Alle norske partier har sin helt spesielle partikultur. Og skal vi tro forsker Jo Saglie ved Institutt for samfunnsforskning, kommer partikulturen klarest fram på landsmøtene når politikerne begynner å synge.
Saglie overvar samtlige landsmøter foran siste stortingsvalg, og fant klare kulturforskjeller partiene imellom.
Årets landsmøtesesong innledes av SV kommende helg. Mange forventer jazz, visesang eller etnisk musikk mellom de mange talene. Men også allsang av gamle arbeidersanger.
- Det er mye i partiene som forandrer seg, men allsangen gir fremdeles tydelig uttrykk for partiets verdier, identitet og opphav, sier Saglie til NTB.
Frp synger ikke
Det synges i samtlige norske partier, med unntak av Fremskrittspartiet. Og det sier også litt om partikulturen, mener statsviteren og samfunnsforskeren.
At det ikke synges i Frp har nok med medlemmenes bakgrunn og forankring å gjøre. Andre partier har større tilhørighet i miljøer med sterk sangtradisjon, sier Saglie.
Partiene i sentrum og på venstresiden synger mest, men også Høyre-folk stemmer i en gang iblant. I allsangen finner vi spor etter Høyres konservative arv. Landsmøtet i 2005 ble for eksempel innledet med Ja, vi elsker og avsluttet med Gud signe vårt dyre fedreland, sier han.
Arbeiderpartiets helt spesielle sangtradisjon har for øvrig skapt et par problemer under de siste landsmøtene. Dagbladet kunne for noen år siden fortelle at unge Ap-politikere ble flaue da de så seg selv og partifellene synge i et innslag på Dagsrevyen.
Og mens Internasjonalen stadig synges i SV og Rødt, er den tatt av programmet i Ap. En av delegatene under landsmøtet i 2005 sa det slik:
- Verselinjen alt det gamle vi med jorden jevner minner for mye om Høyres moderniseringsminister Morten Meyer. Vondt blir verre av at Frp-erne stadig vekk fryder seg over strofen av skatter blir vi tynget ned.
Ikke enkelt
Partistrategene må turnere flere hensyn når et landsmøteprogram skal spikres. Dels er det viktig å befeste enheten innad ved å holde tradisjonene ved like. På den annen side er det viktig å nå ut til flere enn kjernevelgerne gjennom bevisst imagebygging.
- Å bryte med sitt gamle image er ikke alltid like enkelt, sier Saglie og nevner et eksempel fra KrFs landsmøte i 2005.
Det året var det artisten Kine Ludvigsen og hennes rapperbror som underholdt på et bryggetreff under landsmøtet. Under konserten ble tilskuerne oppfordret til å vifte med armene i takt med musikken. I fremste rekke sto partiledelsen, ivrig viftende. Det så nok ganske pussig ut på TV.
Generelt ser identitetsbekreftelse ut til å være mer utbredt på landsmøtene enn bevisst bygging av et image med større velgerappell, sier forskeren.
Gjenspeiler den kulturelle sammensetningen
Kulturinnslagene under landsmøtene sier også en hel del om partiets kulturelle sammensetning.
Arbeiderpartiet valgte i 2005 trygge og trauste kort som Bjørn Eidsvåg og Henning Kvitnes, SV hadde besøk av Bertine Zetlitz, Senterpartiet skiltet med
visesangeren Guren Hagen, mens Frp hadde både danseband og opera
på plakaten. Hos KrF ble det både gospel, salmer og skriftlesning.
Det er på landsmøter i KrF man ser hvor kristelig partiet egentlig er. En alkoholfri festmiddag som den KrF inviterte til, ville være utenkelig hos Fremskrittspartiet, sier han.
Saglie vil imidlertid ikke si hvilket parti som har de beste landsmøtefestene. Den æren får de ulike partidelegatene kjempe om i helgene som kommer.