Venstre-topp vil skyte oter som truer ærfugl

Hopp til innhold

Bilder av oterens herjinger blant ærfuglene i Vegaøyan verdensarvområde på Helgelandskysten har satt sinnene i kok hos fuglens forkjempere.

Senterpartiet har tatt til orde for fri jakt på oteren i området. Nå ber fylkespolitikerne i Nordland regjeringen om tillatelse til å skyte mer oter og havørn som tar ærfugl.

– Det er ikke slik at alle otere og havørner utgjør et problem. Men de enkeltindividene som beviselig forvolder vesentlig skade, må man kunne ta ut, sier Arne Ivar Mikalsen (V).

Sammen med Arbeiderpartiet, Rødt og Senterpartiet på fylkestinget i Nordland tar Venstre til orde for at det må innføres en fast ordning for nedskyting.

Ifølge ordningen må det gis tillatelse til å skyte alle predatorer, inkludert oter og havørn, som truer ærfuglbestanden i de tradisjonelle egg- og dunværene.

Mikalsen innrømmer at det er en kinkig problemstilling å plukke ut rett individ.

– Men det jobber man med å få til. Det pågår også forsøk med kongeørn i Troms og på Fosen.

Uttalelsen fra Senterpartiet, Venstre, Rødt og Arbeiderpartiet

Bevar ærfuglene og den spesielle kystkulturen i de tradisjonelle egg og dunværene

Ærfuglbestanden er redusert med ca. 70 prosent i perioden 2000-2018 i den indre delen av Ranafjorden og i de midtre områdene av Helgelandskysten. Holmholmen naturreservat hadde sannsynligvis den tetteste hekkebestanden av ærfugl i landet, med over 500 hekkende par på en liten holme da området ble vernet. I 1997 hekket 650 ærfugl på Holmholmen, i 2018 var antallet gått ned til 320.

Predatorkontroll er sentral i vaktholdet på og rundt Holmholmen. Skremming, jakt og fellefangst har foregått både i det som nå er verneområde og i området rundt. Fiskemåse, gråmåse, svartbak og skjære kan felles uten særskilt tillatelse hele året. Det gjelder når disse gjør skade av vesentlig økonomisk betydning på aktivt drevne egg- og dunvær. Oter og havørn er også predatorer på ærfugl på Holmholmen, men regulering av oter og havørn begrenses til kun nødvendig skremming.

Begrunnelsen for Vegaøyans verdensarv opprettet i 2004 er det unike kulturlandskapet. Særlig er det lagt vekt på den unike ærfugl- og duntradisjonen. Da folket flyttet fra øyene etter krigen, gikk ærfuglbestanden tilbake. Etter verdensarvstatusen har tradisjonen blitt tatt opp på flere øyer. I fjor drepte og jaget oter store mengder ærfugl midt i UNESCOs verdensarvområde på Vega. Muddværet hadde i 2018 ca. 200 hekkende ærfugler. 170 gikk tapt på grunn av manglende fellingstillatelser på oter. Femten års systematisk arbeid ble ødelagt på to uker. Fylkesmannen i Nordland viser til at ”stor skade må ha skjedd i inneværende år før skadefelling kan tillates.” Forskjellen på å felle oter i forkant av sesongen og underveis er stor. I forkant kan det brukes flere samtrente hunder som er i stand til å utføre jobben effektivt. Etter at fuglene har lagt seg på reir er det vanskeligere å ta ut skadegjørere uten å skremme fuglen av reiret.

Status for ærfuglen og kystkulturen i de tradisjonelle egg- og dunværene er kritisk. Den lokale predatorkontrollen som var sterk tidligere lar seg ikke gjennomføre lengre, blant annet fordi andre fredningsbestemmelser begrenser tradisjonell predatorkontroll. Eksempelvis er både oter og havørn fredet.

Fylkestinget i Nordland ber regjeringen som fast ordning gi tillatelse for uttak av alle predatorer, inkludert oter og havørn, som truer ærfuglbestanden i de tradisjonelle egg- og dunværene.

Drepte 170 av 200 individer

Det er antatt at det hekker rundt 2700-3500 par ærfugl hekker innenfor verdensarvområdet. De fleste av dem hekker i ærfuglvær som er tilrettelagt av mennesker.

Fisk står som regel øverst på menyen til oteren. Men de senere år har oteren gått løs på hekkende ærfugl.

Egg-og duntradisjonen på Vega

Vegaøyene er ærfuglens rike. I mer enn 1.000 år har øyværingene dratt opp tang til tørking som de har brukt til reir under skjul av rakved og i små hus bygget av stein. Familiene har laget reir til hundrevis fugl, passet på at fuglen fikk den nødvendige ro til å slå seg ned og sørget for at verken rovfugl eller firbente skapninger fikk rane reirene.
Til gjengjeld forsynte de seg med halvparten av de ferske eggene og med edderduna når fuglen forlot reiret. Med en inntekt som kunne utgjøre rundt halve årsinntekten, var det viktig å få fuglen til å legge seg på eiendommen.
Dette er bakgrunnen for at øyboerne begynte å legge forholdene til rette for fuglen: de laget reir og spesielle hus (ebaner) nær bolighuset de selv bodde i. Det var om å gjøre for den enkelte øyboer å få flest mulig ærfugl til å legge seg på hennes /hans land for hekking.
Under ruginga ble fuglene skjermet for farer. Med nitid innsats fikk øyboerne på denne måte hånd om den verdifulle duna fra fuglene.
Da befolkningen flyttet fra øyene fra 60-tallet, gikk ærfuglbestanden tilbake. På 80-90-tallet herjet mink i de fleste av de gamle dunværene og bare et fåtall ærfugl lå i husene og reirene som øyværingene bygde til dem.
Etter verdensarvstatusen har tradisjonen blitt tatt opp på stadig flere øyer. (kilde: Verdensarv Vegaøyan)

Ett av stedene som ble spesielt utsatt for oter i fjor var Muddværet. Ærfuglvokterne der anslår selv at 170 av de 200 hekkende ærfuglene ble drept av oter i fjor.

Miljøministeren sier nei

Men klima- og miljøminister Ola Elvestuen (V) vil ikke være med på å skyte mer oter og havørn, selv om hans egen fylkestopp i Nordland ønsker det.

– Nei. Skal det skytes oter, vil det være snakk om skadefelling ut fra konkrete søknader. I fjor ble det gitt tillatelse for å skyte ti otere.

I år er det foreløpig søkt om å felle fem. Det er Fylkesmannen i Nordland og verdensarvstyret som behandler søknadene.

Skadefelling på havørn har det ikke vært gitt, ifølge Elvestuen.

Han er opptatt av at Norge må bevare ærfuglbestanden, og samtidig ta vare på oter og havørn.

– Her må vi ha en forvaltning som ivaretar alle tre.

– Galt å sette artene opp mot hverandre

Martin Eggen i Norsk Ornitologisk Forening mener det blir galt å sette sårbare arter opp mot hverandre. Ærfuglbestanden er i tilbakegang over store områder, og det er ikke naturlige arter som havørn og oter som truer bestandene.

– Man kan ikke skyte alt med skarpe klør. Det er allerede i dag fullt mulig å ta ut problemindivider.

Tidligere var dunsanking i verdensarvområdet en næringsvei. I dag er ærfugldriften basert på nostalgi og kultur, ifølge Eggen.

– Denne kulturen har ikke livets rett dersom den ikke kan eksistere i pakt med økosystem som har eksistert i tusenvis av år.