Bare halvparten av de berørte etter 22. juli-terroren opplevde at de fikk god nok psykososial hjelp fra myndighetene, og det er stort sprik når det gjelder tilfredshet, viser en ny kartlegging Agenda Kaupang har gjennomført på oppdrag fra Helsedirektoratet.
Gjennomgangen er utført etter ønske fra Nasjonal støttegruppe etter 22. juli.
– Vi har trykket veldig på for å få denne evalueringen. Den sammenligner hva slags syn kommunene har på sin egen innsats med hva de berørte selv mener de har fått av kvalifisert hjelp. Dermed blir forskningsresultatene mer virkelighetsorienterte og kan bidra til å gjøre myndighetene bedre rustet til å gi riktig og godt kvalifisert hjelp til dem som kommer etter oss, sier leder for støttegruppen Lisbeth Røyneland.
Behandlingsoptimisme
Mange dårlig fungerende kontaktpersoner, manglende tilgang på psykolog, sen og for lite proaktiv oppfølging og manglende oppmerksomhet om behovene til den rammedes familie, er blant hovedkritikken.
Oppfølgingen var svært ulik både mellom kommunene og også internt i kommunene, slår rapporten fast.
Enkelte kommuner oppgir på sin side at hadde utfordringer med «behandlingsoptimisme», at de rammede hadde urealistiske forventninger til hva slags hjelp til kunne forvente.
– Både helsemyndighetene og kommunene har lært mye av 22. juli. Vi må sikre at disse dyrekjøpte erfaringene tas inn i planer og rutiner slik at vi kan gi endret og bedre bistand til dem som rammes neste gang, sier helsedirektør Bjørn Guldvog i en kommentar.
– Ansvaret til fylkene
Rapporten har flere anbefalinger for hvordan myndighetene kan stå bedre rustet ved en ny, stor krise.
Den anbefaler bedre rutiner for å kartlegge de rammede fra første stund, noe som øker forutsetningene for å kunne tilby god oppfølging raskt.
Kontaktpersoner med god nok kompetanse er en annen anbefaling, samt at kommunene bør legge vekt på å være proaktive overfor de rammede og bør kunne komme med tilbud som ivaretar både den rammede og familien rundt.
Enda bedre formidling og oppfølging fra Helsedirektoratet overfor kommunene, ikke bare overfor fylkesmenn og via nasjonale og regionale samlinger, er en annen anbefaling.
Lisbeth Røyneland sier Støttegruppen har tatt til orde for at ansvaret for den psykososiale oppfølgingen bør flyttes opp på fylkesnivå.
– Traumekompetanse er en spesialistkompetanse som ikke alle landets små kommuner har. Ved å flytte ansvaret opp på fylkesnivå kan man for eksempel etablere en «spesialistpool», slik at man får sendt personer med rett kompetanse til de berørte i den kommunen som har behov, sier hun.