Forskere: Folkegrupper har ulik IQ, men det skyldes ikke genene

Denne uken ble en omdiskutert undersøkelse om nordmenns syn på menneskeraser og IQ offentliggjort.

Studentene på Middlebury College protesterer mot forfatter Charles Murray

PROTESTER MOT IQ-FORSKER: Studentene på Middlebury College protesterer mot forfatter Charles Murray før en forelesning i 2017. Murray er kjent for boka «The Bell Curve», der han skriver om menneskeraser og intelligens.

Foto: Lisa Rathke / AP

  • Den 12. juni trakk Fafo rapporten tilbake for å korrigere den. Fafo opplyser at det er svakheter i spørsmålet om menneskeraser og at man ikke med sikkerhet kan vite hva folk har svart på.

Forskningsstiftelsen Fafo har fått mange reaksjoner etter at de i en holdningsundersøkelse ba folk ta stilling til påstanden: «Jeg tror noen menneskeraser rett og slett er smartere enn andre». En av fire svarte ja på dette spørsmålet.

Fafo har fått kritikk for metodebruk, blant annet av statsviter Ottar Hellevik og sosiolog Kjetil Rolness.

For hva betyr menneskeraser? Hva betyr det å være smart? Og er det i så fall rasistisk å bruke begrepene?

NRK har sett nærmere på hva vitenskapen sier:

IQ-forskjeller

Det er kontroversielt å bruke begrepet raser om mennesker i dag. Dels fordi det ikke finnes noen vitenskapelig god definisjon, og ikke minst fordi det er misbrukt historisk med oppfatningen om at ulike menneskeraser har ulik verdi. (Les mer om rasebegrepet nederst i artikkelen).

Det vi vet, er at det er målt IQ-forskjeller mellom grupper av mennesker.

Et godt eksempel er USA, som har mye statistikk på både etnisitet og IQ.

«Folk som identifiserer seg som svarte eller med latinamerikansk bakgrunn i USA og andre steder, oppnår i gjennomsnitt en lavere IQ-score enn folk som identifiserer som hvite eller asiatiske. Dette er rett og slett et faktum, men det gir ikke noen støtte i seg selv for en biologisk tolkning av forskjellene», skriver to universitetsprofessorer og en lektor i psykologi i en kronikk på nyhetsnettstedet Vox.

Deretter lister de opp mulige historiske årsaker:

  • sosiale og økonomiske ulemper
  • dårligere råd
  • dårligere helse
  • lavere levealder
  • dårligere boligstandard
  • dårligere skoler

Forfatterne av kronikken, Eric Turkheimer, Kathryn Paige Harden og Richard E. Nisbett, går her i rette med professor og forfatter Charles Murray, som mener at IQ-forskjeller mellom folkegrupper delvis skyldes genetiske forhold.

Når det kommet til spørsmålet om raser, skriver de tre forfatterne at folk er blitt sortert i nasjoner og sosiale grupper med en viss grad av etnisk likhet opp gjennom historien, men at dette har vært dynamisk.

Det er rett og slett en stor miks som gjør at det ikke lar seg gjøre å sortere mennesker på denne måten.

– Når det gjelder IQ-forskjeller mellom grupper, kan ting tyde på at kulturelle forhold er mye mer avgjørende enn noen genetiske mekanismer, fastslår professor emeritus ved Universitetet i Oslo, Jon Martin Sundet til NRK.

Han har skrevet boka Hva er intelligens?

Sundet sier det er genetiske forskjeller som gjør at noen har mer talent for slike tester, men at det er på individnivå, ikke mellom grupper.

Selv om vi har fått vite stadig mer om hva vårt DNA innebærer, har ikke forskningen funnet genene som skulle gi høyere IQ.

IQ forandrer seg

På samme måte som at menneskene blir høyere takket være bedre helse og ernæring, utvikler også intelligensen seg. Fra 1948 til 2002 steg IQ-en til amerikanere med 18 poeng.

En annen faktor som viser hvordan IQ-en forandrer seg med miljøet, er adopsjon. En person som adopteres fra en fattig til en rik familie, har i gjennomsnitt 12 til 18 poeng høyere IQ-score, ifølge Vox-kronikken.

Forskjellen i IQ-resultater mellom svarte og hvite er også blitt mindre på 50 år, noe som underbygger at forskjellene er kulturelle og ikke genetiske.

IQ på vei ned

Jon Martin Sundet

FORKLARER: Professor emeritus Jon Martin Sundet forklarer i en artikkel på psykologisk.no at IQ-en i Norge stagnerer, mens den er på vei opp i utviklingsland.

Foto: Universitetet i Oslo

I en artikkel i Scandinavian Psychologist skriver fire forskere fra Universitetet i Oslo og Forsvarets høgskole om hvordan gjennomsnittlig IQ i befolkningen er i endring, den såkalte Flynn-effekten.

– Det er ikke bare et norsk fenomen, økningen i IQ over tid er noe man har sett i alle verdensdeler. Noe av det kanskje mest interessante nå er at økningen i Norge og mange andre vestlige land har flatet ut og faktisk gått litt ned igjen. I utviklingsland ser ikke stigningen ut til å avta med det første, og det går dermed mot en utjevning, sier professor emeritus ved Universitetet i Oslo, Jon Martin Sundet til psykologisk.no.

Utvikling av gjennomsnittlig IQ blant norske rekrutter fra 1954 til 2008.

IQ FALLER: Utvikling av gjennomsnittlig IQ blant norske rekrutter fra 1954 til 2008. Fra artikkelen «Flynn-effekten i Norge og andre land: Praktiske implikasjoner og teoretiske spørsmål» i Scandinavian Psyckologist.

Foto: Scandinavian Psycholohgist

Årsaken til at IQ-scoren går ned i Norge, er uviss.

– Økningen kunne jo ikke fortsette for evig. Det må finnes et tak et sted. Én ting er at det stopper opp, en annen ting er at det går ned igjen, akkurat det er et lite mysterium, sier Sundet.

Han mener det er interessant at nedgangen i gjennomsnittlig IQ skjer samtidig som det har skjedd en revolusjon innen bruk av PC, mobiltelefoner og annen teknologi.

– Kanskje er noe ved tenkemåten vår i ferd med å endre seg? Dette er noe som kan være interessant å følge mer med på videre, sier Sundet til psykologisk.no.

Hjelper med trening

Rolf Marvin Bøe Lindgren

MENSA-MEDLEM: Rolf Marvin Bøe Lindgren er tidligere fagansvarlig for IQ-tester i Mensa Norge.

Foto: Sigrun Hofstad / NRK

Rolf Marvin Bøe Lindgren er psykolog, Mensa-medlem og tidligere fagansvarlig for IQ-tester i Mensa Norge.

– Det er vanskelig å sammenligne IQ-tester på tvers av kulturer, fordi testene aldri blir helt kulturnøytrale, sier han til NRK.

– Blant annet scorer britiske og amerikanske barn (6-16 år) høyere på IQ-tester enn svenske og danske barn. Dette kan forklares med at de vokser opp med en konkurransekultur tidligere enn vi gjør. I USA er dette big business. Man må for eksempel ta IQ-tester for å komme inn på college.

– Så man kan trene seg opp?

– Ja, men de gode testene er laget for å redusere effekten av trening. Det hjelper imidlertid å ha tatt noen tester. Man kan kalle det å ha knekt ta-testen-koden, sier Lindgren.

Effekten av trening avtar etter hvert.

– Jo flere tester man har tatt, jo riktigere blir resultatet, sier han.

Slik tester man IQ

Lindgren sier IQ-testing i Norge måler tre ting:

  1. Flytende intelligens: Hvor flink man er til å bruke kunnskap i nye sammenhenger. Det måler man typisk med oppgaver som å finne mønster, hva passer ikke inn her, o.l.
  2. Visuospatial intelligens: Hvordan man ser og gjenkjenner visuelle mønstre og romforståelse.
  3. Krystallisert intelligens: Hvor godt man har brukt intelligensen sin og hva man har fått med seg i livet – kan også kalles allmennkunnskap.

– Det siste må jo være veldig avhengig av oppveksten?

– Ja, det vet alle som kan litt om intelligens. Det er derfor det er veldig viktig med separate normer for forskjellige kulturer, sier Lindgren og legger til:

– Rasefantomene mener det holder å måle flytende intelligens, fordi det er rimelig kulturnøytralt. Men er du vant til å løse slike oppgaver, så ligger du bedre an på en slik test. Vi har ingen kongevei inn til det ubevisste, sier Lindgren.

Ingen definisjon av raser

Professor i biologi ved Universitetet i Oslo, Glenn-Peter Sætre, skapte debatt da han brukte begrepet raser om mennesker i artikkelen «Ulike raser, lik verdi», som sto i Morgenbladet etter debatten om NRK-programmet Hjernevask.

Sætre mente menneskeraser er en realitet, selv om forskjellene er moderate. Han viste til at ulike folkegrupper responderer ulikt på flere ulike medisiner. Samtidig skrev han at det ikke finnes vitenskapelig belegg for genetisk betingede forskjeller i intelligens mellom raser.

«Om vi kaller det raser eller befolkningsgrupper er ikke så viktig, men å ha et språk for ulikt genetisk opphav har vitenskapelig verdi, for eksempel innen medisin og innen studiet av menneskets evolusjonære historie. Derimot er det all grunn til å imøtegå ideer om forskjellsbehandling og diskriminering basert på genetisk opphav,» skrev Sætre i en oppfølging med tittelen «Raser finnes».

Den vanligste oppfatningen blant evolusjonsbiologer i Norge i dag, er at det ikke er vitenskapelig holdbart å bruke begrepet raser om mennesker.

«Genetisk variasjon innen Homo sapiens er til en viss grad geografisk strukturert, men det finnes langt mer variasjon innen geografiske grupperinger av mennesker enn det finnes på tvers av disse grupperingene. Ideen om at menneskene lett lar seg inndele i separate kategorier basert på tydelige genetiske forskjeller har derfor lite for seg,» skriver Kjetil Lysne Voje i Store norske leksikon.

Voje har doktorgrad i evolusjonsbiologi fra Universitetet i Oslo.

Han avviser at det er noen stor uenighet mellom ham og Sætre, og legger til at det ikke finnes noen tydelig definisjon på rase.

– Det kan være interessant å studere hvorvidt genetisk variasjon er for eksempel geografisk strukturert, men hvis ordet rase oppfattes som en kategorisering av absolutte forskjeller mellom grupper av mennesker, er dette noe som ikke reflekteres på gennivå. Siden rasebegrepet også er kulturelt og historisk problematisk, kan det være nyttig å benytte andre termer for å beskrive gjennomsnittlige genetiske forskjeller mellom menneskegrupper, sier Voje til NRK. ​

Video illustrerer genmiks

Voje mener videoen med artisten Snoop Dogg illustrerer at det ikke er lett å kategorisere mennesker. ​​​Snoop Doggs genvarianter er en miks av genvarianter fra ulike befolkningsgrupper.

– Min mistanke er at noen oppfatter nettopp raser som «diskrete kategorier». Det vil si at raser har genvarianter som kun finnes innen rasen, og ikke deles av andre raser. Videoen illustrerer at mennesker med en type hudfarge (og som dermed ofte kategoriseres som en gruppe (black i denne videoen)), kan bestå av genvarianter som er vanlige i svært ulike menneskegrupper – også menneskegrupper med en helt annen hudfarge, sier Voje, som ikke vet hvor vitenskapelig prosedyren er.

SISTE NYTT

Siste meldinger