NRK Meny
Normal

Norges beste fiskehistorie er kåret

Noen torsker blir bare større og større, og noen hobbyfiskere overlever - bare såvidt. Vi har kåret Norges beste fiskehistorier.

Alf Sverre Fredriksen

Alf Sverre Fredriksen ble «spist» av en breiflabb.

Her er gull-, sølv- og bronsevinnerne i årets fiskekonkurranse - «Fisketuren jeg aldri glemmer» som har gått i Friluftsmagasinet på NRK P1 i sommer. Hør juryen i arbeid og intervju med vinnerne!

1. premie: Alf Sverre Fredriksen, Flekkefjord

Breiflabb med bare hendene

Breiflabb

Ville du likt å bli «spist» av en slik? Alf Sverre Fredriksen vet hvordan det føles!

Foto: Gunnar Morsund / NRK

Helt fra tidlige gutteår har jeg fisket. De første årene fra bryggekanten i Flekkefjord enten med kasteboks eller toøres krok med agn. Siden ble det ørretfiske med stang i mange av vannene rundt byen til den sure nedbøren ødela mange av disse på 60- og 70-tallet.

De senere år blir det for det meste garnfiske i Flekkefjorden fra min 14 fots Askeladd. Historien jeg nå skal fortelle hendte for noen år siden en sur februardag:

– Jeg var i ferd med å trekke torskegarn da en stor breiflabb dukket opp i vannskorpa. Det var så vidt den hang i garnet og den ville antakelig gå fri hvis jeg prøvde å hale den inn i båten. Uheldigvis hadde jeg ikke med klepp den dagen, noe jeg alltid pleier å ha i båten. Nå var gode råd dyre!

– Breiflabben lå i vannskorpa med den digre kjeften på vid gap og etter litt betenkningstid tok jeg tak i underkjeven på den og halte den inn i båten. Men idet jeg halte den inn klappet kjeften igjen akkurat som en revesaks. Der satt jeg på dørken med begge hendene fastlåst i kjeften på beistet. Slik satt jeg i over en halvtime mens blodet rant fra hendene og båten drev hjelpeløst med vinden. Da livet gradvis ebbet ut av fisken fikk jeg lirket ut den ene hånda og fikk åpnet kjeften på den slik at jeg slapp fri.

Fisken veide nærmere 30 kilo og ble til mange gode middager.

Alf Sverre Fredriksen

– Men det hører med til historien at hendene mine hovnet opp og var betente i lang tid etterpå.

– PS: Historien er helt sann og kan bekreftes av flere.

LYD: 1. plass i Norges beste fiskehistorie

Juryens kommentar:

En dramatisk historie fra Sørlandet – der en 30 kilos breiflabb kommer opp av havet istedenfor vintertorsken. Fiskeren tar breiflabben med bare hendene – i mangel av en klepp – og fisken klapper de digre kjevene som en revesaks over hendene hans.

Men fiskeren vinner kampen – og får mange gode middager – og hendene leger seg selv.

2. premie: Odd Tranås, Tromsø

Stortorsken

Dette skjedde for 53 år sida i Honningsvåg.

Viktig bakgrunnstoff for å forstå: Æ va på bergan for å teste ut den nye snella mi som æ møysommelig hadde spart til mellom anna med å knope linangler, 2 for fem øre. På kjøpet hadde æ fått en nydelig sluk som æ trur kosta tre femti, en Toby.

Der æ sto, gikk det mest i småsei og en og anna taregjedd, kattemat som i visse heldige tilfella kunne innbringe en femtiøring fra eldre katteelskera av hokjønn. Men sånne som æ fiska mest for sporten, eller kicket som mange ville si i dag. Æ va ikke aleina om aldri å ha hørt det ordet den gangen.

Æ hadde kasta nån ganga uten anna resultat enn nån småyngel som fulgte etter den nye fine sluken, nesten som de beundra det flotte fargespillet og blinkinga kvær gang den roterte.

Vannet va klart, sola skein og sikten va topp.

Da fikk æ øye på den, STORTORSKEN!

Sakte svømte den inn fra venstre, langs land mellom mæ og sluken min der ute.

Den følelsen i magen min da, kjenne alle store og små fiskera, men æ trur ikke det e mulig å beskrive den. Jaktinstinktet, nedarva fra forfedrene da sånne beist betydde mat i magen og klapp på skuldra, ja kanskje til og med kyss på kinnet.

Men der og da va det en anna følelse i tillegg som ramma den nokså spinkle tiårige kroppen der på berget. Skrekk!

Utysket der nede forekom mæ ENORMT og tanken på den nye sluken min, stanga, snella, ja hele MÆ på slep etter monstret va så sterk at æ nesten kunne SE det for mæ.

Odd Tranås

Dilemma. Ka sku æ gjøre? Snella æ inn normalt kunne æ få kolossen på kroken, redsel, gru og fryd! Snella æ ikke inn, ville sluken havne i taren, der den ville forbli i al evighet, på ingen måte aleina riktignok, men det va ikke store trøsten. Æ rakk nok ikke å tenke stort men veiva så fort den splitter nye snella kunne tåle, sluken kom opp og raste i overflata som en liten flygefisk æ ikke skulle se i virkeligheten før femten år seinare.

Berga! Men ikke helt fornøyd likevel. Tenk om æ hadde fått den opp? Æ va helt aleina. Ville æ klart å bære den hjem?

Og så kasta æ ut igjen. Æ kunne jo ikke returnere helt tomhendt og æ va jo der for å skikkelig teste ut det flotte nye utstyret. Det va sommar og livet va levelig.

Et supert kjempekast, sluken landa langt der ute, æ lot den synke litt og begynte å sveive, jevn og fint med et og anna draaag innimella. Halveis inne dukka Gadus opp igjen, fra høyre denne gangen, den hadde snudd og patruljerte dovent som før. I det klare vannet så den grå ut med de lyse tegningan minna den litt om en leopard på svart kvit film.

Nesten automatisk fortsatte æ å sveive og sluken nærma sæ mæ, - og torsken.

53 år har gått, men æ huske alle detaljan tydelig. Den slitte klisjeen, «som det va i går» passe virkelig her.

Plutselig fikk dette min barndoms svar på Moby Dick øye på den lekre lille Tobyen som vrikka sæ forførandes gjennom vannet litt over den, men på kryssandes kurs. To slag med sporden så forsvant den flotte lille sluken min i GINNUNAGAPET. Det glimta kvitt idet han glefsa den i sæ.

Æ va stiv av skrekk. Men så kommer øyeblikket som kanskje, nei definitivt ikke kanskje, va det verste. Skjebnetorsken, selvaste bror til Draugen, gjorde et lite kast med hauet, helt uanstrengt og uten å la sæ affisere, som æ ville ha reagert på ei mygg. Mer va det ikke, så snapp va forbindelsen mellom oss, kanskje ti meter nylon nummer tredve, brutt for alltid.

Kanskje svømme svinet rundt nedi dypet den dag i dag med min lille, dyrebare og forsvarslause Toby i kjeften. Det sku ikke forundre mæ.

Sjøl tusla æ hjem med gråten i handa og stanga i halsen. Men den STORE TORSKEN, den blir bare større og større for kvært år som går.

LYD: 2. plass i Norges beste fiskehistorie

Juryens kommentar:

En av mange «guttunge-historier» godt skrevet, gode skildringer og et litt uventet resultat – siden det grove beistet IKKE ble tatt opp av havet.

3. premie: Mainy Wiik Horgen, Ågotnes

Fiske(u)lykke på Lopphavet

Våren 1967 bodde min mann, sønn Espen tre år og jeg et år i Øksfjord i Finnmark.

Min mann var turnustannlege i kommunen. Det var et svært vakkert sted med de vakre fjellene rundt fjorden og Lopphavet som nabo. Samlingsplassen for innbyggerne var kaien som Hurtigruten ankom morgen og kveld. Det var fiskemottak og butikker, skole, samfunnshus og kirke. Vi hadde kanskje blitt lenger på plassen hvis det ikke var for loddefabrikken som laget sildemel. Den drepende lukten og stanken som oppstod ved en bestemt vindretning var uutholdelig. Nå er fabrikken nedlagt pga råstoffmangel, heldigvis, og så har Øksfjord fått helårsvei.

Det jeg vil fortelle om er den største torsken jeg har dratt i land:

For 40 år siden hadde lege og prest egen skøyte til disposisjon med skipper og maskinmann om bord.

Mannfolka skulle på fisketur på Lopphavet – og ville ikke ha med kvinnfolk om bord – for det betydde ulykke:

Men vi – jeg og venninne/sykesøster Ragnhild – presset oss om bord:

Det var en fin og stille dag med jevn dønning og med snøret uti.

Snøret gikk rett i bånn, og ville ikke rikke seg en meter. skipperen bakket frem og tilbake – men den svære svenskepilken satt kubb fast i bånn.

Så skjedde underet:

Vi klarte å begynne å dra langsomt, men med tung last på kroken.

Vi var spente på hva dette kunne være, for det sprelte jo – ikke slik som pale og sei gjør, for det var vi vant til fra Vestlandets fisketurer.

Utrolig men sant – jeg fikk den største torsken – nesten like stor «torsk» som meg selv. Den andre torsken – litt mindre, fikk sykesøster Ragnhild.

Mannfolkene fikk ingenting i det hele tatt.

Ikke et napp en gang.

Vi lot ikke sjansen gå fra oss.

De ble regelrett mobbet med at kvinnfolk til sjøs på fisketur var en ulykke.

Det ble et kjempestort festmåltid med mølje, torskelever og rogn og gode poteter med smeltet smør over det hele.

Fisken ble ikke veiet eller målt, den ble kun fortært i nytelsens rus.

– Skulle gjerne ønske å få oppleve storhavets fisketur igjen sammen med andre store «tosker».

LYD: 3. plass i Norges beste fiskehistorie

Juryens kommentar:

God til å fortelle. Original historie med kjent utgangspunkt: Kvinnfolk på fisketur betyr ulykke. Resultatet: Suksess for jentene, fiasko for gutta.

Juryen:

  • Terje Dale, redaktør NRK Natur
  • Espen Farstad, Norges Jeger- og Fiskerforbund
  • Arnulf Møllerstad, Friluftsmagasinet på NRK P1
  • Ingrid Bjørnov, «lakseenke»

Premiene:

  • Førstepremie: Juryen gir vinneren, Alf Sverre Fredriksen, en havfisketur til Sørøya, og utstyrer han også med flott havfiskeutstyr.
  • Andrepremie: En sekk fra NRK Natur - med fiskeutstyr og to gode bøker.
  • Tredjepremie: Stormkjøkken og T-skjorte.
  • Alle som har fått sitt bidrag lest opp i radioen får en T-skjorte.

Nett-tv: Havfiske ved Sørøya

Starttips: Utstyr til havfiske

Til nrknatur.no