– Reisen min har på en måte to epoker. Én før og en etter koronaviruset, sier Teresie Hommersand.
Sykkelturen startet egentlig i 2017. Hommersand skulle flytte hjem etter å ha bodd i Cape Town i seks år. Sprekingen fra Sandnes ønsket å reise på en måte som satte et så lite karbonavtrykk som mulig.
– Jeg kunne gått, men det ville tatt for lang tid. Sånn sett er sykkel det beste alternativet, sier hun.
Tre år senere befant hun seg i Østerrike, da verden tok en helt ny vending. Koronaviruset hadde spredt seg fra kinesiske Wuhan til blant annet det europeiske alpelandet.
Flere norske skiturister hadde tatt med seg sykdommen hjem fra Østerrike.
Da syklisten fra Sandnes skulle krysse grensa til Tyskland, stengte Europa ned.
– Jeg visste jo ikke om jeg fikk lov til å krysse grensa til Tyskland en gang, sier hun.
– Men de forsto jo at jeg skulle hjem. På den tiden var det jo viktig å få folk hjem. Det var bare det at min hjemtur tok litt lenger tid.
Tomme gater gjennom Europa
I løpet av de snart fire årene på sykkelsetet er det menneskene Teresie Hommersand har møtt som har gitt henne mest energi.
Masai-bestemødre og bestemødre fra Hellas, bønder i Sør-Afrika og gjetergutter i Botswana som nesten reddet livet hennes da hun var tom for vann.
– Jeg har møtt mye omsorg og kjærlighet hver dag, sier hun.
Men nå var det altså stopp. Da viruset låste europeerne inne, ble Hommersand møtt av tomme gater.
– Jeg følte at jeg syklet i en boble. Det var ei hel uke der jeg ikke møtte noen, forteller hun.
Hun fikk også nye utfordringer. Hvor skulle hun få tak i vann? Hvor skulle hun lade telefonen?
Svaret lå i kirkene
På sin ferd gjennom Afrika og Midt-Østen hadde Teresie Hommerstrand ofte banket på dører om kvelden for å spørre om hun kunne slå opp teltet sitt i en hage. Som regel ble hun heller invitert inn.
– Jeg kunne selvfølgelig kjøpe vann i butikken, men jeg ville ikke kjøpe masse plastflasker. Jeg ville fylle mine egne flasker. Men alt bortsett fra dagligvarebutikkene, bensinstasjonene og apotekene var stengt, forteller syklisten.
Svaret ble kirkene hun passerte. På gravlundene kunne hun fylle vannflaskene sine. Og inne i kirkene, som fortstat var åpne, kunne hun få lade telefonen sin.
– Jeg har ligget og ladet telefonen bak mange alter. Hver dag kom jeg inn i ei kirke, halvdesperat, med mobil den ene hånden og en lader i den andre, sier hun.
Nærmer seg målet
Men nå nærmer Teresie Hommersand seg målet, Nordkapp.
Nå er hun i Lofoten. På veien dit har hun møtt hyener, sebraer og skilpadder. Syklet med sykkelveska full av lydhorn for å skremme vekk farlige dyr. Hun har syklet i 50 varmegrader og i 20 kuldegrader.
Hun har fått følge av egyptiske politibiler, og fått hjelp over nordnorske fjorder med robåt.
Teresie Hommersand fikk robåthjelp hjelp med å frakte sykkelen over Tysfjord i Nordland.
Foto: Teresie Hommersand– Mennesmøtene er det som sitter mest i. Jeg har aldri vært redd. Folk er folk, og de er fantastiske. Nestekjærligheten er på et nivå jeg aldri har opplevd før. Jeg har aldri følt meg som en turist, sier Hommersand.
Når hun forventer å nå Nordkapp er foreløpig uvvist. Men det blir i år i alle fall.
– Da blir det disco det siste strekket. jeg skal høre på høy musikk, danse, feire og gråte masse.
