En fars vei tilbake

16. januar 2021. Telefonen ringer. Politiet bekrefter at det var akkurat den hytta, men resten av natta husker han lite av. De påfølgende dagene ingenting.

Som et eneste stort skrik gikk Hogne inn i blackout i flere dager.

Det er ni måneder siden fem mennesker mistet livet i den dramatiske hyttebrannen i Risøyhamn på Andøya.

På ni måneder kan menneskekroppen skape et barn.

På ni måneder kan en knust mann stable seg sånn høvelig på beina igjen etter å ha mistet det kjæreste på jord.

Men han blir kanskje aldri den samme igjen.

Hver eneste dag han står opp, står Hogne ugjenkallelig igjen med tre færre nære mennesker enn han hadde i fjor på denne tiden. Det ligger en slags trøst i at de er samlet på kirkegården.

– Det tror jeg at moren setter pris på, sier han på steinbenken som er satt opp ved gravstedet.

Her ligger de sammen i det siste.

Hedda Madell Bang Winther (10), Luise Marie Bang (40) og Henning Christian Bang Johansen (15) var datter, ekskone og bonussønn for Hogne.

Alle forsvant fra livet over natta, i tillegg ekskonas to bonusbarn, Gustav og Mogens.

Første skoledag i høst var kjempetung. Hedda skulle begynt i sjette klasse.

Det var den verste dagen på mange måneder.

Hogne ser alle kjempeglade og stolte foreldre som er med barna på skolen, det føles urettferdig, og det blir raskt til en tanke om at også hun skulle vært der.

Sorgens eget kapittel

Det er ulike tilnærminger til sorg. Og til bearbeidelse av den.

Menn har tradisjonelt hatt få rollemodeller for psykisk helse og sorgbearbeiding. Den mannlige sorgen skiller på enkelte områder fra den kvinnelige sorgen, mener Landsforeningen uventet barnedød.

For Hogne var det viktig å være åpen om det. Fortelle kompisene når ting er jævlig, og når det er bra. Først nylig valgte han å fortelle om dette i lokalavisen Våganavisa.

Heldigvis har han en stor familie rundt seg som den skjebnenatta støttet og trøstet. Men det er en grense for hvor mye trøst man klarer å ta imot i sorgen. Noen ganger må man bare være helt alene. Hente seg inn.

Noen dager etter brannen tok Hogne en timeout på soverommet. Sønnen Mathias på 20 år kom inn og sa at han var redd for faren, og at han ikke kunne miste ham også.

– Det er ikke rett i det hele tatt, sier Hogne. Det var da jeg bestemte meg for at dette MÅ jeg bare klare. Hadde det vært bare meg, er det ikke sikkert at det hadde gått. Men vi er to nå.

– Vi lovte hverandre å være den beste versjonen av oss selv, og leve for de som er borte, sier Hogne.

Hva gjør sorgen med oss, og hvordan takler vi det når den ikke går over? Komplisert og langvarig sorg har de siste ti årene vært foreslått som en ny diagnose. Senest for fem år siden.

Rett og slett en mulighet for legene til å gi sorgmelding i stedet for sykemelding.

Presten sa at Hedda hadde levd et fullt liv, men at det var kort.

– Det er godt for meg å tenke på. I stedet for å ha sorgen foran seg som en gardin kan man holde sorgen i hånden og gå sammen med den, det har jeg lært av psykologen, sier Hogne.

Små steg. Litt framover.

For Hogne er det å se videre fra dagen i dag viktig, og det å lage faste rutiner. Han er fortsatt ikke tilbake i jobb.

Noen ganger er ord vanskelige – andre ganger er ord ALT.

Ord kan hjelpe, men ord kan også snuble deg på veien opp.

Unngikk folk

Lenge klarte han ikke å møte andre mennesker.

– Bare det å gå på butikken de første seks ukene etter brannen, gjorde at jeg var redd.

– Redd for hva?

– At folk skulle gå en annen vei når de så meg, eller kanskje bli møtt med folk som sier «Har du det bra?», sier han.

Hogne snek seg langs reolene. For Hogne hadde det ikke bra, lang ifra bra, og dermed ble det til å oppsøke butikkene sent på kvelden, ett kvarter før stengetid. For å unngå slike situasjoner.

Et klapp på skuldra, et lite «godt å se deg» og et nikk var nok egentlig.

For i det lille lokalmiljøet visste alle hva som hadde skjedd, og helt åpenbart at Hogne ikke hadde det bra. Men sånn er det med noen ord. Noen sier vi så ofte. Dermed blir de liggende helt fremst på tunga når vi skal snakke.

Tragedien skulle etter hvert nå et helt land – og få oppmerksomhet utenfor landets grenser.

Alle kan relatere seg til hvor ille det å miste et barn, og dramatikken rundt det som fortsatt er landets største hyttebrann med flest omkomne, er hjerteskjærende å tenke på. Nærmest uansett hvor man bor.

Kongen sendte kondolanser, statsministeren og Liverpool FC har vært i kontakt med Hogne med medfølelse.

Små steg

Det begynner gradvis å løsne nå for ham. Han leter tilbake til ting han likte å gjøre før. Se på fotball, samle på vin, trene på treningssenteret. Men ikke hver dag. Ikke hele tiden.

Han har en rutine i uka: et fast møte med psykolog på Nordlandssykehuset.

Aktiv terapi kan det kalles, for samtalene er utendørs, på fisketur eller ute langs en skogssti med et bål. Det føles mer naturlig enn å snakke om ting innenfor fire hvite kontorvegger.

Det fungerer for ham og kanskje for mange menn. Praktiske gjøremål, faktaorientering og håndtering av følelser uten å dele det med andre.

For Hogne har det viktigste vært en god miks.

Følelsene får han snakket om, han har gode venner som stiller opp, og han får utløp for mange tanker på sosiale medier. Det handler også om å bli sett.

– Jeg «plager» de jeg har nær meg på snapchat, og har mange som vil være sammen med meg, ta en kaffe, snakke. Jeg forsøker å ikke legge for mye av tankene mine kun til mamma og den nærmeste familien, sier han.

I den første fasen er det så mange som vil hjelpe, men så går de tilbake til det vanlige livet, mens uvanligheten sitter fast i veggen til Hogne.

Tidligere var det mange faste punkter i hverdagen. Frokost, skolemat, lekseoppfølging, middag, håndball, miljøagentenes møter.

– Æ sulta i hjel vesst æ ikkje får mat snart, kunne Hedda si.

Nå er det bare Hogne igjen hjemme.

En kaffekopp litt utpå dagen dersom han har sovet på morrakvisten. Det gjør han ofte, for det å sove godt om natta framstår som et fjernt minne. Han har prøvd sovemedisin, han har prøvd tabletter. Nå er han i fasen hvor han må klare seg selv.

Brutalt men vakkert

25. januar kom fem bårebiler til Vågan. Flere tusen mennesker sto langs hele veien, med tente fakler i tre mil. Fra flyplassen i Svolvær og helt fram til Henningsvær.

Da gikk det virkelig opp for Hogne at sorgen var ikke noe han må bære alene. Et helt lokalsamfunn sto der sammen med ham, Det var brutalt, men samtidig så vakkert sier Hogne, og vondt – utrolig vondt. Når bårene kom i fem biler ble det så virkelig.

– Men det var veldig godt å få dem hjem. Bare det å vite hvor de var.

Hogne blir ettertenksom og tårene presser på.

– Det å få lov å bære inn kistene og senere stå hjemme hos mamma og se bort til bårehuset fra stuevinduet. Sitte sammen med dem og prate med dem.

Tatovering

Begge armene til Hogne er fulle av tatoveringer. En minnebok over ei datter. Håndskriften er kopiert på venstre håndledd.

Rundt i stua er det spor etter Hedda, chiliplanter i vinduskarmen som de skulle så sammen. Utallige hobbyprosjekter. Ei regnbue i vinduet fra starten av pandemien.

Bilder av henne med tente lys foran. I den tatoverte huden er det også mange andre symboler. Mannen som aldri har vært spesielt opptatt av symbolikk, har nå minner som er trykket inn i huden med ei nål.

Hjelper det, eller er det med på å dyrke sorgen så den varer lenger?

– Det føltes godt å få bitte litt fysisk smerte, men det er en hyllest og ikke et sorgkammer. Jeg tar meg i å stryke over tatoveringene titt og ofte, men kun på en god måte, sier han.