Sønnen hennes prøvde å ta livet av sin egen bestemor

Av hensyn til mindreårige familiemedlemmer, er noen av kildene i denne saken anonyme.

Det har for lengst blitt mørkt ute når klokken nærmer seg sju denne søndagen. Stemningen i leiligheten til bestemor er lun og rolig, slik den pleier å være.

Stemningen på innsiden av 19 år gamle «Herman» sin kropp er det andre ytterpunktet.

Hodet og resten av kroppen har begynt å verke i takt. Smertene kommer til uttrykk gjennom en utrøstelig gråt. Herman ringer mamma med telefonen til bestemor.

Hun skal skaffe hjelp, sier hun i den andre enden. De legger på.

En ukontrollert skjelving begynner. Nesten som et epileptisk anfall.

Lyden av et surklende toalett høres i naborommet. På vei ut ser bestemor barnebarnet sitt liggende på gulvet på soverommet.

Hun tar opp telefonen og taster 113. Med hjelpen på linjen, legger hun Herman i stabilt sideleie.

Slagene kommer som lyn fra klar himmel.

Den spede kvinnekroppen faller mot gulvet. Hun lander på ryggen, og ser en skygge over seg. Så kommer det flere slag. En knyttet neve treffer brystet og kjeven med hard kraft.

Herman begynner å lage knurrelyder.

– Det er bestemor!

Hun hører sine egne rop, men de når ikke frem til han.

To hender tar tak på hver sin side av hodet hennes. Det dunkes hardt mot gulvet. Hendene flytter seg fra siden av hodet til halsen. Det stramme grepet gjør det umulig å puste.

Herman går mot kjøkkenet for å hente en kniv. Han finner ingen. I stedet plukker han opp mobilen for å kontakte mamma.

Han sender en SMS, der han skriver at det har vært innbrudd hos bestemor og at det nå er blod overalt.

Flere psykisk syke begår drap

Det er viktig å understreke at ikke alle alvorlig psykisk syke mennesker blir voldelige. Det er kun et fåtall av dem, de aller mest sårbare, som blir nettopp dette.

Det finnes nemlig en liten gruppe her i Norge som ikke er i stand til å ta vare på seg selv, og som ingen andre har kontroll over. Mange av disse ruser seg.

De omtales av noen fagfolk som samfunnets «løse kanoner».

De er dem som ikke har fått den hjelpen de trenger i tide. De har gradvis blitt så syke at de har blitt farlige. Likevel lever de livene sine ute i samfunnet, helt til noe alvorlig skjer.

I 2018 ble 12 av dem erklært psykotiske av sakkyndige i saker som omhandlet drap eller drapsforsøk. I 2019 økte dette tallet til minst 17, ifølge Den rettsmedisinske kommisjon.

Det er den største andelen psykotiske gjerningsmenn i saker som har blitt behandlet av kommisjonen på nesten 15 år. Eksperter mener at noen av disse hendelsene kunne ha vært forhindret.

Frykter for fremtiden

Som en mulig forklaring på hvordan det kan gå så langt for noen, kan en ifølge eksperter se til nedbyggingen av psykiatrien i Norge.

Den innebærer at det har blitt færre døgnplasser. Altså mindre plass til pasienter som har behov for å være innlagt på en institusjon.

Antallet døgnplasser er mer enn halvert i løpet av 20 år, og det legges fortsatt ned mellom 50 og 100 plasser årlig. I 2018 var det kun 3700 igjen i hele landet, viser tall fra SSB.

Dette skjer samtidig som at det blir flere psykotiske gjerningsmenn i saker som omhandler drap og drapsforsøk.

– De syke blir sykere fordi de går ubehandlet for lenge. Når det er større rift om sengeplassene, er pasientene dårligere når de først kommer inn, sier overlege i psykiatri, Fred Heggen.

Han ser at mange pasienter nå må legges inn på akuttposter i stedet for langtidsposter. Fra disse blir de skrevet ut etter kort tid, fordi pågangen er for stor.

– Jo flere tilbakefall en pasient har, jo vanskeligere er det å komme tilbake til tidligere funksjonsnivå. Det skjer en gradvis forverring av sykdommen.

Konsekvensen av mangel på sengeplasser, behandlingskapasitet og nødvendig oppfølging, er at flere faller ut av hele systemet. De blir ofre for en systemsvikt, mener Heggen.

Det resulterer i at noen slutter med medisiner, gjenopptar eventuelt rusmisbruk og begynner å begå kriminalitet.

– I mine øyne er nedbyggingen av psykiatrien en oppskrift på kaos og voldsbruk. Jeg er redd for at mange går ubehandlet for lenge, og at vi vil se en økning i antall drap begått av alvorlig psykisk syke i fremtiden.

Mener drap kunne ha vært forhindret

Randi Rosenqvist har lang erfaring med å observere personer som er siktet for drap. Hun er én av landets fremste rettspsykiatere.

– Jeg har flere ganger tenkt: «dette kunne ha vært unngått hvis du hadde fått hjelp tidligere», sier Rosenqvist.

Hun er kritisk til endringene som har skjedd i psykiatrien de siste årene.

– Det er veldig trist at det som før ble kalt omsorg i helsevesenet nå er omdefinert til tvang. Tvang skal jo ifølge politikerne ned. Endringene i psykiatrien bygger veldig på at folk skal kunne bestemme selv.

Blant annet ble det lettere for alvorlig psykisk syke mennesker å avvise behandling da psykisk helsevernloven ble endret høsten 2017.

Endringen innebærer at en person ikke kan behandles på tvang hvis helsepersonell vurderer vedkommende som samtykkekompetent. Samtykkekompetanse betyr at en kan ta egne avgjørelser og forstå konsekvensene av egne valg.

– Jeg ser at det er mange syke mennesker som ikke evner å ta ansvar for seg selv. De må få helsehjelp de også, selv om de kanskje ikke klarer å benytte seg av det.

Rosenqvist tror at flere drap kunne vært forhindret dersom disse personene fikk bedre oppfølging.

– Det er en hel del mennesker rundt omkring i kommunene som ikke klarer å leve i fred med sine omgivelser. Disse kan være ganske truende og plutselig også alvorlig voldelige.

Helseminister Bent Høie (H) forteller at han ikke er fornøyd med dagens tilbud innenfor psykisk helse. Det er én av årsakene til at regjeringen prioriterer å bygge ut dette tilbudet, forteller han.

– Spesielt bygger vi ut lavterskeltilbud for raskere psykisk helsehjelp, men også den spesialiserte behandlingen. Der er vi ikke i mål ennå, og der er vi nødt til å bygge ut tilbudet videre, sier Høie.

Du kan lese hele tilsvaret til Bent Høie i faktaboksen nederst i saken.

Herman

For å forstå hvordan en 19-åring er i stand til å angripe sin egen bestemor, må vi gå tilbake i tid.

Bare tre år gammel vendes livet til Herman på hodet. Han vokser opp i Oslo med en ung mor som er i et voldelig forhold. Hun klarer ikke å gi sitt beste overfor sønnen sin.

Mamma Silje oppsøker hjelp fra barnevernet, og de beslutter å plassere Herman i fosterhjem. Etter kort tid viser det seg at dette har blitt et nytt mareritt for den lille gutten.

– Jeg merket fort at noe var galt. De gangene jeg fikk treffe Herman, var det tydelig at han ikke hadde det bra i fosterhjemmet, sier Silje.

Likevel må hun levere gutten tilbake til den samme familien gang etter gang.

– Jeg ringte politiet og barnevernsvakten, men det virket ikke som noen trodde på meg. Jeg var jo moren som hadde latt sønnen sin vokse opp i et voldspreget hjem.

Det første møtet med helsevesenet

Etter tre år kommer Herman hjem igjen til Silje. Gutten hun får tilbake er ikke den samme som hun ga fra seg. Han har forandret seg. Herman er mer redd.

Han løper og gjemmer seg hvis han mister noe på gulvet. Han er redd for reaksjonen til de voksne. Om natten kommer også marerittene.

Herman begynner å slite med å sitte i ro på skolen. Noen ganger glemmer han leksene. Han kan også være spydig med medelever og lærere, men han er aldri voldelig.

Silje tar sønnen med til BUP flere ganger. Herman får diagnosen ADHD i 12-årsalderen og begynner på medisiner.

Familien flytter til utlandet, der Silje sin nye mann bor. En stund går det veldig bra, og Herman slutter på ADHD-medisin. Han mestrer skolen og får god oppfølging av psykiatrien.

Så blir bestefar syk hjemme i Norge, og atter en flytteprosess begynner for familien fra Oslo.

– Min største feil i livet var å flytte hjem igjen. All flyttingen gjorde at Herman ble rotløs. Det var da alt ble kaos, sier Silje.

Selvmedisineringen

Hjemme i landet som Herman forbinder med så mye vondt, begynner livet hans å spore av.

Når Herman er 15 år gammel får han diagnosen posttraumatisk stresslidelse. Symptomene er mange og vonde.

Han plages av minner fra tiden i fosterhjem. Tydelige glimt av at han pleide å trygle mamma om å ikke levere han tilbake. Minner av at det ikke engang hjalp å gråte med utstrakte armer.

I leiligheten på østkanten i Oslo blir det stadig flere å dele oppmerksomheten med. Herman har blitt storebror og takler det dårlig. Han gjør opprør mot moren.

En dag kommer Silje hjem til en leilighet full av ungdommer som røyker marihuana. Herman har fått seg nye venner som driver med narkotika.

– Det var det eneste som hjalp på tankekjøret hans. Han sa han hadde fem millioner tanker til enhver tid, og at hodet kjentes ut som at det skulle eksplodere, sier Silje.

Ingen offentlig omsorg klarer å erstatte behovet for selvmedisinering. Herman blir etter hvert introdusert for sterkere stoffer. Han bruker det meste, med unntak av heroin.

Silje gjør nye forsøk på å involvere barnevernet og psykiatrien i sønnens liv. Herman ender opp på en barnevernsinstitusjon, hvor han må være på tvang.

Han prøver å stikke av flere ganger. Igjen er det mamma som må levere Herman tilbake til mennesker som ikke klarer å ta vare på han.

Som 17-åring får han plass på et døgntilbud for ungdom med rus- og atferdsvansker. Lite vet Herman om at dette skal bli det siste lyspunktet i livet hans på en god stund.

Mammas rop om hjelp

I løpet av tiden på døgntilbudet er Herman rusfri. Han har dyktige mennesker rundt seg som gir han god hjelp. Både praksisjobb og fotballtreninger er en del av timeplanen.

Det første året er en suksess. Selv om han til tider tar små steg tilbake, går det fortsatt fremover.

For Herman blir det likevel en kort suksess. I forbindelse med en fest noen dager før jul, skaffer han og noen kompiser narkotika. Det er strengt forbudt, og guttene blir tatt.

Telefonen Silje får fra behandlerne denne dagen er som et slag i magen. Hun får beskjed om at sønnen skal komme hjem igjen. Han har mistet plassen sin.

Til tross for at familien gjør alt for å kose seg i julen, får Herman fort tilbakefall. Rusmisbruket og de psykiske problemene blir en del av hverdagen igjen.

Det er ikke lenger noen rammer rundt han, og ingen stiller krav til at han må holde seg rusfri. Silje er desperat. Hun står på sidelinjen og ser at sønnen blir mer og mer borte.

Hun sender flere bekymringsmeldinger om forandringen hun ser i sønnens atferd. Både til politiet og helsevesenet. Hun er ikke den eneste som kommer med disse bekymringsmeldingene. Det gjør også barnevernet og folk fra døgntilbudet.

Herman begynner å høre stemmer. Han forteller til Silje at han er på kafé og drikker kaffe med bestefar. Bestefar som døde for flere år siden.

Silje får flere SMS om at sønnen ikke ønsker å leve lenger. Vrangforestillingene blir verre. En dag ringer Herman og sier at han er på vei for å kjøpe våpen. Satan er hjemme for å ta småsøsknene og han må redde dem, sier han.

Silje begynner å frykte for at Herman skal skade seg selv og andre. Rusmisbruket blir bare verre og verre. Slik fortsetter hverdagen.

Etter en ny bekymringsmelding skjer det endelig noe. Det er januar, bare uker etter nyttårsaften, og Herman har blitt 19 år. Det fattes et vedtak om at han kan bringes til legevakten med tvang for en vurdering.

Helgen som endret alt

I politibilen har Herman god tid til å skjerpe seg før møtet med legen. Han skal fremstå så vanlig som mulig. Han vil ikke legges inn på lukket avdeling mot sin vilje.

– I ettertid har han fortalt at han klekket ut en plan for at det skulle virke som at vi overdrev, sier Silje.

Herman er ifølge legen samtykkekompetent og blir sendt ut igjen.

To uker senere reiser han på besøk til bestemor. Mamma kommer også den første kvelden. De har gode samtaler, og alle gråter og deler åpent med hverandre.

Herman er sliten. Han har sorte, dype spor under øynene. Mamma og bestemor blir enige med Herman om at de skal gjøre alt de kan for å skaffe hjelp på mandag. Herman vil det. Han er lei av å være syk.

Det siste Herman sier til mamma før hun drar, er at hun ikke skal være bekymret. Han er hos bestemor nå. De skal lage god mat og kose seg.

Søndagen kommer, og Herman får vondt i hodet.

– Ingen tillit til det offentlige

To år har gått siden Siljes mor måtte legges i kunstig koma i fire dager etter angrepet. Retten slo fast at skadene hun ble påført ville hatt et dødelig utfall hvis hun ikke hadde fått hjelp.

Retten slo også fast at de ikke var i tvil om at Herman på gjerningstidspunktet trodde han angrep en inntrenger.

De sakkyndige kom i sin erklæring frem til at han ikke var psykotisk, men at han oppfylte kriteriene for diagnosen «psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser som skyldes bruk av psykoaktive stoffer.»

Til tross for alt som skjedde, har båndet mellom bestemor og Herman blitt sterkere enn noen gang. Hun anmeldte heller aldri barnebarnet sitt.

Familiens tillit til det offentlige er derimot betydelig svekket.

– Den tilliten ble brutt for mange år siden. Gang på gang har de bevist at de ikke klarer å hjelpe folk som trenger det, sier Silje.

Tillitsproblemene skaper frykt. Silje frykter for Hermans fremtid. Hva skjer når han har sonet ferdig? Hvor skal han, og hva skal han gjøre? Hvem skal ta vare på gutten hennes?

Den dagen er ennå noen år frem i tid, men når den først kommer håper Silje at det har skjedd endringer.

– De syke klarer ikke å rope om hjelp selv. Når familien må gjøre det i stedet, men ikke blir hørt, så kommer vi ingen vei. Pårørende må bli tatt på alvor. Vår bekymring bør være nok.

Opplysninger om ulike hendelsesforløp som omtales i saken er hentet fra dommen.

• Les også: 102 drept av alvorlig psykisk syke