Hopp til innhold

Hvorfor spiser vi mye av dette?

Sukker, salt og dårlig kosthold er våre verste fiender. Nå får folkehelsearbeidet noe av skylden.

Godis
Foto: Østfold / NRK

– Vi er ikke overrasket, sier førstelektor ved Høgskolen i Østfold, Geir Conrad Tufte, om at mat tar flest liv her i landet.

Forrige uke kunne NRK fortelle at dårlig kosthold er en større fare for livet vårt, enn kreft og hjerte- og karsykdommer.

– Dårlige og billige matprodukter

Førstelektoren er lite imponert over folkehelsearbeidet i norske kommuner, selv om noen peker seg ut og satser stort.

– Nei, jeg kan ikke si jeg er imponert eller positiv til det arbeidet, hvertfall ikke foreløpig, slår han fast.

Geir Conrad Tufte

Førstelektor Geir Conrad Tufte sier mange kommuner går seg vill i oppgavene som gjelder folkehelse.

Foto: Anette Torjusen / NRK

Det globale sykdomsbyrdeprosjektet (GBD 2010), som Verdens helseorganisasjon (WHO) står bak, publiserte i begynnelsen av mars 2013 tall for dødelighet, sykelighet og risikofaktorer for 187 land for årene 1990–2010. Og der topper dårlig kosthold.

Til tross for at flere kommuner har tatt grep, så er det jevnt over lite kunnskap om hvordan man angripe utfordringene kostholdet gir.

Les også: Stjal ostepopp for 20.000 kroner

Les også: Over grensen etter godteri

Blant annet sier den nye folkehelseloven at det skal tenkes folkehelse i alt.

At dårlig kosthold har blitt en så stor fiende mot helsa vår, tror han det er flere grunner til.

– Vi har alt for stort tilbud av dårlig mat, billige matprodukter og helseskadelig mat, mener han.

– Lett å gå seg vill

Han mener rett og slett folkehelsearbeidet må koordineres bedre i kommunene for at utviklingen skal bremse.

– For det første er det lett å gå seg vill når man ser på kommunene som har så mange tjenster som skal ytes til innbyggerne og da er det få som har samordnede tjenster som skal ivareta folkehelse overordnet. Det er en stor utfordring.

Les også: Så mange sukkerbiter er det i godteriet

Tufte mener det er flere ting som må på plass.

Vi trenger politikere som er klar over at folkehelse er noe videre enn tradisjonell folkehelse. Ledelsen i tjenstene må også være klar over at folkehelse er et stort område, som man må sette alle ressurser til.

Tufte mener eksempler på hvem som må ta ansvar er skolene, kommunale tjenster som helsesøster.

– Opplæring av unge mødre, ressursvake og innvandrerfamilier er viktig, spesielt å lære dem opp om et godt kosthold.

Mye som er helse

Tufte mener det er mye som har noe å si for helsa vår, men som ikke er en naturlig del av folkehelsetankegangen.

Utenom de helsefarlige politikkområdene er gangveier, sykkelveier, snøbrøyting, boligpolitikk viktig for folkehelsen, slår han fast.

Mangler det kunnskap eller vilje?

– Helt klart kunnskap. Har man kunnskap, kommer også viljen, sier han.

Inger Christin Torp

Inger Christin Torp mener det kreves bedre kunnskap.

Foto: Ingrid Mathilde Langvik/NRK

Inger Christin Torp er både helsepolitiker og leder av kommunesamarbeidet Østfoldhelsa. Hun er enig med Tufte at man ikke har kunnskap nok.

Nei, vi har nok ikke nok kunnskap, men her handler det om både å gi god opplæring av de ansatte i kommunene og av folkevalgte, oss politikere, slik at vi også kan etterspørre de riktige tingene. Her handler det om å gi gode tilbud, ikke nødvendigvis å lage flere forbud, men gode tilbud.

– Vår tids største dugnadsjobb

Stortingsrepresentat for Krf, Line Henriette Holten Hjemdal, sitter i Helsekomiteen. Hun mener det må en dugnadsjobb til.

– Det er slik at ikke smittsomme sykdommer er vår tids største utfordring.
Vi må få til å forebygge mer, selvom det ikke blir noen som takker deg for det du slipper å oppleve.

Hun mener det er viktigere å forebygge fremfor å reparere.

Line Henriette Hjemdal (KrF)

Vår tids dugnad, mener Line Henriette Holten Hjemdal.

Foto: Birger Kjølberg/NRK

– Vi må satse på fysisk aktivitet bland barn og ungdom i skolen og på fritiden. Vi må satse på at de sunne valgene er snublende nære, gjennom turstier i nærmiljøet og gjennom at sunn mat er tilgjengelig. Folkehelsarbeidet må bli vår tids store dugnadsjobb mellom offentlig , privat og frivillig sektor.