Skulle feire 40 års kjærlighet på Utøya dagen etter terrorangrepet

«Som de fleste var det terrorfrykten som slo til. Sjokket ble enda større da jeg leste på tekst-tv at det var skyting på Utøya. Var helt lamslått - ikke Utøya - fredens paradis. Alt føltes helt uvirkelig og mest av alt trist,» skriver Karin Martinsen (59) i NRKs minnekart.

• Hvor var du 22. juli? Del dine minneord og historier her

Dagen etter terrorangrepet hadde hun og ektemannen Arve Martinsen (61) planlagt å reise til Utøya for å feire at det var 40 år siden de ble kjærester på øya.

I stedet ble det noen redselsfulle dager foran tv-en.

Forelsket seg i mannen og i Utøya

Begge er aktive i arbeiderbevegelsen i Ski, og de kjente til flere av ungdommene som deltok på sommerleiren.

– Vi var så redde. Utøya var jo ikke sånn, det var en fredens perle, sier Karin til NRK.no.

• Les også: – Vi var innestengt på båten, og vi var omringet av tragedien

For henne er det helt uvirkelig at øya der hun fant kjærligheten ble åstedet for norgeshistoriens verste massakre.

– Når jeg hører «Utøya» så tenker jeg at det var der jeg traff Arve. Jeg tenker at vi hadde det moro og sang. Jeg tenker på samholdet. Og så ligger hele den grå skyggen bak, som demper hele opplevelsen vår nå, sier Karin.

• Les også: – For oss er Utøya kjærlighet

Men latteren sitter fortsatt løst og smilene er ømme når ekteparet forteller om første gang de møttes for 41 år siden.

– Det sa vel bare klikk, tror jeg, sier Arve.

– Jeg trodde han var helt gæren

Men Karin var ikke helt overbevist etter det første møtet. Hun satt på landsiden og ventet på skyss over til øya, da en ung mann med fullt oljehyre og pipe i munnviken kom ned i den gamle ferja der hun og venninna hadde søkt ly for regnet.

Arve tok lik så godt fram et munnspill og begynte å spille gammeldans for jentene før han rodde dem over fjorden.

– Det var jo ikke jeg vant til! Jeg ble helt målløs jeg, og trodde han var ganske gal. Ja, det var mitt første møte med Arve, jeg trodde han var helt gæren. Og morsom, sier hun og ler.

Artikkelen fortsetter under bildet:

Samme dag måtte Arve hjelpe jentene og sette opp teltet. Allerede da var han sikker på at Karin var ei jente han ville bli bedre kjent med.

– Jeg la jo merke til hvor teltet deres var, for å si det sånn. Og i løpet av leiren ble det mange turer dit, sier han og smiler lurt.

AUF sveiset dem sammen

Kun et halvt år etter sommeren på Utøya forlovet de seg. Men paret ventet helt til september 1977 med å gifte seg. De flyttet fra Oslo til Langhus i Ski og stiftet familie. I dag har de ett barn og to barnebarn.

– Det er jo AUF som har sveiset oss sammen, da, sier Arve.

Siden den første sommeren sammen har ekteparet vært trofaste både mot hverandre og Arbeiderpartiet. Under årsmøtet til Akershus Ap i vår fikk partifellene høre at paret hadde planlagt å reise til Utøya lørdag 23. juli i fjor for å feire 40 års kjærlighet.

– De oppfordret oss til å dra ut under den åpne uka som var på øya, forteller Arve.

For første gang siden midten av 1970-tallet dro han og kona tilbake til sitt ungdoms paradis.

– Unner nye generasjoner å oppleve det samme

Men denne gangen var stemningen en helt annen. Blomster og lys markerte stedene hvor uskyldige ungdommer ble skutt og drept. Lavmælte grupper med etterlatte og overlevende gikk sorgtunge rundt på øya.

– Det var en stille stemning og veldig spesielt å gå der, sier Karin.

Men paret er likevel glad for at de reiste tilbake. De fant tilbake de gamle teltplassene sine og gikk kjærlighetsstien igjen.

De har stor forståelse for at det ikke blir organisert en tradisjonell sommerleir der i år. Men de håper at framtidige generasjoner får oppleve Utøya slik som de kjenner stedet.

– Noen vil jo frede hele øya, og ikke ha noe politisk aktivitet der. Men da har Breivik vunnet. Så jeg håper at de greier å få tilbake det politiske verkstedet som Utøya faktisk er, sier Arve.

• Les også: – De fine minnene blir enda lysere etter det som har skjedd
  
• Les også: – Den gode Utøya-følelsen lever

Også Karin unner unge AUFere å oppleve den friheten og gleden hun selv husker fra øya.

– Det var faktisk idyll. Det var et sted vi kunne si alt, det var så all right. Det var et samhold som du ikke vil tro. Jeg er glad jeg fikk den ungdomstida på Utøya. Jeg vet ikke hva som skjer nå, jeg håper de klarer å ta den tilbake, sier hun.