I dramaserien «Himmelblå» forlater hovedpersonen storbylivet, og slår seg til ro på den lille øya Ylvingen i Vega kommune, som har fått navnet Himmelblåøya.
Og nettopp dette gjorde også familien Ebbesen, som består av fire av øyas rundt 30 beboere.
– Jeg har jo alltid hatt lyst til å bo på gård. Når jeg kunne ta med meg familien og starte opp gården i Ylvingen, og dermed bidra i et lite lokalsamfunn, så er det ingenting som er bedre enn det, forteller far i huset, Bjørnar Ebbesen.
Det er delvis ganske sprøtt å bo der, forteller han.
– Det er mange turister her. Vi trodde nesten det var et 17. mai-tog som kom forbi, men det var bare turister som sjekket ut postkassene.
Tar ferge til skolen
Da Ebbesen-familien flyttet til øya, startet de opp den kjente restauranten fra serien, og har drevet den hvert år siden.
– Den har vært en suksess hele veien, forteller Bjørnar.
Utenom restauranten går dagene går stort sett til skole og lekser. Eirik og Mai-Lene går i dag på skole på øya Vega, og dit må de reise med båt.
– Det er fantastisk å bo her! Når vi vil være med venner hjem etter skolen, tar vi bare båten, sier Mai-Lene.
Hun forteller at hun først fikk litt sjokk da foreldrene fortalte at de skulle flytte.
– Huset var jo falleferdig! Men vi har restaurert det, og nå er det kjempefint. I dag angrer jeg ikke et sekund på at vi flyttet. Noe av det beste er at vi kan sykle midt i veien her. Egentlig kan man gjøre hva man vil, legger hun til.
«Hey, Roy!»
– Det føles kortere enn ti år!
Det sier Hallvard Holmen, som spilte karakteren Roy Harry Hansen i serien. Ti år etter suksessen forteller han at han stadig blir stoppet på gata.
– Det var jo ingen som skjønte hvor stort dette skulle bli. Jeg blir fortsatt stoppet og ropt etter. «Hey Roy», skriker de.
Selv om Hallvard kommer fra Mosjøen, føler han seg på hjemmebane i Ylvingen. Han har vært mye i Velfjorden og Brønnøy-området.
– Det er klart det gjorde det litt ekstra spesielt å få være med i serien, for det var jo nært.
Hallvard tror det er flere årsaker til at serien hadde så stor suksess.
– Det er jo en skikkelig «feel-good-serie». Det var ikke noe kult og hipt med raske biler og menn med kule solbriller. Det var en fin blanding av varme og humor, og relaterbare rollefigurer, forteller han.