Bunad.
Tusenvis av kroner.
En stor fest med hele familien.
Konfirmasjonen, som ofte kalles overgangen fra ungdom til voksen, er for mange familier blitt et pengesluk. Noen kan uten problemer legge ut for herlighetene.
For andre blir det fort altfor dyrt.
– Det er alltid et slit. Vi har aldri penger til noe ekstra. En bursdag ruinerer budsjettet. Og jula er i hvert fall knekken.
Renate bor i Valnesfjord i Nordland. Hun sier selv hun er fattig. Hun lever under fattigdomsgrensen. For å få råd til datterens konfirmasjonsfeiring måtte hun ha hjelp.
Løsningen ble, som også mange andre også tyr til, Spleis.no.
115.000 barn utsatt for fattigdom
Et raskt søk på spleis.no viser at det dukker opp stadig flere «spleis» knyttet til økonomisk hjelp i familiesituasjoner.
Mange av disse er slik den Renate la ut – altså knyttet til konfirmasjoner.
I august la barnefattigdom.no frem ferske tall for hvor mange som rammes av barnefattigdom i Norge.
Tallene har et etterslep fra 2019. De viser at 11,7 prosent av alle barn i Norge vokste opp i en familie med vedvarende lavinntekt.
Dette utgjør 115 000 barn, en økning på mer enn 4000 barn. I 225 av landets 356 kommuner har situasjon blitt verre det siste året.
– Har husholdningen tjent i snitt under 60 prosent av medianinntekten i Norge de siste tre årene er barna utsatt for å oppleve fattigdom, sier avdelingsdirektør Solveig Valseth hos Bufdir.
– Dette kan påvirke barn på flere måter. Mange barn bekymrer seg mye for familiens økonomi. Noen får søvn- og konsentrasjonsvansker. Mange føler utenforskap fordi de ikke kan delta på fotballaget eller i korpset, forklarer Valseth.
– Kan dette få langvarige konsekvenser for barnet?
– Ja, vi vet er at å vokse opp i fattigdom gir økt risiko for helseproblemer, både fysiske og psykiske. Vi er bekymret for den utviklingen vi ser.
Så billig som mulig
Tilbake hos Renate i Valnesfjord.
– Vi gjorde det så billig som mulig. Et gratis lokale. All mat og vasking ble gjort av oss, sier hun før hun understreker:
– Det ble et minne for livet.
Renate er uføretrygdet og sier situasjonen ikke vil bedre seg. Med gjeld hun sliter med å bli kvitt er det hardt å få endene til å møtes.
– Jeg får utbetalt rundt 22.000 i måneden. Jeg har tre barn, konfirmanten og hennes søsken på tre og fem. Når datteren min blir 18 mister jeg noe støtte – og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare meg da.
– Kaller du deg selv fattig?
– Ja, jeg vil absolutt si at jeg er fattig. Det er det jeg sier til alle. Vi ligger under fattigdomsgrensa. Vi har ingenting til overs.
– Hvordan takler barna situasjonen?
– De to minste ser heldigvis ikke noe til det. Den eldste merker nok noe ved at jeg må si hun må vente til neste måned, eller at vi må spare litt først, svarer Renate og legger til:
– Jeg er veldig opptatt av å ønske meg gaver til barna til jul. Også ser jeg etter ting gratis på internett, samt at jeg har noen som jeg arver barneklær av her i Valnesfjord.
– Konfirmasjonen ble et minne for livet, sier Renate.
Foto: Lars-Bjørn Martinsen / NRKEn trend å be om hjelp
NRK sjekket tidligere denne uken antall «spleis» som omhandler konfirmasjoner. Det var flere titalls.
Daglig leder i Spleis.no, Bjørn Kjetil Hellestræ, bekrefter at det er en økning i denne typen innsamlinger.
– Da snakker vi om både innsamlinger til konfirmasjonsgaver og til å dekke selve konfirmasjonsfesten, sier han til NRK.
– Vi ser at flere bruker tjenesten vår til å heie på konfirmantene, enten i form av en felles gave eller en fin feiring.
At folk som Renate tør å be om hjelp mener Hellestræ er positivt.
– Vi synes det er flott at folk tør være åpen om egne økonomiske utfordringer slik at andre kan være med å hjelpe, sier han og legger til:
– Det er på denne måten vi sammen kan virkeliggjøre drømmer. Også for konfirmantene.
Mange positive reaksjoner
Valseth i Bufdir forteller at det er store forskjeller i hver enkelt kommune. I de største byene er det mer fattigdom.
– Det er mange grunner til at det varierer mye, og forskjellene i Norge øker. Det betyr imidlertid ikke at vi skal slutte å jobbe for å gi alle barn en god oppvekst uavhengig av foreldrenes inntekt, sier Valseth.
Renate sier hennes situasjon tvang henne til å spørre andre om hjelp.
– Jeg sto hardt i det da jeg la ut Spleisen. Men det var min siste mulighet. Jeg kunne ikke låne penger fra andre.
– Hvordan reagerte folk rundt deg?
– Det var veldig mange positive tilbakemeldinger. En del klapp på skuldra for at jeg turte. Selvfølgelig var det noen ekle kommentarer, men det prøver jeg å overse.
– Det ville vært for dumt at datteren min ikke skulle fått feire fordi vi er fattige.
