Den premierte lofotbonden er, tross hederen, ikke helt overbevist om han gjorde så smart et yrkesvalg allikevel, den gangen han overtok gården etter foreldrene.
– Men jeg var aldri i tvil da jeg var liten gutt, og gjennom oppveksten, om hva jeg skulle bli. Jeg skulle bli bonde. Og sånn ble det.
Flere utmerkelser
Det er nå vel femten år siden Leif Kåre Halvorsen overtok gården, og på veggen på fjøsloftet, som han kaller kontoret sitt i det mektige fjøset på Rise i Vestvågøy, henger tre plaketter som bevis for førsteklasses melk.
– Jeg kan ikke skjønne at jeg gjør så mye annerledes enn andre melkebønder, men jeg er kanskje ekstra nøye på det. Jeg klarer ikke å ta kveld hvis ikke alt er som det skal være i fjøset. Og jeg har nok innarbeidet en del gode rutiner.
Årets sølvtine
I år mottok Halvorsen sølvtina fra Tine, som bevis på uavbrutt levering av elitemelk i 15 år.
Bak panoramavinduene i fjøsloftet skuer han over kyrne, som sjøl går til melking, i en helautomatisk robot.
De siste par årene har familien investert cirka 7,5 millioner kroner i nytt fjøs og utstyr. Og har en besetning på cirka 50 kyr.
– Med sånne investeringer blir man jo ganske låst til bruket, fastslår Halvorsen lakonisk, og med et smil.
Minimalt med fritid
Han trives med bondelivet, som sådan, og ønsker ikke å klage, men 41-åringen, med kone og barn på sitt mønsterbruk i Lofoten, er sterkt i tvil om rekrutteringen til yrket.
– Jeg skal drive videre, og syns det er hyggelig med påskjønnelser. Men det koster utrolig mange arbeidstimer. Det blir ikke rare timelønna, og vi har få muligheter til å ta oss fritt, sier Halvorsen.
– Hvis vi ønsker å produsere mat i Norge; hvis vi ønsker oss et landbruk, ja så har vi ei kolossal utfordring i å få ungdommen til å velge seg dette yrket. De ser nok helst frem til et yrkesliv med alminnelig ferie og fritid; med regulerte arbeidsforhold og god lønn.
