Det er blitt flere fattige barn i Norge de siste årene. De nyeste tallene fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at både antallet og andelen barn i familier som lever under den definerte fattigdomsgrensen i Norge, har gjort et hopp.
- Les hvordan fattigdom i Norge defineres, og hva fattigdomsgrensen ligger på, i faktaboksen.
Noen grupper sliter mer enn andre. Barn med innvandrerbakgrunn utgjør nå over halvparten av alle de fattige barna i Norge og er sterkt overrepresentert. Blant disse er det tre land som utmerker seg ekstra negativt.
Somalia, Irak og Afghanistan på fattigdomstoppen
Barn med somalisk bakgrunn har i flere år ligget i toppen av fattigdomsstatistikken, men nå har andelen vokst seg enda høyere: Hele tre av fire av alle barna i Norge med somalisk bakgrunn, tilhører familier med vedvarende lavinntekt.
Deretter følger barn med bakgrunn fra Irak og Afghanistan. Blant barn med irakiske røtter, lever 57 prosent i fattigdom. For barn med bakgrunn fra Afghanistan, er andelen 51 prosent.
(Artikkelen fortsetter under tabellen)
(Tabellen viser andelen fattige barn under 18 år som er innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre.)
Andelen økonomisk utsatte barn er økende i disse innvandrergruppene, hvor familiene ofte har en svak yrkestilknytning, og hvor det er mange familiemedlemmer å forsørge, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB).
– Det er en veldig alvorlig utvikling. Det er fullt mulig å reversere den, men da må det strukturelle grep til. Dette er et samfunnsanliggende, ikke et individ-problem, sier samfunnsforsker Karin Gustavsen ved Barn og unges samfunnslaboratorium.
– Mister arenaer for integrering
Å være fattig i Norge handler sjelden om at man ikke har penger til mat på bordet, men det kan gjøre at man ikke kan delta i samfunnet på lik linje som andre.
BEKYMRET: Samfunnsforsker Karin Gustavsen frykter større integreringsproblemer og mener det offentlige må ta grep og sørge for større inkludering i arbeidslivet.
Foto: TelemarksforskningFolk som har forsket på barnefattigdom, har pekt på at barn i fattige familier deltar mindre i fritidsaktiviteter og er mindre sammen med venner.
– Disse barna hadde jo nettopp hatt god bruk for å være med på fritidsaktiviteter sett i et integreringsperspektiv. Når barna lever i fattigdom, blir avstanden til de arenaene som bidrar til inkludering og integrering enda større, sier Gustavsen.
– Jeg frykter det kan føre til et utenforskap. Da får man helt forskjellige samfunnsorienteringer. Det forvitrer fellesskapsfølelsen og solidaritetsfølelsen.
- Les også:
Gustavsen mener at det å gjøre fritidsaktiviteter billigere og lettere tilgjengelig for fattige, er vel og bra. Men det er langt fra nok, mener hun.
– Det vil kunne øke barnets livskvalitet i et kortere periode, men det endrer ikke familiens posisjon. Foreldrene er jo vedvarende på utsiden av arbeidslivet. Arbeidsmarkedet må sammen med offentlige myndigheter aktivt velge å inkludere denne foreldregruppen i arbeidslivet, eller øke den offentlige inntektssikringen. Bare det kan dempe den negative utviklingen, sier Gustavsen.
- Les også:
Føler seg ekskludert
En rapport laget av den internasjonale menneskerettighetsorganisasjonen Open Society Foundations (OSF) i desember 2013, viste at norsksomaliere føler seg ekskludert i samfunnet.
Rapporten påpekte at det særlig er de yngre som sliter med en opplevelse av å ikke høre til i Norge, samtidig som de ikke føler seg helt som somaliere, skrev Aftenposten.
OSF slo også fast at arbeidsmarkedstiltak ikke virker godt nok til å få flere i arbeid.
Lav yrkesaktivitet
– Det er en åpenbar utfordring i fattigdomstallene. Det norske systemet er i veldig stor grad basert på en universell sysselsetting. Vi regner med at de fleste skal ha inntekt av eget arbeid, eller inntekt av arbeid til noen andre i familien, som forsørger en, sier seniorforsker Lars Østby i SSB.
JOBBER IKKE: Yrkesaktiviteten blant somaliske innvandrere er lavere enn blant andre innvandrere, ifølge SSB-forsker Lars Østby.
Foto: Arne Raanaas / NRKHan har i mange år forsket på integrering.
– Når det er i gjennomsnitt en halv yrkesaktiv i familien i noen grupper, vil det ikke bare være et problem for inntektsdannelsen, men også for hvordan man blir anerkjent i Norge, sier Østby.
Sysselsettingsprosenten blant somaliske innvandrere, som i de aller fleste tilfellene har flyktningbakgrunn, er lavere enn blant alle andre innvandrere.
– Mye henger sammen med botid i Norge, og somalierne har i gjennomsnitt ganske kort botid. De første årene har særlig flyktninger relativt lav yrkesaktivitet. Etter hvert som tiden går, øker den noe, men den kommer ikke veldig høyt for noen av de gruppene vi ser er utsatte i fattigdomsstatistikken, sier Østby.
– De kommer ikke noe særlig over 50 prosent yrkesaktivitet selv etter åtte til ti år i landet. Så selv om det blir noe bedre jo lenger de er i landet, er det likevel langt under det andre innvandrere og nordmenn uten innvandrerbakgrunn i tilsvarende aldersgrupper, når.
Flest fattige barn i Oslo
Ser vi på oversikten over barnefattigdom i Norge, er det Oslo og flere av fylkene på Østlandet som har flest barn fra fattige familier. Andelen er minst på Vestlandet og i Nord-Norge.
Oslo har klart flest fattige barn. Til tross for at hvert tiende barn bor i Oslo, er det mer enn hvert femte barn som tilhører fattigdomsstatistikken, som bor i hovedstaden.
Det er den store andelen fattige barn med innvandrerbakgrunn som gjør at Oslo havner på topp på den dystre statistikken.
(Artikkelen fortsetter under tabellen)
– Det som er utfordrende med Oslo, er at det blir mange fattige på ett sted. Det er en opphopning av dårlige levekår. Får man det over tid, vet man at problemene eskalerer, sier Karin Gustavsen.
– Når det er såpass mange, og omfanget er stort, krever det omfattende ressursinnsats på mange områder. Det kan bli utfordrende for kommunene.
– Ikke tapt kamp
Lars Østby tør ikke å spå om fremtiden, men ber oss likevel ikke miste motet.
– Man skal ikke se på dette som en tapt kamp. For 25 år siden var vietnameserne i den situasjonen som somalierne er i nå. De hadde lav sysselsettingsprosent. Mange oppfattet på den tiden vietnameserne som vanskelige å integrere, og som at de ikke ville jobbe i Norge. Men nå er sysselsettingsprosenten blant vietnameserne høyere enn snittet blant asiater i Norge. Hadde du spurt i 1990, tror jeg ikke at verken jeg eller andre hadde forutsatt denne utviklingen, sier Østby.
