Isbjørnselfien som forsvant i dypet

Audun har vunnet naturfotografenes Oscar for bildene sine. Men skal han få en ny pris nå, bør det opprettes en for saftig nordnorsk bannskap.

Audun har dype problemer der han står og lar ikke helt stuerene gloser fly utover et grått, arktisk isøde i Hornsund på Svalbard.

Du har kanskje hatt samme problem selv. Kanskje gikk mobilen i vannet på sydenturen, eller toåringen nappet minnekortet ut av kameraet og siklet det ned. Uansett er det å miste bilder ganske så kjipt.

Men feriebildene dine vil neppe pryde magasinforsider verden over. Sånne bilder er det karer som Audun Rikardsen som tar. Han er vanligvis naturfotograf og naturforsker, men akkurat nå er han bare forbannet på seg selv.

Blodet som nettopp kokte av adrenalin blir til isvann i årene hans der han står på fjordisen, og det som kan være noen av verdens kuleste isbjørnselfier er på vei mot havbunnen 140 meter under han.

Historien begynner noen timer før ramsalt, nordnorsk bannskap runger over isen. Audun har rigget opp et kamera som skal ta bilder ved en sels pustehull i isen.

Han venter på at selen skal bryte vannflaten, og kikke seg vaktsomt rundt mens den fyller lungene med luft for å tilbringe de neste tre kvarterene under islagt sjøvann.

Kameraet har selvutløser, og bevegelsene fra dyret vil være nok til å ta disse arktiske selfiene av selen med en gigantisk isbre i bakgrunnen. Men det er også andre og større skapninger enn Audun som kikker etter sel i traktene rundt Hornsund.

Mens han går over isen på vei tilbake mot båten drømmer han om at en isbjørn dukker opp og finner veien til hullet, på jakt etter en selbiff.

– Jeg burde kanskje feste kameraet litt bedre i isen eller hatt et flyteelement på det, tenker han idet han klatrer ombord i ekspedisjonsskipet "Malmø" som har tatt Audun og en gjeng andre eventyrere inn i denne arktiske utposten. Nei skitt au.

Det kommer sikkert ikke noen bjørn i kveld, og en ny tur ut på isen vil kunne skremme selene bort fra pustehullet.

Omkring tre tusen isbjørn streifer rundt på isen i Svalbardtraktene. Verdens største landlevende rovdyr er en spesialtilpasset topp-predator i ett av klodens mest ugjestmilde strøk.

Arktis henter navnet sitt fra det greske arktos, som betyr nettopp bjørn. For dette er bjørnens rike. Den kan nærme seg et tonn levende vekt når den er i sitt livs form og har magen full av næringsrikt selspekk.

Litt flaks

Dyktige fotografer har ofte det som andre kaller flaks, men som egentlig er resultatet av årelang erfaring og hardt arbeid. Og klokka to på natta går isbjørnalarmen ombord i skipet. Flaks?

Audun sover, men kommer seg raskt på dekk. Blant de hvite isblokkene har en av mannskapet skimtet noen kremgule bevegelser.

I kikkerten ser de en velvoksen hannbjørn komme gående sakte mot båten langt der inne på isen. Men brått skifter den kurs idet den oppdager noe lite, rundt og svart som stikker opp ved pustehullet i isen.

Bjørnen har spilt dette spillet mange ganger før, og vet at han har ingen tid å miste. Instinktivt slår han om i raskere gange for å få tak i byttet før det aner faren som truer.

Ombord i skuta er det julaften og bursdag på en gang. Det filmes, knipses og jubles over drømmemotivet! Det er isbjørnen alle vil ha når de drar telelinsene til Svalbard.

Som erfaren naturforsker ser Audun i kikkerten at bjørnen er skeptisk. Den bremser, senker hodet og går med forsiktige skritt de siste meterne.

«Klikk» sier det plutselig fra kameraet ved pustehullet. Den tar et skritt tilbake og det klikker igjen. Jakten må vike for nysgjerrighet hos bamsen, som uten å vite det har tatt sine første selfier.

Mye uflaks

Bamsen er den fødte modell, og byr opp til dans på «bearwalken». Han poserer rundt kameraet fra alle kanter. Så puster og slikker han forsiktig på linsa og kikker rett i kamera, før han tar seg en runde rundt pustehullet for å snuse litt i avtrykket av Audun som lå der og monterte kameraet for noen timer siden.

Så tar nysgjerrigheten overhånd, eller tålmodigheten slutt.

Bjørnen pirker borti den lille, svarte tingen på isen med den enorme labben sin. Det går som det må gå. Med et plopp forsvinner kameraet ned i isvannet, og tar verdens kuleste isbjørnselfier med seg.

Fra himmel til helvete

Om bord i skipet noen hundre meter unna har Audun Rikardsen kjørt følelsesmessig berg- og dalbane de siste minuttene, mens isbjørnen jaktet på kameraet. Først glede over isbjørnselfienen han så ble tatt, så redsel for at det kunne gå helt galt, så glede igjen når han trodde bjørnen skulle gå sin vei.

Mange fotografer har tatt bilder av isbjørn, svært få har bilder tatt av en isbjørn.

Derfor blir det bunnløs fortvilelse når bjørnen klumser kameraet ut i vannet, men også et ørlite håp. Enn så lenge ser Audun at kameraet fortsatt henger etter ledningen til selvutløseren, som står igjen på isen.

Men få dyr har matvett som en isbjørn. I Arktis blir du ikke gammel om du lar et måltid slippe fra deg. Kanskje er det instinktene til den fotograferende bjørnen som nå vekkes. Plasket fra kameraet kan minne om lyden av en sel som forsvinner i pustehullet. Eller er det bare nysgjerrighet?

Isbjørnen bøyer seg ned og biter tak i ledningen, og i noen lange sekunder løftes kameraet opp mot overflaten og tipper nesten opp på isen igjen. Men så ryker ledningen som en sytråd og da er det ingen vei tilbake.

Selvutløseren ligger igjen på isen, Audun fortviler og kameraet begynner på sitt dype dykk mot havbunnen.

Krisen i isen

Her kunne denne historien ha endt, men Audun Rikardsen har ikke blitt "Wildlife photographer of the year" for ingenting. Det ligger mye tenking, slit og tålmodighet bak bildene som nå er omtrent like vanskelig å få tak i som om de hadde befunnet seg på månen. Eller er de det?

Audun klarer ikke å glemme kameraet i isødet, og gjennom de neste ukene begynner tankene om en redningsaksjon å ta form.

Han har et GPS-punkt på stedet det forsvant, men er det i det hele tatt mulig? Kameraet er nok allerede helt ødelagt og vil korrodere bort av saltvannet, men vil minnekortet kunne overleve?

Ingen andre deler de ørsmå forhåpningene til Audun. Han snakker med kolleger på Universitetet i Tromsø, Havforskningsinstituttet og NTNU. Ingen har planer om å dra til området med det første, og har heller ikke særlig tro på at minnekortet tåler belastningene på 140 meters dyp.

De mener at kameraet trolig vil forsvinne ned i gjørma man ofte finner på bunnen foran isbreer som i Hornsund. I tillegg må han vente ett år, til is- og lysforhold muliggjør en ny ekspedisjon.

Selfie-ekspedisjonen

Etter et halvt år gir Audun nesten opp, men så får han en interessant telefon. Svein Wik skal være reiseleder på en ny tur med det samme ekspedisjonsskipet, og lurer på om Audun vil være med som guide igjen, et år etter at kameraet forsvant.

Så får han beskjed fra universitetet der han jobber at noen kollegaer har kjøpt en undervannsdrone som han kan låne. I tillegg stiller de med tekniker og grønlender Kunuk Lennert som dronepilot. Han kan det som trengs om både isforhold og foto med undervannsdrone.

I tillegg fatter naturredaksjonen i NRK interesse for Auduns urokkelige pågangsmot og ønsker å lage film om redningsaksjonen. Og ett år etter at kameraet forsvant under isen, er en liten ekspedisjon på veg mot det igjen.

Audun og Kunuk har selskap av Kari Toft og Reidar Gregersen fra NRK Natur, og Svein som isbjørnvakt. I Arktis kan nemlig det å sitte i et telt i isbjørnens rike med blikket festet på en dataskjerm for å kjøre drone, bli det siste du gjør. Så noen må være Auduns øyne i nakken.

Kunuks is-kompetanse kommer godt med på ferden, noen steder gynger isen under dem og de må hoppe over råker for å komme fram til posisjonen der kameraet skal være.

Hele ekspedisjonen har fått tildelt fire timer før de må være tilbake på båten. Der har de betalende gjester som ikke er så begeistret for å sitte og vente om bord uten å få brukt kameraene sine.

Nålen i høystakken

De får raskt sagd hull i isen og sender ned den lille undervannsdronen. Først er det lysegrønt så lenge dagslyset følger dem nedover, men etter bare noen meter blir de omsluttet av arktisk mørke hvor dronen bare lyser opp noen få meter foran seg.

Men så dukker det opp noe grått i det mørke, og etter hvert noen svarte klumper. De har nådd bunnen, og jakten kan begynne.

De svarte klumpene er stein, og et godt tegn for Audun. Det betyr at bunnen er delvis fast og ikke bare gjørme. Kanskje er det håp om at kameraet ikke er helt sunket ned i bunnen.

Kunuk leiter rundt med dronen, mens Audun følger med på videoskjermen. Men det er ingenting annet å se enn stein, gjørme og hundrevis av små krepsdyr som tiltrekkes av lyset på dronen. Så får de problemer med oppdriften på dronen og må ta den opp og justere flere ganger, mens timene tikker av gårde.

Funn på en øde bunn

På det tredje forsøket, ser Kunuk plutselig noe svart som skiller seg ut fra det andre svarte på bunnen. Noe symmetrisk. Det må være noe menneskeskapt. Og det er det.

Ved et utrolig lykketreff har de funnet kameraet. Det ligger og peker med objektivet opp mot dronen.

Oppe på isen begynner scenen å minne mistenkelig mye om året før. Jubelen som brøt løs da isbjørnen nærmet seg og selfiene på minnekortet ble tatt. Lite vet Audun og de andre at skjebnen snart skal spille dem et nytt arktisk puss.

Kunuk styrer dronen nærmere og nærmere, åpner gripekloen og skal til å gripe om stativet. Men kloen rekker ikke helt fram. Kabelen til dronen har viklet seg fast rundt en stein og bare centimetere fra kameraet er det full stopp.

Jubelen på isen stilner raskt når de innser at de ikke klarer å gripe fatt i kameraet, med minste mulige margin.

Det går i svart for Audun. Han har reist så langt for å komme så nær, og likevel ikke lykkes. Han må ta seg en gåtur for seg selv på isen for å få bannet fra seg.

Som begynnelsen på en bisarr, årlig tradisjon gjaller det igjen ramsalte, nordnorske besvergelser over isen i denne bortgjemte fjorden på Svalbard.

Litt ille blir veldig ille

Og verre skal det bli. Dronen sender feilmeldinger og Kunuk tror den er lekk. De ser ingen annen utvei enn å hale den opp på isen igjen.

Hadde ikke kabelen på dronen satt seg fast, ville de hatt kameraet med opp fra dypet nå.

Når de får dronen opp på isen igjen ser de fort feilen. Sjøgress har viklet seg inn i propellene. De får raskt fikset problemet, men vil de rekke et nytt forsøk? Motstanderlaget i denne underlige kampen om kameraet, er naturen selv og den korte tiden de har igjen.

Naturen har en superinnbytter på benken, og når solen kommer på banen begynner den sakte å smelte isen rundt dem og gjør tilbaketuren enda mer usikker. Men Audun og Kunuk tenker at det er nå eller aldri, og bestemmer seg for å slippe dronen ned en siste gang før de må raskt tilbake til skipet.

Det var en stor porsjon flaks at de i det hele tatt fant kameraet med dronen den første gangen, men kan de ha like mye flaks to ganger? Tidevannsstrømmen kan ha ført dronen langt vekk fra funnstedet.

– Finner vi det ikke, så hadde det vært like greit å ikke funnet det i det hele tatt, tenker Audun, mens grå sjøbunn igjen fyller videoskjermen.

Men Kunuks skarpe øyne ser svart der Audun ser grått.

– Jeg ser det, roper han, og kjører noen meter til.

Og der dukker kameraet og stativet opp igjen, tippet opp ned denne gangen siden dronekabelen hadde hektet seg fast i det når de dro det opp forrige gang. Denne gangen klemmer gripekloen hardt om stativbeinet, og endelig følger kameraet etter når dronen dras sakte opp for siste gang.

Det bryter ut arktisk eufori og Auduns jubelbrøl jomer over isen så breen slår ekstra sprekker. Det ropes og klemmes selv om kameraet ser fullstendig ødelagt ut. For det spiller ingen rolle, de klarte det umulige!

Når de får tørket bort gjørme og alger er alt fokus på luken til minnebrikken. Alle på isen holder pusten av spenning og glemmer nesten å filme mens Audun skyver på det lille plastdekselet.

Med et lite knepp sklir det opp, og ut kommer det et minnekort som ser forbausende fint ut, selv etter et årelangt isbad på et dyp som selv en profesjonell Nordsjødykker ville vært skeptisk til.

"Kjenner du denne karen?”

Kortet blir andektig lagt på glass i ferskvann for å hindre videre korrodering om det kommer i kontakt med luft. Audun sender vannglasset til et firma som driver med datagjenoppretting, blant annet for politiet.

Så drar han på feltarbeid, men venter i konstant i spenning på om det er mulig å redde bildene fra kortet. Han er veldig usikker, for vanligvis vil det å havne i vann kortslutte kortet.

Så en dag tikker det inn en tekstmelding mens han sitter og merker en stor hunnlaks langs Altaelva. “Kjenner du denne karen?” står det, og bildet viser en velvoksen isbjørn som kikker nysgjerrig inn i kamera. Endelig kan jubelen bryte løs for alvor og nå er det nordnorske gledesrop som runger over halve Nordkalotten.

I laboratoriet har de hatt full klaff, og i løpet av to dagers intens jobb klarer de utrolig nok å hente ut drøyt 150 isbjørnselfier fra det hardt prøvede minnekortet, før det rett etterpå kortslutter og er permanent ødelagt.

Naturfotografen er over seg av glede. Han har hatt bildene i hodet i over ett år, og endelig får han se dem på en skjerm. Han kan nesten ikke tro det er sant. Bilder som er suverene eksempler på hvor langt man kan komme når man tror at også det umulige er mulig og aldri gir opp håpet.

Han hadde i mange år hengende et slagord foran seg på kontoret: «Remember never, ever give up». Akkurat det utrykket har nå fått en ny mening for Audun Rikardsen.

Film av isbjørn ved pustehullet: Fotograf Asgeir Helgestad

Dronefoto under vann: Kunuk Lennert/Universitetet i Tromsø