Nesten to år etter at hun ødela kneet er Eirin klar for å fly igjen

Eirin Kvandal ligger på 4. plass etter første omgang. På hoppkanten stemmer det meste. Farta er på 82 kilometer i timen når hun legger seg ut mellom skiene for å fly.

– Du er så rå, roper kommentator Kasper Wikestad.

Eirin, i den hvite og blå hoppdressen, seiler urørlig i lufta. Den unge hopperen innser at dette kommer til å gå langt. Hun passerer det grønne lyset som markerer lengden hun må slå.

Men Eirin ser også at skiene dropper. Hun har ikke spenning i låret. Dermed har hun ingen spenning å ta imot landingen med.

– Jeg husker ikke så mye mer etter det, sier Eirin.

Den store kometen

Allerede som tenåring gjør Eirin Kvandal fra Mosjøen i Nordland inntrykk i hoppmiljøet her i Norge. Under hovedlandsrennet på Rognan i 2016 snakkes det om at Eirin kan nå så langt hun bare vil.

– Vi får se hvordan det går. Foreløpig er det bare en hobby, sier den da 14 år gamle hopperen.

Men inni seg har hun andre mål. For selv om hun har drevet med fotball og langrenn i tillegg til hopp, er det hoppinga som er Eirin.

– Følelsen av å treffe på hoppet, av å få høyde og fly langt, det er fantastisk. Det var dette jeg ville bli skikkelig god i. Og den følelsen har jeg fortsatt, sier hun i dag.

Og Eirin blir skikkelig god.

I november 2020 blir hun norgesmester, etter å ha knust de andre hopperne i storbakken i Trondheim.

I januar året etter sjokkerer hun hoppverdenen.

Eirin har ikke tatt et eneste poeng i verdenscupen tidligere. Plutselig står hun øverst på pallen etter storbakkerennet i slovenske Ljubno.

Tårene renner ned mot munnbindet til 19-åringen, og det begynnes å snakke om VM-medalje. Både som junior og senior.

I ettertid har Eirin tenk at den kjappe suksessen ikke nødvendigvis bare var en god ting.

Hun har ikke så mange hopp i de største bakkene bak seg når hun slår gjennom, blant annet på grunn av ryggoperasjon i 2018.

Dermed har hun ikke fått jobbet nok med det som er hennes største utfordring: Inngangen til landingen.

– Utfordringen har vært at jeg ikke stolte på meg selv. Jeg ser nedover i stedet for fremover, da blir bakken veldig flat og det blir vanskelig med balansen, sier hun.

Og det er akkurat det som skjer i Østerrike, når alt går i svart.

Eirin svikter i landingen.

Den knusende lista

Alt kommentator Kasper Wikestad klarer å uttrykke er nei. Syv ganger. Eirin Kvandal ligger på sletta og holder seg til det høyre kneet. Medisinsk personell kommer løpende.

Det er ikke vondt, men Eirin tør ikke bevege på beinet. Det kjennes som at kneet skal komme ut av ledd.

Erin tenker på verdensmesterskapene.

Først senere kommer smertene.

– Jeg husker legen ramset opp hva som var feil. Det var ei lang liste. Den tok liksom aldri slutt, forteller Eirin Kvandal.

– Frem til da hadde jeg et håp om at det ikke var så ille som det så ut.

Både korsbånd og leddbånd er røket. Sesongen er over. Trolig også neste sesong.

– Men det var aldri tvil om at jeg skulle tilbake. Jeg måtte bare gjøre jobben rett og slett.

Og det har hun absolutt gjort.

To hopp frem, ett tilbake

Eirin som har hoppet 135 meter på ski kan så vidt gå. Hun starter opptreningen med en gang, men må ta knebøy med ei kjøkkenvekt under høyrefoten.

Når hun ikke trener, prøver hun å følge med på hvordan det går med hoppvenninnene.

– Det var vondt å se på. Samtidig ga det meg motivasjon, for det ble så tydelig hvor jeg egentlig ville være, sier hun.

Månedene går. Eirin får hjelp til det mentale, for dagene er ensformige. Styrketrening, styrketrening, styrketrening. Eirin vil helst være ute og fly.

– Vi jobbet med å si til seg selv at det er lov å være lei seg, men at jeg måtte prøve å se forbi det. Jeg måtte akseptere at jeg reagerer som jeg gjør, og at det vil kommer tunge stunder.

Men treningen går bra. Eirin blir stadig sterkere. Helt til hun ikke blir det lenger.

– Når du ligger helt på grensa, vil du få tilbakeslag, sier hun.

Eirin får smerter foran på kneet. De prøver å ta tak i det, men alt blir bare verre. Eirin går fra å ha trent bra og ane håp, til å måtte ta ett og ett steg i trappa på grunn av smertene.

– Det er da du begynner å lure på hvor lang tid dette vil ta. Den usikkerheten er det verste, forteller hun.

Men en sommerdag i Stjørdalen virker alt så mye lysere.

Kjapp klem og opp igjen

Trening med rulleskøyter i hoppstilling, hoppetau, balansetrening i huske, diverse stabilitetsøvelser og superkorte hopp med langrennsski er historie.

Eirin sitter i Bjørkbakken i Stjørdalen. Bladene på trærne er mørkegrønne, fuglene kvitrer, men Eirin er kledd i hvit hoppdress og hvit hjelm.

Hun puster dypt og lener seg litt tilbake på bommen.

Kneet er hun trygg på, det er seg selv hun er usikker på.

– Når du har en sånn kortslutning som jeg hadde i Østerrike så mister du tilliten til deg selv, rett og slett. Og jeg har ikke hatt mulighet til å motbevise dette på 1,5 år, så følelsen vokser og vokser, sier hun.

– Tankene om at jeg skulle gå i svart igjen kom tilbake da jeg satt der, forteller hun.

Ingen sier noe når hun setter utfor. Trener Johann Forfang står nederst i bakken og venter på Eirin som raskt er ute i V-stil. Like stødig som for halvannet år siden.

Og landingen sitter. Ikke noen telemarknedslag, men heller ikke noe fall.

– Jeg hoppet lenger enn forventet. Lettelsen var enorm. Først og fremst over at jeg faktisk var i gang igjen. Det var fantastisk, sier Eirin Kvandal.

Hun gir Johann Forfang en kjapp klem før hun kommer seg opp igjen i bakken for et hopp til.

På vei tilbake

Trener Henning Stensrud har følgt Kvandal og beskriver de to siste årene som lærerike og utfordrende, men oppsummert en morsom prosess.

– Eirin har imponert stort. Uansett hvor tøft det har vært og hvor langt nede mentalt hun har vært, har hun stått opp om morgenen og gjort en solid jobb.

Det har vært treninger hvor tårene har kommet, men allikevel har Kvandal gjennomført hele programmet med 100 prosent innsats og fokus, forteller treneren.

– Hvilke utfordringer har dere møtt på?

– Ikke mange utfordringer utenom det mentale, men når vi skal kjøre verdens beste opptrening må vi ligge på grensa av hva kroppen tåler i den forfatningen den er. Så det ble tre måneder tillegg med en overbelastning/betennelse på pattelarsenen.

Presset på seg selv

– Folk burde ikke ha store forventninger til meg, sier Eirin Kvandal, før hun bryter ut i latter.

– Nei, for en forferdelig ting å si.

Lørdag er hun igjen tilbake i verdenscupen. Kvinnene skal sesongåpne på Lillehammer. Etter alle solemerker skal Eirin Kvandal nok en gang måle krefter mot resten av verdenseliten.

Hun begynner å smile automatisk når temaet kommer opp. For ett år siden sto hun i dommertårnet under sesongåpningen og gråt.

– Da klarte jeg ikke å se for meg at ting skulle fungere så bra som de gjør nå. Jeg gleder meg, jeg er nervøs, og samtidig er jeg stolt over jobben jeg har gjort.

Den unge hopperen forventer at manges øyne er rettet mot henne på lørdag, men selv har hun lave forventninger.

– Jeg gjør dette for meg selv. Jeg skal prøve å kose meg, forholde meg rolig og gjøre det jeg kommer hit for å gjøre.