Turisme og innavl truer verdens største ugle

Hubroen har det tilsynelatende bra på holmene langs Helgelandskysten.

Mattilgangen er relativt stabil og for første gang på mange år har Espen Dahl funnet et reir med fire unger i.

Dahl kjenner fuglene godt. Han vært med på å merke nesten 700 hubrounger siden han for alvor kom inn i «Hubro-prosjektet» i 1994.

– Om hubroen er mer avhengig av meg enn jeg er av den, er jeg litt usikker på.

Han har fulgt med den trua uglearten i over 30 år. Å være en så nær «venn» med hubroen er også en risikosport. Det hender ofte at han blir angrepet når han er nær reiret.

– Å få en voksen hubro dundrende inn i ryggen i 60 km/t er ingen spøk. Det har skjedd flere ganger at jeg var kledd for «govær», og glemmer at hubroklørne er skarpe.

– Av og til er det så blodet renner. Men jeg må innrømme at det er litt «morsomt» også. Jeg monterte kamera på ryggen for å dokumentere noen angrep. Det ble jo noen tøffe opptak, og et par smertefulle timer.

Angrepet flere ganger

Hubroen er verdens største ugle og Solværøyene på Helgelandskysten har den tetteste bestanden i Nord-Europa.

Nå hekker det mellom 20 og 30 par ute på Helgelandskysten. Men selv om hubroen tilsynelatende lever godt her ute, er den under press.

– Utenfor Solvær går bestanden tilbake. Det er ingen stabil reproduksjon andre steder i Norge. Jeg mener det brenner et blått lys for hubroen i Norge.

Espen er blant annet bekymret over utviklingen av turisme.

Vår- og sommermånedene er populære utfartsperioder med båt og teltliv. Han ønsker seg en bedre tilrettelegging slik at man slipper «villcamping».

For det er de som går i land og slår opp telt uten å vite om hubroen i området. Fjorårets storinnrykk av turister på Helgelandskysten ble ei belastning for den.

– Vi har flere indikasjoner på at det forsvant flere kull i området. Mangelfull informasjon kan ha ødelagt mye.

Lang hekketid

Hekketiden for hubroen er lang. Ungene er avhengige av foreldrene til langt ut på høsten.

Men allerede fra mars begynner hubroen å legge egg. De klekkes i slutten av april og utover mai.

Espen håper turister og folk flest tar hensyn til arten som har en hekkeperiode på nesten et halvt år.

– Informasjon er nøkkelordet. Folk flest er jo positivt innstilt til å bevare en trua art, og strekker seg som regel langt for å ta hensyn dersom de blir forklart hvordan de kan gjøre det.

– Det største problemet er at denne lille skapningen ikke kan gi noe informasjon om at «her finnes jeg». Foreldrene kan gjerne finne på å stikke fra reiret hvis de blir forstyrra av ferdsel og teltleirer. Uten foreldrene dør ungene.

Innavl er en ny utfordring

Turisme er én utfordring. Innavl er en annen.

Hubrobestanden på Solværøyene har ingen kontakt med andre populasjoner.

Det blir få voksne individ å basere framtiden på. Hubrobestanden på Helgelandskysten trenger nytt blod for å overleve på sikt. Derfor frykter Espen at innavl etterhvert kan bli en trussel.

– Vi vet ikke helt hvor genetisk utsatt den er. Vi ser tegn til en viss grad av innavl i fjørdrakten til voksenfugl. Dersom man hadde klart å lage noen genetiske «step-stones» mellom de bestandene som eksisterer her og ellers i Norge, ville det bidratt til å bedre situasjonen.

Vil sette ut jordrotter

Espen Dahl mener også at å restaurere gamle hekkeområder vil kunne få hubroen til å slå seg ned på gamle plasser, på ny.

Han peker også på at hovedmaten til hubroen er vånd.

Ei jordrotte som er utbredt over det meste av landet. Det er dette voksenfuglen trenger for å bli i stand til å reprodusere seg, og det er dette ungene må ha for å overleve.

– Hvis vi fjerner minken, som langt på vei ødelegger mattilgangen for mange arter, og gjeninnfører vånd (jordrotter), tror jeg hubroen kommer tilbake til gamle hekkeplasser, avslutter han.