Skjebnemorellene

Året er 1936 og 20 år gamle Elsa Løken har fått fri fra det harde arbeidet på gården. Hun tripper over torget i Lillestrøm i sin blå favorittkjole for å kjøpe blomster for moren sin. Midt på torget får hun øye på dem, de fristende morellene. Lykkelig nyter hun frukten i den varme sommersola. Så kommer smertene. Legen sa det var magesjau.

– Jeg begynte å få vondt i ryggen. Legen sa det var magevirus, men det skjønte jeg ikke, for det var jo ryggen som var vond. Men så gikk det noen dager og jeg begynte å bli slapp i bena. Jeg ble dårligere og dårligere og til slutt falt jeg, sier hun.

Hun skjønte ingenting. Forsto ikke hva som skjedde med henne.

– Mor kom og hjalp meg og la meg på en divan i dagligrommet. Da var det ikke lenge før bena var helt lamme. Legen kom, og denne gang måtte han konstatere at det var poliomyelitt.

Den unge jenta ble skremt, for to tremenninger hadde fått sykdommen i ungdommen og var vanføre for livet.

– Det var skremmende. Jeg ble redd. Rett og slett redd.

Der og da falt livet i grus. Hun skjønte at det aldri ville bli det samme.

– Jeg la fra meg planene. Jeg kjente til sykdommen såpass fra før, så jeg regnet ikke med så mye bedring. Jeg gjorde ikke det. Jeg har jo ofte tenkt at det må ha vært morellene som smittet meg.

– Måtte ha hjelp til alt

På Rolvsrud sykehjem på Lørenskog i 2017 tikker klokka på veggen seg sakte fremover.Det samme gjør livet til Elsa. Hun har blitt 101 år gammel og er for det meste på rommet sitt og i sengen. Den elektriske rullestolen står parkert i det ene hjørnet, og på bordet ligger klypen, som hjelper den lamme damen å gripe ting som har falt på gulvet.

Hun har levd et langt liv, men husker godt dagene da tarmviruset rammet hardt og brutalt.

Selv om hun forteller at hun ikke hadde så mange drømmer og forventninger, hadde hun planer om å gifte seg og bli bondekone. Klart livet skulle bli strevsomt, men det skulle bli godt.

I stedet sørget en pakke moreller for at hun ble lam og en byrde for familien.

– Selvfølgelig var det trist. Og vanskelig. En annen ting den gangen var at man måtte greie seg selv, så jeg var litt bekymret for alle utgiftene.

Elsa snakker med lav stemme, helt fri for bitterhet, men med en realisme og aksept for at ting ble som de ble.

Livet på gården som 20-åring hadde vært et slit, hvor alle måtte bidra. Nå forteller hun hvordan hun plutselig ble en som familien måtte ta seg av.

– Jeg måtte ha hjelp til alt, jeg greide jo ikke noe selv. Jeg følte jeg kun var til bry.

Dagene som poliosyk gikk sakte, og hun fikk god tid til å tenke. På forloveden som hadde gård og som trengte en gårdskjerring som kunne ta i et tak. Noe hun aldri ville klare.

– Jeg skjønte jo at han ikke kunne ha en kone som var handikappet, så jeg visste jo hvordan det ville gå, sier hun stille.

– Ingen dag så tung

Etter at hun fikk diagnosen, får hun etter hvert flytte inn på Diakonhjemmet i Oslo. Der får hun pleie og opptrening, mens drømmen om å bli gårdskjerring svinner for hver dag som går. To år etter den vonde diagnosen, blir drømmen knust.

Dagen var den vondeste i hennes liv. Dagen da forloveden tar henne med på kjøretur og de gir tilbake hverandres ringer. Nå er det slutt. Det blir ikke de to. Selv om de begge håpet på en bedring.

– Det var vel ingen dag så tung som den. Dagen da forlovelsen ble brutt. Alt jeg hadde drømt om og tenkt på, det var jo slutt. Jeg hadde jo ventet det en stund, men når det kommer, sier hun, og gjør et lite opphold: Da er det virkelig.

Men det er først når hun kommer tilbake til rommet sitt på hjemme på gården, at alvoret synker inn. For mens hun sitter og føler seg nedfor, hører hun lydene utenfor.

– Utenfor er det musikkorps, ungdom og glede, men jeg sitter inne. Da følte jeg meg så utenfor. Da gråt jeg nok litt, sier hun stille.

– Polio kan komme tilbake

Elsa Løken er en av 10.000 som lever med polio i Norge i dag, ifølge Helsedirektoratet.

Hos Folkehelseinstituttet i Oslo følger de med på sykdommen, som hadde flere store utbrudd på første halvdel av 1900-tallet. Et av de største var på begynnelsen av 1950-tallet, frem til man fikk vaksinen høsten 1956.

Polio smitter hovedsakelig via avføring. Viruset kan også smitte fra person til person ved blant annet dårlig håndhygiene, eller at mat eller drikkevann har blitt forurenset.

Selv om polio er utryddet fra store deler av verden i dag, ligger sykdommen som en truende mørk sky som gjør at norske barn fortsatt tar poliovaksine. Og det er ingen grunn til å slutte med det ennå, forklarer fagdirektør i Folkehelseinstituttet, Hanne Nøkleby, forklarer hvorfor:

– Polio finnes fortsatt i verden og selv om det i fjor bare ble registrert 36 tilfeller, det laveste noen gang, er det land som henger etter. Derfor er Verdens helseorganisasjon bekymret.

Siden 2014 har det kun vært tre land (Pakistan, Afghanistan og Nigeria) hvor polio fortsatt sirkulerer. For tre år siden erklærte Verdens helseorganisasjon (WHO) likevel at poliovirus er en trussel mot internasjonal folkehelse.

– Bakgrunnen er at man så spredning av polio fra de få landene der sykdommen fortsatt sirkulerer. Spredning til land med utilstrekkelig vaksinasjonsdekning, for eksempel på grunn av krig eller borgerkrig.

I Norge har vaksinasjonsdekningen for poliovaksine og de andre vaksinene i barnevaksinasjonsprogrammet heldigvis holdt seg jevnt høy. Men manglende prioritering eller evne til å gjennomføre barnevaksinasjoner eller vaksinekampanjer, er et problem i mange land, også i Europa.

– Rammer hardt

Her i landet er poliovaksine en del av barnevaksinasjonsprogrammet, og man får vaksinen som spedbarn og to ganger i skolealder.

93 prosent vaksinerer barna sine, sju prosent gjør det ikke, viser tall fra Folkehelseinstituttet.

– Når som helst kan det komme personer til Norge som har med seg poliosmitte. Fordi nesten alle i Norge er beskyttet gjennom vaksinasjon, er det ufarlig – sykdommen vil ikke kunne spre seg her i landet. Men det er viktig at folk skjønner at vi har behov for denne beskyttelsen, sier fagdirektøren til NRK.

For det finnes ingen kur, understreker Nøkleby.

– Vi snakker om en sykdom som ikke kan behandles. Et polioutbrudd blant personer som ikke er vaksinert vil kunne ramme like hardt som den gjorde under epidemiene på 1900-tallet, sier Nøkleby.

Fagdirektøren skulle helst sett at alle barn fikk vaksinen.

– Vi så at det kom utbrudd av polio da vaksinasjonsprogrammet ble rammet gjennom krig i Syria. Mange av barna som vokser opp i land med krig og uroligheter, får ikke vaksine.

Derfor mener hun at de prosentene som ikke tar vaksinen, bør tenke seg om.

– De sju prosentene i Norge som ikke tar vaksinen, utgjør ingen fare hvis de bor spredt. Men skulle det bli et utbrudd der mange bor tett og få har tatt vaksinen, er det en fare, forklarer hun.

Også voksne bør vaksinere seg på nytt, mener Nøkleby. For vaksinen gir kun immunitet i cirka ti år.

– For å opprettholde immuniteten i landet, burde helst alle få en oppfriskningsdose hvert tiende år. Men det er særlig viktig hvis man skal reise til land der polio finnes.

– Kan smitte andre

Snøfillene danser utenfor hotellet på Gardermoen, der styret i Landsforeningen for polioskadde holder poliosaken varm.

Leder Geir Strømsholm har levd med polio siden han var knappe to år, og kjemper for opplysning, forebygging og behandling. For selv om Norge har hatt vaksinen i over 50 år, er det nok å ta tak i.

– Vi må fortsatt opplyse om hvilke utfordringer samfunnet står overfor hvis en epidemi skulle ramme på nytt. Tenk deg om 100 barn skulle bli smittet i dag, og må inn på smittevernavdelinger. Det er et skremmescenario hvis vi ikke passer på å vaksinere barna våre, sier han.

Selv om polio verken har en kur eller er en sykdom man blir kvitt i dag, tror han polio vil bli utryddet i fremtiden.

– Ja, jeg har troen på det, men samtidig ser vi en reisekultur der man kan dra med seg sykdommen. Selv om man har tatt vaksine selv, kan man smitte andre som ikke har blitt vaksinert. Dermed har vi det gående.

– Føler et kollektivt ansvar

Utenfor helsestasjonen på Sagene i Oslo møter vi Hanne Cecilie Webb Aamodt og Andrea Stallvik Jahra. De har begge valgt å vaksinere babyene sine mot blant annet polio.

– Jeg var litt i tvil med det første barnet, men nå er jeg glad jeg gjorde det, sier Stallvik Jahra, som nå har vaksinert begge barna sine.

Webb Aamodt har selv tatt en del vaksiner i forbindelse med reiser.

– Jeg føler et kollektivt ansvar for å ta vaksine, forteller hun.

På den travle helsestasjonen møter vi også helsesøster Friede Paulsen, som er i full sving med å sette poliovaksine på tre måneder gamle Leon. Hun sier det ikke er ofte hun møter noen som vegrer seg mot vaksine.

– De som har bestemt seg, de har ofte bestemt seg. Men de aller fleste tar vaksinen, som vi anbefaler alle å ta, sier hun.

– Fælt om poliomyelitt kom tilbake

Elsa Løken fant trøst i Gud og vennene hun fikk på Diakonhjemmet. De ga henne styrke til å mestre hverdagen. Hun fikk seg jobb på en telefonsentral, men aldri egen familie. Derimot har hun nær kontakt med storfamilien.

Hun forstår at det kan være vanskelig for andre å forstå hva en slik sykdom innebærer, og at man ikke helt vet hva man sier nei til hvis man ikke vaksinerer barna sine.

– Det hadde vært fælt om poliomyelitt kom tilbake, for da ville det blitt flere vanføre sånn som meg.

101-åringen stiller seg uforstående til at noen ikke vil vaksinere barna sine:

– Det må jo være bedre å ta vaksinen enn å bli lam for livet?

Som barn kjente hun bare til sykdommen gjennom det hun hadde hørt om sine to tremenninger som var vanføre av polio.

– Det var en skremmende sykdom, men ikke noe vi gikk rundt og tenkte på i det daglige. For det er jo sånn med alt annet også, at det er når man selv blir rammet, det kommer nære nok.

• Hør Elsa Løken fortelle om sykdommen sin i Ekko helg