– Transpersoner blir sviktet av helsevesenet

– En håndfull mennesker bestemmer hvem som skal få være kvinner og hvem som skal få være menn i Norge, sier nestleder i Skeiv Ungdom, Line Halvorsrud.

Line Halvorsrud

Politisk nestleder i Skeiv Ungdom, Line Halvorsrud, mener at det er så vanskelig å få behandling som transperson i Norge, at bare de mest ressurssterke får den behandlingen de trenger.

Foto: Margrethe Miljeteig / NRK

– Vi kan med veldig stor sikkerhet si at mange føler at de ikke har noe godt behandlingstilbud. Rikshospitalet tilbyr bare behandling til en smal gruppe, så mange må dra andre steder for å få behandling. Mange føler seg sviktet av helsesystemet, sier nestleder i Skeiv Ungdom, Line Halvorsrud.

Skeiv Ungdom, en organisasjon for ungdom som faller utenfor samfunnets heteronormer, jobber mye med transungdom. De er kritiske til at Rikshospitalet har en landsfunksjon, altså monopol, på behandlingen av transseksualitet i Norge.

– Bare ressurssterke får behandling

De mener at det skal mye egeninnsats til før man får behandling, enten hos Rikshospitalet eller andre steder, og at det dermed bare er ressurssterke personer som oppnår dette.

– Hvis man skal få behandling må man finne all informasjonen man trenger selv og skaffe seg kontakter. Dette krever at man er ressurssterk, har energi og stå-på-vilje. Men mange av tenåringene som finner ut at de er transpersoner kan være langt nede og ute av stand til å finne ut alt selv. Det er synd at man ikke har noe sted man kan gå til rådgivning, sier hun.

Halvorsrud understreker at hvorvidt man har et godt behandlingstilbud har mye å si for livskvaliteten til veldig mange.

– En håndfull personer i Norge bestemmer over hvem som skal få være kvinner og hvem som skal få være menn. Det er på tide at man slipper til flere personer med fagkompetanse på området. Rikshospitalet kan ikke fortsette å ha enerett, sier hun.

– Faller utenfor alle behandlinger

«Iben» er i starten av tjueårene og definerer seg som både mann og kvinne. Hun er biologisk kvinne, og hun føler at hun faller utenfor alle behandlingssystemer i Norge.

– De siste årene har jeg levd som lesbisk kvinne, for jeg føler det er et miljø jeg kan fungere godt i. Men etter hvert har jeg blitt mer kjent med meg selv, og jeg føler meg sterkt begrenset av kvinnekjønnet. Inni meg føler jeg meg som noe mellom mann og kvinne, eller begge deler på en måte, sier hun.

«Iben» passer ikke inn i normene vi har for hva som er en transseksuell. Det finnes derfor ikke noe behandlingstilbud til «Iben» i Norge.

I Norge har Rikshospitalet monopol på kjønnsbehandling. Det er det eneste stedet transpersoner kan få behandling, men de behandler bare personer som får diagnosen F64.0, som er diagnosen for en person som «lider av transseksualisme» og som ønsker å skifte kjønn.

«Iben» ønsker seg testosteron og brystreduksjon. Men da må hun til utlandet, eller skaffe seg det på andre måter.

– Alt eller ingenting

Flere transpersoner NRK.no har vært i kontakt med forteller at de ser seg nødt til å skaffe kjønnshormoner på egenhånd. Grunnene til dette er at de enten får avslag på behandling hos Rikshospitalet, eller at de er uenige i behandlingen som tilbys.

«Rune» er en transmann, og han er en av dem som ikke ønsker Rikshospitalets behandling. Grunnen til dette er at han kun ønsker hormoner, og ikke vil fjerne livmor og bryster. «Rune» må velge alt eller ingenting dersom han ønsker behandling. Han kan ikke velge å kun få det mannlige kjønnshormonet testosteron og ikke bli sterilisert, dersom det ikke er gode medisinske grunner til det.

– Jeg har inntrykk av at man ikke får lov til å være med og bestemme over sin egen kropp. Hvis jeg drar til Rikshospitalet er jeg redd for at alle avgjørelser bare blir tatt over mitt hode. Og flere jeg kjenner som har vært igjennom utredningen beskriver det som en stor psykisk belastning, sier han.

«Rune» mener det er uaktuelt å oppsøke Rikshospitalet slik situasjonen er i dag. Derfor har han fått tak i testosteron på annet vis.

Ulovlige hormoner

– Noen leger har kunnskap om transseksualitet og skriver ut hormoner fordi det er tryggere enn at vi kjøper det på svart marked. Men for å finne disse legene må man kjenne de rette folkene, sier «Rune».

– Flere steder er det mulig å kjøpe hormoner som er importert ulovlig. Noen har også fått hormoner på resept, og selger det videre, forteller han.

«Rune» synes det er kritisk at mange føler seg presset til å skaffe hormoner på egenhånd, og dermed ikke får den oppfølgningen de trenger.

– Mange har ikke noe annet alternativ. Men hvis man skaffer seg hormoner selv får man ingen hjelp til å finne passe stor dose. Når man går på hormoner må man ha medisinsk oppfølgning. Hormoner påvirker kroppen på veldig mange måter, og kolesterolnivået og eventuell kreftfare må følges opp av leger, sier «Rune».

– For streng praksis

Stein Wolff Frydenlund

Stein Wolff Frydenlund mener at praksisen til Rikshospitalet er for streng.

Foto: Ida Bergstrøm

Også Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner mener at mange føler at de ikke får den hjelpen de trenger.

– Praksisen på Rikshospitalet er for streng. Mange får derfor ikke den hjelpen de trenger i Norge, og må derfor dra til utlandet dersom de vil ha behandling. Men dette kan være kostbart og vanskelig, sier leder for transpolitisk utvalg i LLH, Stein Wolff Frydenlund.

LLH ønsker også at flere steder skal kunne utrede og drive med behandling i Norge.

– Monopolet må oppheves. Det finnes mange fagpersoner i Norge med kompetanse som ikke får slippe til, sier Wolff Frydenlund.

– Noen andres ansvar

Overlege Ulrik Fredrik Malt ved avdeling for nevropsykologi og psykosomatisk medisin på Rikshospitalet forteller at seksjon for transseksualisme bare er opprettet for å behandle akkurat diagnosen F64.0, og at de som faller utenfor derfor er noen andres ansvar.

– Det er ikke det vi er bemannet for, og det er ikke vår oppgave. Vi skal jobbe med transseksualisme, ikke kjønnsidentitetsforstyrrelser generelt, sier han.

– Hele målsetningen med å opprette seksjonen var å ta stilling til hvem som skal opereres og hvem som ikke skal opereres, og da bare personer med akkurat diagnosen transseksualisme, F64.0. Senere har det dukket opp personer som mener de er transseksuelle, men som vi mener ikke passer til diagnosen, sier han.

– De mener likevel at de trenger en biologisk behandling, som de vil at det offentlige skal betale for. Det kan være brystoperasjoner, hormonbehandling og kosmetiske justeringer. Og da er vi over i en helt annen problemstilling enn det denne seksjonen var opprettet for å håndtere. Og det er her konfliktene begynner å oppstå, sier han.

– Kan være mange årsaker

Malt forteller at det kan være mange årsaker til at personer tror de er transseksuelle, og at det er derfor utredningen er grundig.

– Vi vet at for eksempel autisme og schizofreni kan føre til at man tror man er det motsatte kjønnet eller at man er begge kjønn. Ved visse former for hjernesykdommer kan personen også oppleve kjønnsidentitetsforstyrrelser. Fordi det er så mange årsaker som kan ligge bak kjønnsidentitetsforstyrrelser, blir det lett mye sinne rundt dette, fordi en del saker vi hvor vi konkluderer med at det ikke foreligger transseksualisme, kan pasientene selv mene de lider av dette.

Han sier også at stort sett ingen med transseksualisme ønsker å leve med de kjønnsorganene de er født med, og at det derfor må være gode medisinske grunner for å la være å ta operasjonene.

Malt foreslår at det kan opprettes regionale sentere hvor folk som lider av kjønnsidentitetsforstyrrelser, men som ikke har F64.0, kan komme.

– Man kan jo opprette et støtteapparat for de som sliter med å finne sin kjønnsidentitet. Man kan ha egne sentere med ansatte som har særlig kompetanse på området, hvor man kan utredes og få hjelp, sier han.

Lyspunkt

AKTUELT NÅ

SISTE NYTT

Siste meldinger