fots.

Han går til møter og på jobbjakt. Og han går til Kirkens Bymisjon for å få mat.

Hjemme spiser de sopp de har plukket selv og matvarer slektninger har sendt nordover.

Nødhjelpen fra NAV tar raskt slutt. Han må låne penger, og gjelda vokser.

I slutten av november får han beskjed om å flytte fra leiligheten. Kirkens Bymisjon har ikke lenger råd til å betale for den.

En torsdag formiddag sitter Sergiu fremoverlent i en stol midt i stua. Han aner ikke hvor han skal bo om tre dager.

– Jeg har ikke kjæreste, jeg har ingenting. Jeg er alene. Å stå her i fire-fem måneder for å hjelpe myndighetene. Og for ingenting…

Ufullstendige setninger og en stemme som brister. Han må reise seg og puste dypt.

Så skjer det noe. Endelig blir han innkalt til retten.

Vitnet

En rå vind blåser gjennom Ski. Den biter på den måten som bare vinterens første kuldebølge klarer.

Sergiu bruker ikke engang lue. Norsk vinter plager ham ikke stort.

Det er blitt desember, og han har ikke truffet sjefene siden han sluttet å jobbe for drøyt fire måneder siden. Sergiu hilser ikke på dem når de møtes i tingretten.

Det er ikke en rettssak, men noe som likner.

Politiet frykter nemlig at de moldovske arbeiderne skal forsvinne. I så fall vil de stå helt uten nøkkelvitner dersom det skulle bli en rettssak. Den sjansen vil ikke politiet ta, så de får i stand et rettslig avhør.

I gangen tar Sergius tidligere sjef Daugela en prat med NRK. Vi spør hva slags rolle han selv mener han hadde i selskapet Sergiu jobbet for. Han deler telefonnummeret sitt så vi kan prates mer senere.

Men når vi ringer for å stille spørsmål, ønsker han ikke å svare.

Inne forbereder Sergiu seg før han skal vitne. Han har med seg advokaten sin.

En aktor og hans medhjelper fra politiet tar plass i rettssalen. Daugela setter seg med armene i kors. Også den estiske 32-åringen er til stede. De har med hver sin advokat.

Tre tolker skal sørge for at alle skjønner alt som blir sagt.

Sergiu liker jo ikke konflikter. Å sitte i vitneboksen er uvant på alle måter.

Dommeren kommer inn, og det blir en lang stillhet mens han gjør seg klar.

Når aktoren får ordet, bruker han mange ord på å formulere det første spørsmålet: Hvorfor har Sergiu anmeldt sine tidligere sjefer?

Tolken oversetter mens det uler i mikrofonen.

Alt i retten er omstendelig, bortsett fra svaret til Sergiu:

– Fordi vi ikke fikk betalt. Og fordi vi ikke ble behandlet som mennesker.

Epilog:

• Etter at Sergiu måtte flytte fra Kirkens Bymisjons leilighet, har han bodd på sofaen til en bekjent. I januar startet han i ny jobb hos et byggefirma. Han har et godt førsteinntrykk av den nye arbeidsgiveren. Fortsatt har han ikke fått lønna fra månedene han jobbet i fjor.
• Både Daugela og den estiske 32-åringen har nettopp vært gjennom hver sin konkurs. Begge de to og deres advokater har fått en rekke spørsmål tilsendt. Ingen av dem ønsker å svare.
• Den estiske 32-åringen har lagt ut en ny annonse på Facebook der han søker etter arbeidere til å jobbe i Oslo. Teksten er på russisk og publisert på en Facebook-side primært for østeuropeere.
• Daugela har status som siktet hos politiet fordi han har vært pågrepet. Det er for tidlig å si om det blir noen rettssak og når den eventuelt blir.

13.2: Setningen «Der sitter også politiet og Arbeidstilsynet, som også får høre hans historie» er lagt til.