Ingeniøren Taavi (31) fra Estland skal være med på Norges første batterieventyr

– Det er jo spennende å være med på å bygge opp helt nye fabrikker i milliardklassen, sier Taavi Vaimel fra Estland.

Han har nettopp forsynt seg av lunsjbuféen i kantina på toppen av «Gulbygget» i Mo i Rana.

Vaimel er ingeniør i Freyr Battery. Lunsjsamtalen går på engelsk fordi de han jobber med kommer fra Norge, Ungarn, Estland, Frankrike, Brasil, England, Iran og Kina.

Sammen er de med på å bygge Norges første batterifabrikk for Freyr Battery.

– Du vet du er med på noe stort når man hører administrerende direktør i Freyr, Tom Einar Jensen, snakke om selskapets satsing i Mo i Rana på den amerikanske tv-kanalen CNBC, sier Vaimel.

For Vaimel og hans kolleger er en del av det som av mange blir sett på som verdens største industrikappløp. Og løpet er i full gang.

55 europeiske batterifabrikker i løpet av 8 år

Framtida er elektrisk og da trenger vi batterier. Foreløpig er de aller første europeiske battericellefabrikkene under bygging. Noen av dem har allerede begynt å produsere batterier.

Men ifølge en rapport laget av Sintef trenger Europa 55 nye gigafabrikker i løpet av de neste 8 årene, bare for å tilfredsstille elbilmarkedet.

Innen 2050 har verden behov for 600 nye batterifabrikker, ifølge Rystad Energy, og etterspørselen etter batterier vil stige fra dagens 300 GWt (300 millioner kilowattimer) til 4.900 GWt.

Ifølge en rapport utarbeidet av NHO kan batterifabrikkene i Norge gi opp til 30.000 nye arbeidsplasser og omsette for cirka 180 milliarder norske kroner innen 2050.

Norge har nemlig veldig gode forutsetninger for å ta del i dette industrikappløpet.

Som da vi fant olje på 70-tallet

En av hovedårsakene er tilgang til «grønn» og rimelig kraft. Det gir Norge et stort fortrinn sammenliknet med de fleste andre europeiske land.

Men for å lykkes er behovet for spisskompetanse stort. Kampen om kvalifiserte arbeidstakere vil tilspisses ytterligere etter hvert som flere batterifabrikker etableres.

– Dette er omtrent som det var da Norge fant olje på 1970-tallet, sier Hilde Birgitte Rønningsen, kommunikasjonsdirektør i Freyr.

– Vi hadde ingen kompetanse og måtte ha hjelp fra internasjonale aktører til vi etter hvert klarte å utvikle egen kompetanse innen olje- og gass. I dag er Norge fremst i verden på dette området. På samme måte kan vi komme dit med batteriteknologi- og batteriproduksjon.

Ikke et KM – men et VM

Freyr er i full gang med å planlegge sitt eget «Freyr Academy», for å utdanne de menneskene som skal jobbe i deres fabrikker.

Men inntil videre må spisskompetansen hentes over hele verden.

– Så langt har vi klart å rekruttere de menneskene vi har behov for. Men det er en krevende øvelse å nå våre mål. Vi bruker internasjonale rekrutteringsbyrå for å finne de vi trenger. Vi må sørge for å ha interessante oppgaver og muligheter for vekst og utvikling for å lokke folk til oss, sier Rønningsen.

Derfor er dette et verdensmesterskap, ikke et kretsmesterskap, mener hun.

300 ansatte i løpet av kort tid

Innen utgangen av 2023 skal de første 300 være på plass i Freyrs første battericellefabrikk i Mo i Rana. Prosjektorganisasjonen, som i dag teller et trettitalls mennesker, utvikles parallelt med fabrikkene.

Men de 300 utgjør bare en femtedel av de 1.500 som etter hvert skal jobbe ved Freyr sine fabrikker.

20 milliarder kroner skal i løpet av de neste fem årene investeres i fem batterifabrikker som skal produsere battericeller tilsvarende forbruket til 800.000 elbiler.

Men det er ikke bare i Mo i Rana battericelleproduksjon planlegges.

Morrow med store planer i Arendal

På nyåret starter Morrows Batteries å bygge sin pilotfabrikk for battericeller rett utenfor Arendal. Et halvår på etterskudd sammenliknet med Freyr.

Morrows Batteries skal ha på plass 2.650 medarbeidere innen utgangen av 2026. Da er planen å starte opp med full produksjon av battericeller.

Også Morrow er i gang med å tenke utdanning for sine egne.

– Det er avgjørende for oss å få på plass et utdanningsløp. Vi har allerede inngått samarbeid med Universitetet i Agder om å utvikle studieprogram på både bachelor-, master og doktorgrad-nivå. Men før dette er på plass er vi selvsagt avhengig av å hente arbeidskraft internasjonalt, sier Terje Andersen, CEO i Morrow Batteries.

– Det å sørge for å få på plass den riktige kompetansen og antall ansatte, blir trolig den mest utfordrende jobben.

Selskapet har allerede ansatt ledere med tung internasjonal ledererfaring fra Samsung og Audi.

– Dette er personer med god kjennskap, og godt nettverk i bransjen. De vil også være sentral i rekrutteringen, sier Andersen.

Fra «Lompen» til hvite hansker og hvite kjeledresser

Tilbake i Mo i Rana er det i dag ikke mye som minner om det arbeidsmiljøet som kommer til å være inne i denne hallen om et års tid.

Nå, under byggefasen, er lokalene preget av folk kledd i «Lompen». Det er det ranværingene kaller klærne anleggsarbeiderne bruker.

Når batterifabrikken står klar, vil lokalene se ut som en forskningsfabrikk. Alt skal foregå i lukkede prosesser gjennom glass. «Lompen» byttes ut med hvite hansker og hvit kjeledress. I produksjonen skal det være helt rent og støvfritt.

Men utfordringene er mer enn bare et klesbytte.

Savner flere restauranter og en slakter

For å komme i mål med ambisjonene trenger ikke Mo i Rana bare folk. Her trengs det også hus, flere busser og en slakter, ifølge Taavi Vaimel fra Estland.

Ingeniøren har arbeidet i Estland, Finland, Kina og Italia før han nå har landet i Mo i Rana.

– Jeg har ingen familie som holder meg igjen, derfor er det relativt lett å flytte på seg.
Mo i Rana er en koselig liten by med promenade mot sjøsiden og hyggelige mennesker. I en så liten by er det lett å bevege seg til fots, sier han.

Vaimel savner flere restauranter i Mo i Rana, og skulle gjerne sett at kollektivtrafikken ble bedre utbygd.

– Det er heller ingen slakter her i byen. Det skulle jeg ønske det var. Ellers kunne jeg også tenkt meg en innendørs tennisbane, og kanskje et bredere kulturtilbud med for eksempel opera. Jeg er glad i teater, men her blir det en del språklige utfordringer for meg.

Og for å få flere som Vaimel til kommunen, må det gjøres viktige grep.

Freyr snur flyttestrømmen

De første 20 årene etter at AS Norsk Jernverk ble vedtatt bygd i Mo i Rana i 1946, tredoblet innbyggertallet seg fra 8.000 til 26.000. AS Norsk Jernverk ble Norges største- og mest moderne industrianlegg.

Med Freyr-fabrikkene står Mo i Rana foran ei ny stor industrietablering.

I en fersk rapport gjort av Menon Economics på oppdrag Rana kommune og Nordland fylkeskommune, vil etableringa av Freyr i Mo i Rana gi omtrent 2.150 nye arbeidsplasser i kommunen.

Dette betyr også at det blir ca. 5.000 nye innbyggere i Rana innen 2025. Rapporten konkludere med at Freyr må belage seg på en stor del ukependlere fram til et par år etter at Freyr er i full drift.

I rapporten heter det også at dersom Helgeland lykkes med å etablere relevante utdanningsløp rettet mot de vekstutfordringene regionen står overfor, så kan man snu flyttestrømmen i både kommune og fylke fordi ungdommen har interessante arbeidsplasser å etablere seg i.

En av dem som har latt seg lokke er Ida Sofie Langstrand (27).

Ungdommen vender hjem igjen

Hun har flyttet tilbake til Rana etter 7 år på østlandet.

– Det er spennende å være med på å bygge noe helt nytt. Og spesielt gledelig er det at det er grønne arbeidsplasser jeg får være med å utvikle. Det er jo litt skummelt, men mest spennende å være en del av et så bredt internasjonalt arbeidsmiljø, sier Langstrand

Hun har kjøpt seg hus i Brennåsen og flyttet inn med kjæresten, som også er ranværing.

– De siste årene har jeg vært vant til et langt bedre offentlig transporttilbud, men det har jo skjedd en del de siste årene. Nå har jeg store forventninger til at det kommer til å bli flere butikker og restauranter i hjembyen min, sier Ida Sofie Langstrand.

– Jeg var litt bekymra for at det ikke skulle være noen spennende jobber å få da jeg flytta hjem. Men Freyr Battery har fjernet de bekymringene.