Oslos utekunst er verdt å løfte blikket for

– De færreste tråkker over en terskel inn i et rom for å oppleve kunst, og da syns jeg jo den blir ekskluderende.

Det er Viktor Gjengaar fra «Urban Samtidskunst» som sier at han best liker kunst i friluft. Han føler ikke det samme hvis han ser et motiv inne i et galleri, som hvis det er malt på en utevegg.

Hvem blir hedret og hvem blir glemt?

Mye av kunsten du møter i Oslos gater, er det KORO som står bak.

Du kan se kunst fra den statlige etaten hvis du for eksempel går forbi hodet til Marianne Heske i Torshovdalen, eller bjella til AK Dolven på Rådhusbrygga.

Bjella som nå henger over Rådhusbrygga, kom opp forrige sommer.

For etter at klokkespillet i Oslo rådhus ble utvidet i 1999, ble det 49 klokker i tårnet. En av dem viste seg å være ustemt og ble fjernet.

Men kunstner AK Dolven ville gi bjella stemmen tilbake.

– Den har blitt et symbol på de ustemte blant oss, de som ikke riktig passer inn i koret.

– Det rare er at den lyden som høres når den ikke blir sammenliknet med andre, er klar og ren, sier Åsne Hjukse i KORO.

Lars Sandås «Små monumenter» er blant de som er kjøpt inn av KORO. Han har ett kunstverk som fikk plass øverst på Karl Johan i januar. Det viser rusmiljøet som en gang var i Slottsparken.

Ett annet står nede ved Oslo S der «Plata» pleide være. Og ett står ved Akerselva under treet som ble kalt «Eika» der snifferne holdt til.

– Lars Sandås retter søkelyset mot det åpne rusmiljøet. Han bidrar til en mer sannferdig fortelling om byen og dens befolkning, sier Åsne Hjukse.

Litt bortgjemt i Teatergata, ved regjeringskvartalet, står 50.000 små figurer. De forestiller forskjellige mennesker.

– De er det motsatte av en rytter til hest. De skal minne politikerne og ansatte i departementene om hvem de tjener, nemlig folket.

Og så er det analplugg-gnomen.

Amerikanske Paul McCarthy (72) har tidligere sagt til NRK at ideen startet på 1970-tallet da han fikk en analplugg som en tullegave.

– Julenissen er en av de sterkeste symbolene for konsumkulturen. Da jeg plasserte analpluggen i hånden hans, kunne den se ut som et juletre – ikke bare som en Brancusi. Dermed eksisterer den plutselig på tre plan, sier kunstneren.

Noen maler gavlvegger

Viktor Gjengaar mener potensialet for å vise frem kunst ute er mye større enn det vi tilrettelegger for.

Han har vært sentral i å få opp store veggmalerier inne i boligområdene på Tøyen de siste ti årene.

Nå tar han folk med på byvandringer.

– Disse veggene har stått her i 120 år. De fleste av dem har aldri hatt kunst på seg. Og da kan vi spørre oss hvorfor ikke?

Da Tøyen fikk kunst utenpå bygårdene, fikk ofte de som bodde der være med på å bestemme hvordan veggene skulle se ut.

Viktor Gjengaar mener at de som fikk sette sitt preg på kunsten i bydelen, har en mer mangfoldig bakgrunn enn de som preger kunst vi ser på gallerier.

I tillegg er kunstnerne litt forskjellige.

– De er unge, ofte i begynnelsen av karrierene sine.

– Men så går det fløyten!

En av de som irriterer seg over tagging er Thorleif Gjedebo.

Han startet den private kunstskolen Strykjernet og har en hånd om mye av gatekunsten i området rundt utestedet Blå, rett over elva fra Grünerløkka.

– De skriver bokstaver! Skal dere bevise at dere kan skrive, eller hva er det for noe?

Dette er det største området i Oslo der gatemalere kan male i fred. Det er stadig nye bilder å se, og slik har det vært siden Gjedebo kom hit for en tretti års tid siden.

– Folk foretrekker at det skjer ting, at det er aktivt og levende, ikke profesjonelt. Gatekunst er en del av folkekulturen.

Og selv om Thorleif Gjedebo syns bokstavmaling er dårlig kunst, modererer han seg.

– Konseptet er at alt forandrer seg. Det er ingen respekt, men det er kjærlighet.

– Men det er jo trist, det kan komme folk fra hele Europa for å male, jævla gode ting, men så går det fløyten!

Noen sprayer uten å spørre

Det er en menneskerett å være med å forme omgivelsene sine, mener Viktor Gjengaar.

– Noe må man bare skrive ut på veggen for å få lov til å uttrykke det. Hvis du ikke får lov til det, blir du pasifisert, eller du tar deg til rette.

Så er det et paradoks at graffiti er ganske regelbasert, sier han. Det er frihet og samtidig mange regler.

Man kan skrive boblebokstaver der noen tidligere har sprayet en enkelt tag, og ...

– Du kan lage en fargerik piece over disse boblebokstavene. Og så maler du ikke over folk som er høyere på rangstigen.

Alle uttrykk forandrer seg

Viktor Gjengaar viser frem et område med boblebokstaver på en plankevegg i Urtehagen.

Som i alt annet forandrer også uttrykksmåtene i graffiti seg.

I takt med at teknologien til spraybokser utviklet seg kunne man være mer presis i arbeidet.

– Og derfra må man jo gå videre. Man gikk fra det perfeksjonerte til at gamle konvensjoner ikke lenger gjaldt.

– Hva sier du til den som irriterer seg over tagging?

– Det er en avsender, og det er en mottaker. Avsenderen er en konstant, tenker jeg. Det får du ikke gjort noe med.

– Hvis du skal endre noe, må du endre noe i ditt eget hode. Da handler det om å være nysgjerrig. Irritasjon kan ofte bøtes på med å prøve å forstå.