Et varmt rom i en kald verden
Mellom krigsherjede hus i Karasjok oppstod et spesielt fellesskap mellom to lærere og elevene deres.
Trykk her for å lese på samisk.
Astrid Jonskareng har tatt på kofta, fordi det er en spesiell dag.
Åttiåringen opplevde mye vondt på skolen, men de to aller første lærerne hun hadde, behandlet elevene annerledes.
Nå skal hun se dem igjen.
NRK har tatt med fotoalbumet de to lærerne lagde gjennom tiden de bodde i Karasjok.
Astrid har aldri sett disse bildene før.
Hun har tatt med albumet tilbake til stedet der skolen lå.
Báktemohkenjárga, et stykke vest for Karasjok.
Her vil hun dele opplevelsen med en gammel venn.
Fridtjof Berglund er et par år eldre enn Astrid.
Faren hans bestemte at den lille brakka som stod på den nedbrente gården deres skulle brukes til skole da krigen var over.
Nå bor Fridtjof her i et nyere hus.
Kaffen er straks klar, og han gleder seg.
– Jeg husker vi hadde hørt det skulle komme to lærerinner fra Tromsø, og vi var så spente! Hvordan så sånne Tromsøfolk ut?
Han og Astrid åpner albumet sammen.
– Der er de! Der er Bjørg og Tullik!
– Å, de var noen fine og tålmodige damer! Det må de ha vært!
Ja, de var antakelig tålmodige mennesker. Det er mange grunner til å tro det.
Men de var flere andre ting også.
Bjørg Hansen (t.v) og Bergljot «Tullik» Ystehede-Eriksen var eventyrlystne og tøffe.
De fikk ting til å skje, og var opptatt av å ha det gøy underveis.
Måten de jobbet på preget elevene deres lenge etter at de reiste fra stedet. Men det finnes også noen minner fra turen deres som man kan holde i hånda i dag.
I tillegg til albumet med alle bildene de tok på reisen, hadde Bjørg et eget prosjekt.
Astrid og Fridtjof kan huske lyden av skrivemaskinen hennes, som fylte rommet mens de jobbet med skoleoppgaver.
«Ut på Viddene», historien om hvordan reisen til Karasjok var for henne og Tullik, kom ut i 1948. Bjørg hadde også laget tegningene i boken.
Hun skriver at alt startet en kveld Tullik hadde fått nok av å feste med soldater som skrøt av å ha vunnet krigen «helt alene», alle sammen.
" Gud hjelpe meg for et liv", stønnet Tullik og stumpet sin Players.
"Nå har vi siden freden brøt løs bare festet, danset, drukket og våknet urven, ekkel og trøtt.
Vi må finne på noe. Jeg orker faktisk ikke ha det sånn lenger."
(Tekst og tegning fra «Ut på Viddene)»
Bjørg var ikke umiddelbart enig.
Det hadde vært litt mange fester – det skal innrømmes, særlig militære.
Men de unge pikene i en garnisonsby har da visse forpliktelser overfor våre hjemvendte styrker, slik at de ikke drar til Harstad alle sammen?
Men heldigvis for boken ga Bjørg seg, og 20-åringene ble lærere i Finnmarkshjelpen.
Store deler av bebyggelsen i Finnmark ble ødelagt av tyske soldater på slutten av krigen, og gjenreisingen tok tid.
Finnmarkshjelpen organiserte pengegaver og arbeidskraft.
Her ville damene vise at de kunne ta i et tak, og at de tålte en støyt.
Karasjok hadde enkle boforhold, og skolen hadde ingen som lagde mat til lærerne. Og viktigst: Det var ingen militærforlegning der.
Men de kom ikke helt unna soldater likevel, på godt og vondt.
Første del av reisen gikk med en fiskeskøyte som Marinen hadde rekvirert, og her blir de fotografert av en løytnant ved navn Kristian.
I følge Bjørg var han en av de få som holdt seg edru på mesteparten av turen fra Tromsø til Billefjord.
Damene hadde fått båtens eneste tomannslugar, med en køye og en trefjøl satt opp på to kasser til å sove på. Men det ble ikke så mye søvn på turen.
(Tegning fra «Ut på Viddene)»
Mennene om bord hørte tomflaskene på gulvet klinke mot hverandre, og kunne ikke godta at lærerinnene, slik de forstod det, bare ville skåle med hverandre.
Den første morgenen prøvde de å få damene med på festen, enten de ville eller ikke:
"Lukk opp. Det er kaffe." Det var skipperen.
Bjørg og Tullik åpnet døra og tok imot, selv om kaffen så tynn ut.
Våre struper føltes som bommullsforede tuneller i Sahara, så størsteparten av innholdet røk ned på høykant før vi oppdaget at det var aquavit.
Det føltes som om to flammekastere var satt direkte inn i de to før omtalte tuneller.
Heldigvis fikk mennene dårlig samvittighet, ga dem ordentlig kaffe, og forsvant. Bjørg og Tullik holdt seg sammen med Kristian så mye som mulig resten av båtturen.
Det siste stykket gikk med hest og slede, fortsatt hjulpet av soldater, men med mindre uønsket oppmerksomhet.
Skolestedet skulle vise seg å være like kummerlig som de hadde håpet på.
Huset hadde en gammel del i tømmer til klasserom, og en nyere del til å bo i.
Der sov de og vasket seg, laget mat, slappet av og tok imot gjester. På fire ganger fire meter.
De innredet med kasser til klær og utstyr, og bilder på veggene.
Rommet ble varmet av en ovn, men hver vintermorgen startet de på nytt, med rim i håret og is på vannbøtta i hjørnet.
Til lyden av ivrige skolebarn.
Det hadde ikke vært skole i området på sju år, og barna kom gjerne to timer før skoledagen begynte.
Men selv om de var ivrige, møtte de raskt på en stor utfordring. Det husker de gamle elevene godt.
– Vi forstod jo ikke hva de sa!
Astrid ler litt.
Barna snakket samisk. Det gjorde ikke Bjørg og Tullik.
Men måten de to taklet språkvanskene på, er grunnen til at Astrid og Fridtjof husker dem så godt.
Bjørg begynte med det grunnleggende.
Jeg holdt en bok i luften og sa langsomt og tydelig: "B o k !"
"Girji!" ropte ungene.
(Tekst og tegning fra «Ut på Viddene)»
"Girji?" sa jeg prøvende.
"Bok!" brølte ungene begeistret.
Vi tok ord for ord, og snart kunne ungene et ganske anselig antall norske ord, mens Tullik og jeg til gjengjeld kunne noen få samiske.
– Det var så morsomt! De løp rundt og mimet hunder og katter og sommerfugler, så vi skulle forstå.
Lærerne og elevene bygget et felles blandingsspråk, som vokste hele tiden mens Bjørg og Tullik var på stedet.
Gjenstander, aktiviteter og omgivelser ble pekt ut, og ordene lært bort fra lærerne til elevene, og fra elevene til lærerne.
Dette var spesielt, for det kunne fremdeles være forbudt å snakke samisk på skoler i Norge.
– Det var ikke alle lærerne vi hadde som behandlet oss og språket vårt slik.
Fridtjof forteller at han senere i livet ble slått over fingrene med linjal av læreren fordi han hadde snakket samisk på skolen.
Men starten på skolegangen var verdt å ta med seg videre for dem som startet hos Bjørg og Tullik.
Og lærerne fikk også med seg noe, fra familiene som levde i etterkrigstidas Finnmark.
Bjørg skrev om det hun opplevde i et brev hjem til foreldrene.
Der det før var bebygd, ser man nå bare svarte grunnmurer og brente plankestumper som stikker opp av snøen.
(Fra «Ut på Viddene)»
Vi bor i den eneste brakken her. Alle andre bor i gammer eller istykkersprengte kjellere dekket av torv.
Men hører man noen klage? Aldri. Alle tenker bare på å gjøre det beste ut av en vanskelig situasjon.
Det øvrige lands befolkning kunne ha mye å lære av samene. Vi møter vennlighet, arbeidslyst og takknemlighet overalt.
Ingen engstelse for meg, takk. Jeg har det bra. Dette er livet.
Dokkers Bjørg.
Bjørg og Tullik ble med på å gjøre det beste ut av hverdagen. Og i tillegg var de med på å lage en og annen ordentlig fest.
På 17. mai 1946 hold Bjørg talen før barnetoget i kirken, og syntes hun fikk den beste belønningen hun kunne få.
Skolebarna var fryktelig stolte over at det var deres lærer som hadde holdt den viktige talen.
De gikk i tog og sang i to timer, selv om det ifølge Bjørg ikke var helt som hjemme.
Bare tre av Karasjoks voksne hadde møtt opp for å se på.
Tullik og jeg var så skuffet at vi nesten gråt, men ungene strålte og fant tingenes tilstand i den skjønneste orden.
Så ropte vi hurra - for steiner - for hus og kuer og for alle barna i Norge og Kongen og mest av alt for oss selv.
Gleden, stoltheten og nysgjerrigheten som Astrid opplevde på skolen sammen med Fridtjof og andre barna, kan ha bidratt til at hun satte seg på skolebenken igjen da hun var førti år.
Denne gangen lærte hun å skrive på sitt eget språk.
Og selv om det ikke er mange spor igjen der skolestua stod, finnes det enda et håndfast minne fra den tida.
Fridtjof har funnet frem den siste av de gamle skolebenkene fra låven.
– Tenk så mange historier den kunne fortalt om den kunne snakke, sier han, og vifter vekk en mygg.
– Alle jeg gikk på skolen sammen med kom seg godt gjennom skolesystemet, sier Astrid.
– Jeg tror grunnlaget Bjørg og Tullik ga oss da vi startet på skolen ga oss noe å gå på gjennom resten av livet.
– Det må være spesielt.
Bjørg og Tullik ble avløst og dro hjem etter halvannet år.
Bjørg flyttet til USA og fikk familie der.
Tullik jobbet en liten stund som skipstelegrafist, før hun giftet seg og fikk barn med en soldat som ikke skrøt for mye. Familien bodde i en leilighet på Frogner i Oslo.
Og derfra har denne historien om et varmt rom i en kald verden kommet frem igjen i lyset.
