Ble lam for to år siden: – Jeg er blitt tøffere

«For to år siden stod jeg opp på egen hånd for aller siste gang i livet. Kanskje. Mest sannsynlig. Det var lørdag, og jeg skulle være med mamma og tante og se etter kjoler til bryllupet. Vi kjørte bil fra sentrum til Frogner, hvor det var markedsdager. Det knyter seg i magen når jeg er på Frogner også nå, for stedet minner meg bare om 15.06.13. I bilen hang brudekjolen, og jeg postet et snikbilde på Instagram. Middag hos svigermor, sommerfest på Fagerborg. En vanvittig lykkelig og glad dag. Den siste jeg kunne sove til jeg våkner av meg selv. Den siste hvor jeg stod opp selv. Den siste dagen i «før,» jeg bare visste det ikke. Heldigvis gav jeg meg selv tid til å kjenne på hvor lykkelig jeg var. Heldigvis satte jeg pris på denne frokosten, på handleturen med mamma og tante, på middagen med svigermor og på festen og tiden med vennene på kvelden. Jeg bare trodde at det skulle fortsette å være akkurat sånn.

– Er jeg lykkelig i «etter»? Ja. Blir det det samme som «før»? Nei.»

Slik innleder Carine Ødegaard sitt nyeste blogginnlegg. Det er to år siden hun mistet balansen i trappa på vei hjem fra fest og hverdagen aldri igjen ble som før.

Legene måtte lappe sammen hodet hennes med 40 stifter. Hun var lam fra livet og ned. I ni måneder var hun på Sunnaas for opptrening og rehabilitering.

– I starten var jeg redd for at jeg aldri kunne gå igjen. Og at jeg ikke kunne få barn. Nå er jeg mer redd for å få liggesår eller bli forkjølet fordi lungene mine kanskje ikke tåler det, sa Carine til NRK syv måneder etter ulykken.

Mer åpen

Nå har det gått to år siden ulykken. Bortsett fra de fysiske endringene, mener Carine at hun også er endret som person. Hun er blitt mer åpen.

– Jeg bretter jo ut hele livet mitt på internett hver eneste dag, smiler hun.

– Og så er jeg blitt tøffere. Jeg har alltid vært sjenert og nervøs, og prøvd å gli inn i mengden så godt jeg kan, sier Carine.

– Men nå tenker jeg at det handler om mer enn bare meg så da må jeg bare tørre å være tøffere for å kunne være med i livet, både på yrkesplan og med venner, sier hun videre.

Carine forteller at hun savner aller mest fra livet før ulykken er spontanitet.

– Uten tvil. Jeg gjør fortsatt alt det jeg har lyst til å gjøre, – stort sett –, men det må planlegges. Alt sammen. Hele tiden, sier hun.

Carine har assistenter rundt seg store deler av døgnet.

– Men ikke om kvelden. Da vil mannen min og jeg gjerne være alene, sier hun og slår opp et stort smil.

Frykt og lykke

Etter ulykken var Carine redd for at forloveden Sigurd ikke vil gifte seg med henne.

– Hvorfor skulle han gidde å være sammen med meg om jeg ble lenket til sykesengen for alltid? tenkte hun.

– Det ville jo snu opp ned på hans liv også, ikke bare mitt, forteller hun.

Det gikk flere dager før hun turte å spørre, men da hun først våget skjønte ikke Sigurd spørsmålet.

– Det er jo ikke noe galt med hodet ditt. Du er fortsatt deg, sa han.

De bestemte seg for å gjennomføre bryllupet i august slik som planlagt, selv om det ville bli langt fra den festen hun hadde drømt om.

Vielsen ble holdt på Sunnaas sykehus åtte uker etter ulykken.

– Vi var 20 mennesker, Human-Etisk Forbund, sol, hage, det var veldig romantisk og koselig, sier Carine.

Og så gjentok de bryllupsfesten et år senere.

– Vi skulle egentlig ha et stort bryllup, og det kunne vi ikke gjøre åtte uker etter ulykken så da tok vi den året etter, forteller hun.

Imponert mann

Mannen til Carine, Sigurd Øien (28), er mest imponert over at hun har aldri har gitt opp.

– Hun har en sånn ståpåvilje til å komme tilbake til livet, bli mer selvhjulpen, og å fortsette å være så sosial som hun er, det imponerer, sier han.

Og at hun forsette i jobb og med studier så raskt.

– Hun tok mastereksamen i sosiologi to måneder etter at hun falt ut av vinduet og skadet seg. En muntlig eksamen på over en time. Det er veldig imponerende, sier Sigurd.

Bitterhet og drømmer

Carine er ikke bitter. Og hun føler ikke irritasjon eller frustrasjon over at andre spontant kan gå å gjøre hva de vil når de vil, eller over at de klager over hverdagsproblemer som er småting i forhold til de utfordringene hun selv står i.

– Nei, det ville jo ikke hjelpe meg om alle andre måtte sitte i rullestol, eller måtte tenke på de samme tingene som meg, sier hun.

–Men mange andre sier at når de ser på meg så tenker de «Å nei, jeg burde ikke irritere meg over de fem ekstra kiloene», og slike ting, følger hun opp.

Carines kortsiktige drøm er å få en jobb. I dag er hun i praksis i Statistisk sentralbyrå (SSB).

– Og ellers er det å leve et så normalt som mulig familieliv med Sigurd, og reise litt av og til, – det er ikke de store tingene, ler hun.

Hun avslutter dagens blogginnlegg slik:

«I dag ble jeg vekket av mannen min, omtrent to minutter før assistenten kom. Jeg skulle på jobb/praksis, så assistenten kom til vanlig tid, 07.30. Akkurat som hun gjorde sist mandag, og akkurat som hun skal i morgen. Det er hverdag nå. Etter er ikke helt som «før», men det er ikke helt som «etter» var i starten heller. Det er kanskje ikke «etter» lengre i det hele tatt, bare livet. Skjørt, verdifullt og uforutsigbart.»