– Hva er verre enn å miste et barn? Å miste ett til

På termindatoen 17. mars 2017 dør datteren til Sunniva Emilie og Kristoffer André Pedersen.

Sunniva vil ha henne ut så fort som mulig, men hun får ikke keisersnitt. Hun må føde den døde babyen.

Tankene raser i hodet.

– Jeg klarer det ikke. Jeg vil bare hoppe utenfor ei bygning og dø.

Kristoffer gjør alt han kan for å støtte henne. Han sier at hun ikke må gi opp. De skal komme seg igjennom dette.

Fødselen er tung, både psykisk og fysisk. Sunniva har lite rier og en stund sitter babyen fast.

Noen timer senere er Saga endelig ute.

Jordmødrene og legen gråter sammen med de nybakte foreldrene.

Men hun som egentlig skal skrike er helt stille.

Pappa klipper navlestrengen og Saga legges på brystet til mamma.

– Tør ikke tro at vi får en unge som lever

23. november 2017:

Noen små tårer lager en våt stripe nedover kinnet. Kristoffer stryker henne over håret.

Vi er på tidlig ultralyd på Nordlandssykehuset i Bodø, snart tre måneder inn i svangerskapet.

Gynekolog Kristin Skogøy prater ivrig om fosteret som skimtes i svart og hvitt på skjermen.

Hun peker på nesen, haka og den ene hånda.

– Her ser dere at han ligger og ser opp, og her ser vi at hjertet slår. Ja, jeg sier han selv om vi ikke vet kjønnet ennå.

Hun trykker på en knapp og en liten printer spytter ut et bilde.

– Han er aktiv og snurrer mye. Det er et godt tegn og tyder på at ungen er frisk. Der vinker han til dere, sier hun og smiler.

Sunnivas hake dirrer. Hun får så vidt frem et lite smil tilbake, samtidig som tårene presser på.

De fleste kommende foreldre er glade og letta når barnet i magen ser ut til å ha det fint.

Men Sunniva og Kristoffer kjenner ikke på den samme gleden.

– Jeg tør ikke tro at vi får en unge som lever denne gangen, sier Sunniva.

Undersøkelsen er over. Taklyset slås på igjen, og de setter seg på hver sin stol ved skrivebordet til gynekologen.

Sunniva ser ned i det grå gulvbelegget og tørker bort en tåre.

– Det er vanskelig å tro at jeg vil knytte meg til denne babyen. Jeg er så redd for at det samme skjer igjen.

Kristoffer svelger unna en klump i halsen og tar hånda hennes.

– Sist var det ingen redsel, vi gledet oss og alt var fint. Nå er vi bare redde, sier Kristoffer.

Mange foreldre som mister et barn tidlig kjenner på motstridende følelser i neste svangerskap. Ifølge Landsforeningen uventet barnedød tør de ikke knytte seg til barnet og tenker at det kan dø når som helst.

Det er en måte å beskytte seg selv på, hvis det går galt igjen.

Sunniva føler også at de svikter Saga hvis de blir glad i en ny unge.

Gynekologen sier at hun ikke må gi seg selv skyldfølelse. De må lage rom for å sørge over Saga.

– Det betyr ikke at dere ikke ønsker dette barnet. Jeg er helt sikker på at dere har nok kjærlighet til begge.

Med rundt seks måneder igjen til fødselen er det lenge til Sunniva og Kristoffer kan puste lettet ut.

Små, viktige bevegelser

Gravide kvinner blir oppfordret til å følge med på fosterets bevegelser og spark i magen. Hvis det plutselig er mindre aktivitet kan det være et tegn på at noe er galt.

I dette svangerskapet er Sunniva mer opptatt av å vite at det er liv i magen. Hun er ofte urolig og føler at noe er galt.

Siden det fortsatt er noen uker til hun kan kjenne bevegelser, får de ofte en hastetime på sykehuset for å sjekke at fosteret lever.

– Det er bedre å sjekke en gang for mye, enn en gang for lite.

Hvert år dør rundt 200 barn i dødfødsel i Norge.

Foreldre som har mistet et lite barn får tett oppfølging i neste svangerskap. Med ekstra undersøkelser, samtaler med jordmor og nøye planlegging av fødselen.

Sykehusene skal gjøre det de kan for at foreldrene skal føle seg så trygge som mulig.

Holder pusten i ni måneder

Det er ingen selvfølge å forstå hvor tøft det er å være gravid igjen etter en dødfødsel.

Det er kanskje bare foreldre som har opplevd det selv som fullt ut forstår.

– Det er ni måneder hvor du holder pusten. Og ikke vet om det går bra til slutt, sier Sunniva.

Hun og Kristoffer opplever at folk tar litt lett på det de går igjennom.

– Mange forstår ikke at vi er redde. Vi sliter med å sove, har mareritt og tør ikke knytte oss til barnet. De skyver det under matta og sier «sånn må du ikke tenke, tenk positivt».

– Det er jo godt ment. Og jeg forstår at det ikke går an å forestille seg hvordan vi har det, sier Sunniva.

Det kan også være lettere for folk rundt å snakke om barnet som er på vei. I stedet for det som døde.

– Vi har fått høre at «det blir bra nå som dere får en ny unge». Det føles som de mener at babyen vi venter erstatter Saga. Selv om de ikke sier det direkte, så er holdningen litt sånn og det er veldig trist.

– Mer å miste hvis det går galt igjen

15. januar 2018:

Sunniva og Kristoffer er på den femte ultralyden. Snart halvveis i graviditeten.

I dag får de kanskje vite om det blir ei jente eller en gutt.

Hun bretter opp genseren og drar bukselinningen litt ned.

Janne Enoksen tar gele på Sunnivas mage og leter med apparatet for å få et godt bilde på skjermen.

– Nå skal vi se om vi får frem noe her.

Det er lettere stemning nå enn på ultralyden for noen uker siden.

– Ser dere at den gaper? Og den søte lille oppstoppernesen. Nydelig.

– Det blir din nese igjen, sier Sunniva.

De ser på hverandre og smiler. Saga hadde også pappas nese, men lignet mest på mamma.

Sunniva legger en arm over øynene.

Det er stille i rommet.

– Bare slipp det løs, sier jordmora.

En prøve for parforholdet

Å miste et barn er en stor påkjenning for parforholdet. Ifølge Landsforeningen uventet barnedød kan det øke faren for et brudd.

For at det ikke skal gå så langt er det viktig å snakke sammen.

Paret må støtte hverandre, noe Sunniva og Kristoffer har gjort helt siden 2011.

De møttes på Meløy videregående skole. Hun hadde nettopp flyttet fra hjemplassen i Vesterålen og kjente ingen.

Etter å ha hatt det vanskelig en periode var Kristoffer den første hun turte å åpne seg helt for.

– Vi står på forskjellige plasser i sorgen og har ulike bekymringer. Jeg er redd for at kroppen min svikter igjen, han kjenner på andre ting.

Det er ikke uvanlig at far fokuserer på mors helse i svangerskapet, fordi det er noe han har en viss kontroll på. Far er heller ikke like utsatt for angst og problemer med å knytte seg til barnet.

Sunniva og Kristoffer går jevnlig til samtalejordmor Elin Abelsen på Nordlandssykehuset. Hun hjelper dem med å forstå og respektere hverandres sorg.

Humor er også viktig midt i alt det triste.

– Det er godt å finne noe å le av når alt i livet ditt sier at du ikke skal gjøre det. Vi ligger ikke under dyna og gråter i to uker i strekk. Vi skriker og blir ferdig med det, og så ler vi, sier Sunniva.

Hjelper andre

Mars 2018 er en tøff måned for Sunniva og Kristoffer.

Fødselen nærmer seg, samtidig må de komme seg igjennom flere vonde merkedager:

• 17. mars er det ett år siden Saga døde.
• 18. mars er det ett år siden hun ble født.
• 29. mars er det ett år siden begravelsen.

De finner trøst i å dele ut såkalte kjølesenger til sykehus over hele landet.

Etter at de mistet Saga startet Sunniva en innsamlingsaksjon, som i løpet av kort tid fikk inn 183.000 kroner.

Foreldre som mister på denne måten blir oppfordret til å være sammen med barnet for å skape en relasjon.

For de fleste er dette viktig for sorgprosessen videre.

Mange tar vare på klær og bamser som barnet har hatt hos seg. Bilder er også verdifulle minner fra den korte tiden de fikk sammen.

– Dessverre vil andre oppleve det samme som oss. Da gir kjølesenga dem muligheten til å være så mye sammen med babyen sin som de ønsker, de få dagene det går an. Den tida er gull verdt, sier Sunniva.

– Skummelt å sette dato

20. april 2018:

Det er sju uker igjen til termindatoen.

Den siste tida har Sunniva og Kristoffer klart å glede seg litt, og de tror mer og mer på at det skal gå bra denne gangen.

– Jeg sleit lenge med å slippe han inn i hjertet, fordi jeg er så redd for å bli knust igjen. Men nå er han sluppet helt inn og han betyr like mye som Saga, sier Sunniva.

Med Saga ble den nøye planlagte dåpen i Skjerstad kirke i stedet til en begravelse.

Nå like før fødselen har de så vidt turt å planlegge lillebrors dåp.

– Selv om det er litt skummelt, så har vi satt en dato. Men redselen ligger jo alltid der. Vi vet at det kan gå galt når som helst.

Hvordan skal lillebror bli født levende?

Det er vanlig at stress og angst for at barnet skal dø øker mot slutten av svangerskapet. For mange kvinner er det utenkelig å vente til termindatoen, og de får derfor satt i gang fødselen tidligere.

23. mai, litt over to uker før terminen skal Sunniva settes i gang.

Sammen med jordmødrene og leger ved Nordlandssykehuset har de skrevet en fødselsplan.

I Sunnivas journal står det svart på hvitt hvordan rammene rundt fødselen skal være, om forhistorien og at det er lav terskel for keisersnitt, hvis hun får panikk.

Gravide kan ikke kreve å få utført et planlagt keisersnitt i Norge. Det må være en medisinsk grunn til å gjøre det.

– Jeg vil prøve å føde vanlig, men klarer jeg det ikke så sier vi stopp. Jeg forbinder fødsel kun med død, og da vi mistet Saga mistet jeg også troen på meg selv.

Å gå igjennom en ny fødsel er mer skremmende for Sunniva enn dødfødselen.

– Jeg må bare stole på at jeg får keisersnitt som avtalt hvis jeg får panikk. Det er ikke smerter eller å revne jeg er redd for. Jeg er redd for å oppleve en gang til at jeg er den som overlever og at ungen dør.

På målstreken

12. mai 2018:

– I går gikk jeg i panikkmodus, og vi skal på sykehuset tidligere enn planlagt. Jeg blir mer redd for hver dag som går, og jo nærmere termin vi kommer. Fordi vi mistet Saga på termindatoen. På målstreken.

På Nordlandssykehuset tar de Sunnivas bekymring på alvor. De blir enige om at fødselen settes i gang om få dager.

Da har hun akkurat passert svangerskapsuke 37, som vil si at barnet ikke regnes som for tidlig født.

– Jeg er selvfølgelig redd for at han skal få plager og måtte være på sykehuset etter fødselen. Men redselen for å miste han er så mye større, så jeg må bare ta den risikoen.

– Han er tryggere utenfor kroppen min nå. Jeg må bare få han ut, med puls, pust og skrik.

De gjør seg klare for å reise til sykehuset i Bodø. Kristoffer setter bilstolen på plass, Sunniva gjør det siste klart hjemme.

– Når vi kommer hjem igjen har vi mest sannsynlig med oss en levende baby. Men tanken streifer meg at vi kommer hjem med ei kiste eller en kjølebag.

Kilder:

• Landsforeningen uventet barnedød
• Nordlandssykehuset