– Som pårørende var jeg bare i veien

Han står inne i blomsterforretningen han driver på østkanten i Oslo. Den er liten, men krever stor innsats.

– Det er mye å gjøre fra seks om morgenen til utpå kvelden, hver eneste dag.

Tore er gift med Bård, og de er begge i femtiåra. Butikken drev de sammen, inntil for fem år siden, da Bård fikk påvist hjernekreft.

– Da raste alt sammen. Jeg måtte finne ut av økonomien, som han styrte, forteller Tore Winther.

Fem år senere var livet i ferd med å normalisere seg. Det var Valentines-dagen i år da telefonen ringte, halv fem på ettermiddagen.

– Det var svigermor. Bård var på vei til Ullevål i ambulanse. Med butikken full av folk og blomster slapp jeg alt jeg hadde i hendene, og kollapset.

Ektemannen hadde falt ned fra et tre i en hage i Sarpsborg og pådratt seg en hode- og skulderskade.

Mens ambulansen var på vei til Oslo, oppsøkte Tore Ullevål sykehus, der timer med usikkerhet ventet. En sykepleier møtte ham, men stort sett ble han overlatt til seg selv.

– Jeg skjønner at de først og fremst må ta seg av den skadde, og at jeg som pårørende er i veien. Jeg fikk informasjon og en person snakket med meg, men jeg følte ikke at de så meg, sier han.

Livet på vent

Bård Winther Knudsen ble liggende på Ullevål i flere uker.

Det sosiale livet Tore hadde, stoppet opp. Arbeidet med blomsterbutikken tok all tid, i tillegg til at han besøkte Bård på sykehuset og ordnet alt praktisk i privatlivet.

Det gikk ut over alt annet.

– Jeg sluttet å gå i selskaper og ta kontakt med folk og jeg tenkte at det ikke var noen vits i å sykmelde meg, siden jeg eide butikken selv. Det ville bare ramme økonomien, sier han.

Igjen ble livet snudd på hodet.

– Jeg var jo frisk som pokker, men hadde det likevel helt jævlig.

Skal ta vare på de pårørende

Når skadde ankommer akuttmottaket på Ullevål sykehus i Oslo, er det egne pleiere som har ansvaret for å ta seg av de pårørende, sier ledende fagsykepleier på akutten, Turid Sannæs Verdich.

– Alle pårørende har behov for å bli tatt vare på og bli sett. De er i krise og skal få empati og informasjon. De skal tas imot av en sykepleier med spesiell opplæring i dette.

Når det gjelder Tores opplevelse av ikke å bli sett, tror Verdich det kan skyldes situasjonen der og da.

– Det kan være flere hendelser samtidig som gjør at vi må splitte oss og det skjer så mye ellers i mottaket at vi må prioritere andre ting.

Etter fem uker på Ullevål, ble Bård overført til Sunnaas sykehus på Nesodden. Nå handlet det om rehabilitering, og den pårørendes rolle ble viktigere.

Halvparten reduserer jobb

800.000 nordmenn er i en situasjon der de er pårørende til noen som trenger mye omsorg.

Undersøkelser fra Pårørendealliansen viser at fire av ti av dem som har tunge omsorgsoppgaver i familien, enten går ned i stillingsbrøk, skifter jobb, eller slutter i jobben.

Anita Vatland er leder for Pårørendealliansen.

– Mange opplever at de ikke får nok hjelp, og mangler trygghet for at det kommer noen som kan bistår når de er på jobb. Det fører til at sykefraværssystemet brukes, og den private omsorgen øker.

Hun understreker at de fleste av oss en gang vil komme i en situasjon der vi må ta hånd om våre nærmeste.

Men kan man forvente at det offentlige skal gjøre livet så mye lettere?

– Ja, vi er borgere som trenger hjelp, og det er sånn at pårørende i dag yter halvparten av omsorgen. Det er slik at mange trenger støtte for å være den omsorgspersonen i det daglige, sier Vatland.

Kan ikke ofre alt

Når folk møter Tore spør de gjerne; Hvordan går det med Bård? Og svaret er at det går bra med han og at han får all den hjelp han trenger. Men Tore har det dårlig. Det spør de færreste om.

– Det høres fryktelig egoistisk ut, at jeg skal ha et problem. Men det er faktisk sånn at alt blir satt til side. Jeg ble irritert på at folk ikke spurte hvordan jeg har det. Til slutt sa jeg som det var at Bård har det bra, men at jeg har det helt jævlig.

Den ærligheten har gjort at han vil fortelle om hvor tøft det kan være som pårørende.

Bård ble på Sunnaas fra slutten av mars til midten av juni i år.

Klinikkoverlege på Sunnaas sykehus, Frank Becker, er klar på at det kan være en krevende oppgave å stå nær til en som er alvorlig skadd.

– Når de kommer til oss er livet reddet, men det vil være forandret, både for pasienten og den pårørende. Da er det viktig å anerkjenne at man har egne behov. Noen tenker at de må være til stede for pasienten dag og natt, men det er det ingen som klarer.

Den som står nær den skadde må tenke på seg selv og sitt eget liv også, sier Becker.

– Det vil også gi mer overskudd til å ta seg av den som er satt ut av spill av en skade, eller sykdom.

På Sunnaas får den pårørende tilbud om samtaler med psykolog og sosionom for å avdekke hvilke behov som ligger der. De følger også opp etter at pasienten har reist derfra.

– Det kan være veldig belastende å være pårørende, og livet blir ikke slik man hadde tenkt.

– Får all kosen

I hagen i Sarpsborg der ulykken skjedde, sitter Tore og Bård sammen og forteller. De viser kastanjetreet han var oppe i. Den bratte gressbakken som var full av ambulansepersonell den dagen i februar.

Tore blir følelsesladd når han snakker om hendelsen.

– Jeg trodde jeg skulle miste ham den dagen.

Bård husker lite av det som skjedde, eller tiden etter. Men Tore husker hvert sekund.

Bård har fått full oppmerksomhet hele veien. Det har ikke Tore.

Bård er forsatt satt ut av spill, og Tore tar hele byrden i det daglige.

Han som er skadd har ingen problemer med å se at han som må være støtten har det tungt.

– Nei, han er jo mer oppi det enn meg. Det er jeg som sitter på sidelinja og får all oppmerksomheten. Det blir litt sånn, at jeg sitter og får all kosen og hygga, og så må han ta resten.