Itta Helland-Hansen reiste til Liberia for en drøy måned siden, for å jobbe for Leger uten Grenser.
Foto: Espen Torgersen / NRK– Det var tungt å ikke kunne gi en klem til dem som trenger det, sier hun.
Hun har jobbet mye utenfor behandlingssenteret til Leger uten Grenser i Monrovia og hadde mye kontakt med lokalbefolkningen. Hun har blant annet distribuert bøtter med Klorin og hansker slik at de som får syke familiemedlemmer har noe beskyttelse om de må pleie sine kjære.
Selv om hun har vært mye ute i det ebolarammede området, så er hun ikke redd for at hun selv er blitt smittet.
– Vi har hatt mye kontakt med mennesker, men vi har vært forsiktige. Vi har blant annet ikke lov å håndhilse eller ha noen fysisk kontakt. Helst skal vi ha en meters avstand til de vi snakker med, sier hun.
– Og så lenge man er forsiktig og vasker seg med klorvann eller såpevann om man har kommet borti noen, så er man trygg.
Måtte avvise syke mennesker
Leger uten Grenser sitt behandlingssenter i Monrovia startet å ta imot pasienter 17. august, og er det største behandlingssenteret for ebola som noen gang er opprettet.
I september så de seg nødt til å stenge dørene til det allerede overfylte behandlingssenteret. Nå har de økt kapasiteten ved senteret med 200 plasser.
– Det vanskeligste jeg gjorde var å stå i porten og måtte sende syke folk hjem fordi vi ikke hadde kapasitet, sier hun.
Hun skildrer en befolkning i desperasjon fordi hele samfunnet rundt dem har brutt sammen.
– Man opplever i veldig stor grad at om et familiemedlem blir sykt, så blir man kastet ut eller frosset ut av lokalsamfunnet. Og det er vanskelig ting å se folk trenge en klem og ikke kunne gi det til dem.
En helsearbeider desinfiserer en liberisk mann som man mistenker er døende av ebola.
Foto: Abbas Dulleh / ApReiser gjerne tilbake
På senteret Itta Itta Helland-Hansen jobbet ved, har de hatt 700 bekreftede 700 bekreftede sykdomstilfeller, og av dem har over 200 overlevd
– Det er jo noe som gir oss grunn til å kjempe videre.
Vel hjemme i Norge unner hun seg nå tre ukers ferie før hun igjen går tilbake til jobben sin som daglig leder for et utested. Og om hun igjen får spørsmålet om å reise tilbake, så er hun ikke i tvil.
– Om de vil at jeg skal dra, så gjør jeg det.
– Du er ikke redd for at du kan ha blitt smittet?
– Nei. Det har ikke vært noen kritiske kontaktpunkter. Man skal være i direkte fysisk kontakt med kroppsvæsker fra smittede mennesker og overføre dem til egne slimhinner eller såroverflater før man blir smittet. Jeg føler meg frisk, avslutter hun.
