Linn visste ikke hvordan hun skulle snakke om overgrepene

– Jeg skjemtes og trodde det var min feil. At det var jeg som ikke sa nei. Han var manipulerende på sitt vis og det var rett og slett vanskelig å tørre å si ifra. Jeg var ikke kjent med hvordan det var. Det var ingen som hadde fortalt noe om det var rett eller galt.

Da hun var 14 år gammel opplevde Linn å bli utsatt for overgrep hjemme, av en mann utenfor familien. Hemmeligheten holdt hun for seg selv. Hun visste ikke hvem hun skal snakke med og hva hun skulle si.

– Jeg gikk ofte sakte forbi helsesøsterens kontor på skolen og tenkte «nei, jeg tør ikke» og gikk videre. Jeg var på nære nippet flere ganger, men det ble aldri noe av.

I fjor ble det anmeldt 1375 seksualforbrytelser mot barn. Det viser tall fra politiets straffesaksregister for 2012. Det tilsvarer en tredel av alle anmeldte seksualforbrytelser.

Lærer barn om sex og samliv

Forrige uke fortalte NRK om Lykketreff barnehage i Sortland hvor barn helt ned i treårsalderen får lære svært detaljert om sex og samliv. Slik skal barnehageungene lære hvilke berøringer som er bra eller dårlige.

21-åringen skryter av tiltaket og mener et slikt tilbud kunne fått henne til å varsle om overgrepene tidligere.

– Jeg visste ingenting om slike ting da det skjedde med meg. Jeg tenker det er bra å informere om hva som er greit og ikke greit, slik at det er lettere å si ifra og at det blir mer åpenhet om emnet generelt.

• Les også: Her lærer 5-åringene at pappas «gladtiss» kun er for mamma
• Les også: - Begreper som gladtiss kan utnyttes av overgripere

Det er en av Norges mest erfarne sexologer, Margrete Wiede Aasland, som står bak det faglige opplegget i Sortland kommune. Hun mener det er viktig at barna lærer å sette ord på det de kan bli utsatt for.

– I Nederland lærer barnehagebarn dette fra de er fire år. Ved at de kjenner sin egen kropp og har kunnskap om samliv, så øker sjansen at de tør fortelle at noen har tatt dem på tissen. Dette er en ordløs forbrytelse, så her mangler barn ord for å fortelle om dette. Det er vår største utfordring.

For Linns del fortsatte overgrepene i tre år før noe skjedde. En person spurte rett ut om noe hadde skjedd. Da startet snøballen å rulle.

– Da boblen sprakk var det ikke så vanskelig å fortelle det til flere. Da dro jeg til helsesøsteren der jeg så mange ganger hadde bremset utenfor døren. Da ble det anmeldt dagen etterpå.

(artikkelen fortsetter under)

– Sterk økning

Statens Barnehus er et tilbud til barn og ungdom som kan ha vært utsatt for eller vitne til vold eller seksuelle overgrep. Der opplever de en sterk økning i antallet saker.

– I 2009 hadde vi omtrent 100 dommeravhør og i fjor hadde vi 275. Vi har nesten hatt en økning på 180 prosent på de fire årene vi har vært i drift, sier Ståle Luther som er leder ved Statens Barnehus i Tromsø.

Luther sier de forsøker å legge mest mulig til rette for at barna skal fortelle om hva som har skjedd.

– Etter at de har fortalt har vi fagfolk som er dyktige på å skille ut de som trenger videre behandling og oppfølging fra dem som ikke trenger det.

Les også: Overgrepsutsatte barn må vente i tre måneder på å bli avhørt

Lang ventetid

For Linn skulle det gå lang tid før hun kunne legge overgrepene bak seg. Fra anmeldelsen ble levert i oktober 2008 gikk det nesten tre år før saken kom opp for retten.

Først i januar 2011 ble saken oversendt statsadvokaten. I løpet av 2010 ble det ikke gjort noen etterforskningsskritt utover å hente inn en uttalelse fra helsesøster.

– Hadde jeg visst at det kom til å ta så lang tid og at jeg fikk så lite igjen, ville jeg ikke anmeldt det. Jeg kunne ikke legge det bak meg. Jeg måtte huske det hele tiden fordi det kom en rettssak hvor jeg måtte fortelle om mine opplevelser.

Mannen i 50-årene som hadde forgrepet på Linn erkjente deler av tiltalen, men ikke straffskyld, men ble dømt til to måneders fengsel.

Han er tidligere dømt for lignende forhold tre ganger.

(artikkelen fortsetter under)

Startet med selvskading

Livet hennes virket perfekt fra utsiden. Men på innsiden var Linn sint. Sint på seg selv og sint på livet. Hun startet å skade seg selv. Slo seg med hammer, fikk blåmerker og gikk rundt på krykker.

Hun møtte alltid opp på skolen uansett hvor syk hun var, men ser i ettertid at det fantes tegn på at noe var galt.

– Jeg hadde kjeledress på fra høsten kom til langt ut i mai. Når det var kommet langt ut i mai var det ingen gode unnskyldninger lenger til å ha den på. Det var jo for at det var vanskeligere å komme til når jeg hadde de klærne på. Jeg hadde ofte mye klær på for å ikke være tilgjengelig.

Linn vil ikke klandre noen andre enn mannen som forgrep seg på henne. Hun klandrer ikke seg selv og hun klandrer ikke andre som ikke grep inn selv om det fantes tegn på at noe foregikk.

– Det var et slag i magen å få vite at det var en mistanke uten at noe ble gjort. Men jeg kan ikke klandre noen andre enn han for det som har skjedd. Det var hans feil og ingen andres.

Har det bedre

I dag er det nærmere to år siden rettssaken. Linn har det bedre nå. Hun har ikke kommet i gang med jobb eller skole, men sier det er ting som ruller i gang, som hun skal få til i tida fremover.

Hun deler sin historie for å vise at det hjelper å fortelle. At man ikke trenger føle skyld. At det blir bedre.

– Jeg har kommet over det og mitt liv er i gang igjen, men det er mange som står i det nå som kanskje kan hindre at det står på i mange år framover hvis de får vite om min historie.