– Det var en sånn sving som dette, sier Nina Grønneberg Andresen.

Hun snakker til datteren, Mia, som sitter ved siden av henne.

De kjører sammen med NRK på riksvei 7 fra Gol til Ål.

Noen minutter senere stopper vi ved siden av veien.

Nina og Mia klatrer over autovernet og går ned i grøftekanten. Mor og datter studerer terrenget. De prøver å kjenne seg igjen.

– Her er glass. Se her, det ligger her fortsatt, sier Nina plutselig.

Hun bøyer seg ned mot bakken, og begynner å plukke opp små, blågrønne glassbiter fra gresset.

– Det er spesielt. Etter over ti år liksom, så ligger det her. Som spor, sier hun.

Nina reiser seg, går videre noen meter og setter seg ned på bakken. Så trekker hun et dypt, langsomt pust.

Sist gang hun satt i denne grøfta var i 2009.

Da hentet hun sin 17 år gamle sønn med likbil.

Hver gang det skjer en dødsulykke på norske veier, sender Statens vegvesen ut granskere. De undersøker årsakene til at ulykken skjedde og hvorfor den fikk et så alvorlig utfall.

Resultatet presenteres i en egen rapport, der de også redegjør for hva man lære og forbedre. Det har de gjort siden 2005.

NRK har fått innsyn i ulykkesrapportene som omfatter dødsulykker med autovern. I tillegg har vi gjennomgått vegvesenets årlige dybdeanalyser av dødsulykker.

Gjennomgangen avdekker at:

• Det har vært totalt 136 autovern-ulykker med dødelig utgang i årene 2005 til 2019.
• I 71 av dødsulykkene medvirket feil eller mangler ved autovernet til at ulykken fikk en dødelig utgang. I alt 76 mennesker omkom i disse ulykkene.

Har du et tips eller en historie du vil dele? Kontakt NRKs journalister her.

Feil går igjen

Ulykkesrapportene viser at feil med avslutningen på autovernet har medvirket til et dødelig utfall i en rekke ulykker. Dette er en av flere feil som har gjentatt seg i ulykker, år etter år.

– Jeg tror det er riktig å si at vi i den tidligere organiseringen ikke var like gode på å ta innover oss læringen fra rapportene. Det sier direktør for drift og vedlikehold i Statens vegvesen, Bjørn Laksforsmo.

– Vegvesenet har nå omorganisert. Vi er blitt en nasjonal divisjon, med de mulighetene det gir for en mer enhetlig vurdering av rapportene, sier han.

Hadde aldri sett en slik ulykke

Ulykken som kostet Einar Tobias Andresen livet skjedde 10. juli 2009. Den fredagen satt han i en svart Volkswagen Golf på vei til Ål. Det var varmt i lufta og vått på veien, slik en typisk norsk julidag kan være. Einar bodde med moren og søsknene i Tønsberg, og var på sommerferie hos faren.

I bilen satt tre personer. I baksetet på høyre side satt Einar. Hans far, Harald, satt i passasjersetet foran sønnen. Det var en kamerat av faren som kjørte. De hadde handlet byggematerialer.

Harald snakket med Einar i baksetet, og hadde snudd seg mot ham.

Omtrent tre minutter etter at de passerte Torpo sentrum, kjørte de inn i en venstresving. Der mistet sjåføren kontroll over bilen.

De skjente ut mot høyre. Rett mot autovernet.

Det som deretter skjedde hadde de som gransket ulykken aldri sett før i en trafikkulykke i Norge.

Autovernet løsnet fra stolpene, brettet seg sammen og kom inn gjennom frontruta på bilen.

Harald så autovernet i sidesynet.

“

Autovernet skar rett forbi hodet mitt, mellom meg og sjåføren. Det traff sønnen min i pannen, jeg visste at han var død.

– Lyden av krasjet og lukten av blod er det jeg husker best, sier han.

Harald og kameraten som kjørte overlevde, uten store fysiske skader.

– Kameraten min hang fast i setebeltet og var bevisstløs. Jeg knuste en rute, og fikk både meg selv og sjåføren ut. Jeg var i sjokk.

Harald er ennå så preget av ulykken at han synes det er for vanskelig å la seg intervjue. Kommentarene er formidlet gjennom datteren Mia.

«Slike ulykker skal ikke skje»

Ulykken med Einar fremsto så spesiell at også Vegdirektoratets rekkverksgruppe rykket til ulykkesstedet.

– Hvorfor i all verden tredde det rekkverket seg gjennom frontruta og traff en gutt i baksetet? Det var det som var så enormt spesielt, sier Otto Kleppe.

Han skrev rapporten til Vegdirektoratet, som ble laget i tillegg til rapporten fra Statens vegvesen.

«Det at et rekkverk bretter seg og trer seg inn i kupéen har aldri hendt før så langt vi vet», står det i Kleppes rapport.

«Slike ulykker skal ikke skje og vi må vurdere om noe bør endres», står det videre.

Slik ble autovernet en dødsfelle

Da Einars familie første gang leste rapportene fra ulykken, gikk det for alvor opp for dem hvor avgjørende autovernet hadde vært for utfallet.

– For meg blir det helt absurd, sier Einars storesøster, Mia.

– Hadde ikke det autovernet stått der så hadde mest sannsynlig Einar vært her i dag. Sånn skal det ikke være, fortsetter hun.

Granskerne brukte funn på ulykkesstedet til å danne et bilde av hva som mest sannsynlig hadde skjedd.

NRK har gjennomgått hendelsesforløpet, basert på de to ulykkesrapportene.

De viser i detalj hvordan en ulykke, der autovernet har feil og mangler, kan få en dødelig utgang.

Bilen Einar satt i krasjet med autovernet til høyre på dette bildet. Bildet er fra rapporten til Statens vegvesen og er tatt ett års tid før ulykken.

I rapportene ble det lagt mest vekt på hva som skjedde med metallskinnen som var festet til de ni første stolpene.

Bilen traff mest sannsynlig autovernet ved stolpe 5. (Grafikkene er laget av NRK)

I sammenstøtet ble de to første stolpene revet opp fra bakken. I tillegg løsnet metallskinnen fra stolpe 3, 4 og 5.

Bilen traff deretter stolpe 6 med stor kraft, og metallskinnen ble revet løs fra stolpen den var boltet fast i.

Katastrofen skjedde da bilen traff stolpe 7 i front. I dette sammenstøtet ble den løse delen av autovernet brettet rundt stolpen.

Stolpe 8 og 9 ble også trukket opp fra bakken under ulykken.

Bilen gikk ned i grøften med høyre hjul først, og metallskinnen skled opp på panseret. I løpet av noen tiendedeler traff den frontruta.

Rekkverket kom inn i kupéen som en v-formet spiss og traff Einar i baksetet. Han døde momentant.

Et autovern skal beskytte mot farlig terreng langs veien, og redusere skadeomfanget i en ulykke. For at et autovern skal fungere etter intensjonen, må det være montert korrekt og plassert i riktig type terreng.

Det finnes en rekke ulike typer autovern, som fungerer forskjellig og som er tilpasset ulike typer steder.

Alle autovern har presise monteringsbeskrivelser, og i tillegg finnes det nasjonale retningslinjer med spesifikke krav til autovern, som oppdateres med ujevne mellomrom.

Autovernet i ulykken med Einar var laget slik at det skulle gi etter og slippe bilen gjennom, dersom det ble truffet nærme enden. Den lange metallskinnen skulle løsne lett fra stolpe 3 til 5, slik den gjorde i ulykken.

Men autovernet skulle ikke komme inn i bilen. Ulykkesrapportene pekte på to avgjørende årsaker til at det likevel skjedde:

• Monteringsanvisningen hadde ikke blitt fulgt på flere punkter.
• Terrenget bak autovernet var for bratt for denne typen autovern.

De to første stolpene var begge omtrent halvparten så lange som de skulle være. Dette ga dårligere feste i bakken.

Stolpene skulle vært forankret 1,35 meter ned i bakken. De to første stolpene var bare ført ned 0,55 og 0,65 meter.

«Stolpene er åpenbart kappet», står det i en av rapportene.

Rekkverksstolpe nummer 3 til 9 hadde også blitt kappet kortere under monteringen.

Vegdirektoratets rapport pekte også på at autoverntypen bare måtte brukes på steder med ufarlig terreng bak.

«Denne rekkverksenden egner seg neppe til dette stedet», konkluderer Vegdirektoratet.

«Grøfta var for bratt og dyp i for kort avstand fra rekkverksenden. Noe som medførte at bilen kom så lavt at rekkverket ble ført inn i kupeen».

Erik Borgersen var daglig leder i det private firmaet som monterte autovernet involvert i ulykken. Han ønsker å beklage overfor familien til Einar.

– Det er sterkt beklagelig det som skjedde, spesielt med tanke på familien. Når det er sagt har det vært en enorm utvikling de siste årene med tanke på krav til kompetanse og opplæring. Vi har tatt lærdom av ulykken, sier han.

Borgersen, som i dag er pensjonert, sier han ikke vet hvorfor stolpene ble kappet og ikke var satt langt nok ned i bakken.

Retten: Feilmontert rekkverk

De vanligste årsakene til at en bilulykke oppstår er høy fart, rus, trøtthet og manglende førerdyktighet.

«Vegvesenet arbeider aktivt med regler og forskrifter på å begrense alvorlighetsgraden ved en ulykke, men føreren må hele tiden ta det hele og fulle ansvar», står det i rapporten fra Vegdirektoratet.

Mannen som førte bilen i ulykken som kostet Einar livet, ble dømt for uaktsom kjøring og for at bilen hadde et nedslitt dekk.

«Retten er etter en samlet vurdering kommet til at tiltalte ikke var aktsom nok og av den grunn mistet kontrollen over bilen», skrev retten som konkluderte med at uaktsomheten ikke var grov.

Bilføreren ble frifunnet for uaktsomt drap.

Han ble dømt til betinget fengsel i 30 dager og tap av førerretten i 13 måneder.

Autovernets tilstand ble viet mye oppmerksomhet under rettssaken.

«Det var en lett bil med en hastighet på 65 km/t. Rekkverket skulle da ha motstand tilstrekkelig til å holde bilen på vegen (...), står det i dommen.

«Den dominerende årsak til dødsfallet var derfor etter rettens oppfatning det feilmonterte rekkverket», heter det videre.

Sjåføren forteller NRK om en tung tid.

– Det er forferdelig at Einar er borte. Han var en veldig hyggelig gutt, sier han.

Bilføreren forteller at han ikke husker selve ulykken. Dommen som ga ham betinget fengselsstraff kommenterer han slik:

– Gjør man feil, er det bedre å dømmes til fengsel og få en mulighet til å gjøre opp for seg. Ulykken og Einars død er uansett daglig en del av livet mitt, sier sjåføren.

Han synes det er tungt å tenke på at det dødelige utfallet kanskje kunne vært unngått hvis autovernet ikke hadde vært feilmontert.

– Jeg synes veldig synd på Einars familie.

Laget mat da dødsbudskapet kom

Ettermiddagen Einar døde, stod lillebroren hans, Benjamin, på kjøkkenet i Ål. Benjamin skulle egentlig også være med på handleturen, men han var trøtt den dagen og ble hjemme.

Han var bare 14 år da han mistet storebroren, og husker godt da han fikk beskjeden.

“

Nå kommer alt til å forandre seg, tenkte jeg. Han var en så stor del av miljøet mitt og den jeg var.

Einar elsket å skate.

Han var yngre enn de andre da han begynte å ta med brettet ut i gatene i Tønsberg. Men han var ivrig, og ble flink.

Da Benjamin var 10, tok storebroren ham med inn i skatemiljøet.

“

– Da jeg omsider sa at jeg hadde lyst til å begynne, gikk han rett ned i kjelleren og satte sammen et brett til meg.

Benjamin elsket det også.

Han og Einar drev med det samme. De var på de samme stedene, og de hadde de samme vennene.

Så døde Einar.

For Benjamin var det én som manglet, uansett hvor han var.

Når han skatet.

Når han var sammen med vennene.

Når han var med familien.

“

– Det går ikke en dag uten at jeg tenker på ham. Det er litt klisje å si, men det er realiteten.

– Einar var en utrolig god person. Han styrte skuta, og tok med oss andre. Han inspirerte og motiverte mange til å tørre å prøve nye ting.

Einars far, Harald, har det fortsatt tøft.

– I ettertid hadde jeg tunge mareritt hver natt i bortimot seks år. Synet av sønnen min var aktivt hele tiden. Nå går det bedre.

Han håper Statens vegvesen tar alvoret i slike ulykker innover seg.

– Jeg håper det blir slutt på denne type autovern. De som vi har mistet får vi jo ikke igjen, de som er tilbake burde få en skikkelig oppreisning og unnskyldning for slurv med døden til følge.

– Fryktelig trist

Statens vegvesen har i dag ansvar for drift og vedlikeholdet av riks- og europaveiene i Norge.

– Jeg synes det er fryktelig trist å høre om historien til Einar. Det er leit å tenke på at vi kanskje kunne gjort mer i den situasjonen, sier Bjørn Laksforsmo, direktør for drift og vedlikehold i Statens vegvesen.

– Samtidig er det sånn at vi jobber hver dag for å redusere antall drepte og hardt skadde i trafikken, og jeg opplever at vegvesenet gjennom de siste ti årene har fått et veldig godt fokus på det. Det er kanskje ikke gjort nok, men det er gjort veldig mye, sier Laksforsmo.

Monteringsanvisningen for autoverntypen som stod på stedet der Einar døde, ble endret etter ulykken.

Inspiserte alt rekkverk

Ifølge Laksforsmo gjorde Statens vegvesen en gjennomgang av autovern i fjor.

– Det ble det gjort en stor innsats i 2019, hvor vi tok en inspeksjon på alt rekkverk langs hele riksveg­nettet og europaveinettet, sier han.

– Betyr det at alt rekkverk som står langs norske veier i dag, som dere har ansvar for, er utformet i tråd med gjeldende krav?

– Nei det vil jeg ikke nødvendigvis si. Alt rekkverk vi har langs veiene i dag utfyller sin funksjon, sier Laksforsmo. Han påpeker at kravene og standardene er i kontinuerlig utvikling.

– Det betyr at de rekkverkene vi har, de fyller den funksjonen de skal ha og de kravene som var på byggetidspunktet. Og når vi bygger nytt, så bygger vi i tråd med de standardene som finnes, sier Laksforsmo.

– Totalt respektløst

– For hver av disse ulykkene er det en familie som oss, sier Einars storesøster, Mia Andresen.

Hun mener oppfølgningen av autovern på norske veier er for dårlig.

– Det er totalt respektløst overfor de familiene som har mistet de som de aldri får tilbake. Og for de menneskene som faktisk mister livet i trafikken og kommer til å gjøre det fremover, sier Mia.

“

– Det har vært for svakt i ti år. Folk blir drept på grunn av dette her.

I over ti år har familien ventet på at myndighetene skal ta grep etter Einar dødsfall. Det ville betydd mye om ulykken kunne bidra til at færre familier opplever det samme, mener hun.

– Det handler ikke om statistikk. I det store og det hele handler det om menneskeliv. Også de som lever med traumer etter ulykker, sier Mia Andresen.

“

– For oss som lever med sorgen betyr det veldig mye at de som er ansvarlig for autovern tar det ansvaret og følger opp så man ser til at det ikke skjer igjen.

“

– Men samtidig så får vi aldri tilbake Einar. Han er uerstattelig.