Pia vil ha anerkjennelse for hele seg, ikke bare den samiske delen

– Det vil bety alt, holdt jeg på å si. Det vil være veldig viktig, en anerkjennelse av meg som en hel person. Faktisk så vil jeg si det så sterkt.

Hun mener regjeringen ved å ikke likestille vern av samiske og kvenske kulturminner bidrar til å opprettholde konflikten mellom det samiske og det kvenske folket.

– Ikke fordi folket vil ha konflikt, men fordi man gir mer verdi til en del av tett sammenvevde kulturer.

På Sametinget for å jobbe for likeverd

Kjellrun Wilhelmsen, Pia i dagligtalen, er vokst opp i Børselv med kvenske foreldre, men bor nå i Drammen. Hun er valgt inn på Sametinget for Nordkalottfolket for valgkrets sør. Her sitter hun for andre periode. Nordkalottfolket bygger sin politikk på at folk på Nordkalotten skal ha likeverd uansett hvilken etnisitet de har.

• Les også: – Vi måtte bare klare oss alene på skoleinternat

Saken om kvenske kulturminner som ikke får samme vern som samiske opptar henne.

Etter at Klima- og miljødepartementet nylig la fram meldingen Nye mål i kulturmiljøpolitikken har debatten gått blant anna i sosiale medier. I meldingen var det forventa at vern av kvenske kulturminner skulle behandles grundig, mange kvener håpa at regjeringen i meldingen skulle foreslå at kvenske kulturminner får samme vern som samiske, det vil si at kulturminner fra før 1917 blir automatisk fredet.

Men det skjedde ikke, kvenske kulturminner var knapt nok nevnt.

Dette til tross for at Ola Elvestuen (V), klima- og miljøminister inntil i vinter, som leder av Energi og miljøkomitéen på Stortinget i 2015 beklaga denne forskjellsbehandlingen.

– Jeg synes dette er en sak som aktualiserer forskjellsbehandlingen av kvenske og samiske kulturminner, noe vi bør gjøre en vurdering av å endre, sa Elvestuen i forbindelse med at en kvensk tjæremile i Alta blei fjerna.

En sammenvevd historie

For Pia Wilhelmsen handler dette om hennes egen identitet, og identiteten til svært mange i Finnmark. Hun viser til den sammenvevde historien i nord der samisk og kvensk har eksistert side ved side og også i mange tilfeller tett sammenvevd med inngifte og store felles slekter.

– Mange av oss i og fra Finnmark, jeg snakker om Finnmark for det kjenner jeg best, er både samisk og kvensk. Med meg er det sånn at en del av meg er urbefolkning, en annen del av meg er minoritet, sier hun.

Men en ting er forskjellig, og det er rettighetene. For siden samene er definert som urfolk har de fått egne beskyttelser i loven, både gjennom både norsk og internasjonalt lovverk.

– Det kvenske har ikke den samme beskyttelsen fordi kvener er en minoritet. Det gir seg utslag i hvordan det kvenske livet, den kvenske historien forvaltes i praksis. For med rettigheter følger også ressurser, jo sterkere rettigheter jo mer ressurser har man krav på. Men det kvenske har ikke de rettighetene og dermed har ikke det kvenske ressurser, som penger, forskningsressurser, oppmerksomhet.

Skaper splittelse

Wilhelmsen sier det skaper splittelse mellom samer og kvener og mellom samiske og kvenske kulturer. Selv om mange samer også er litt kven og mange kvener også er litt samisk. Som person har hun en historie, med sine både samiske og kvenske aner.

– Men noe av min historie er – ikke mer verdt – men har en helt annen oppmerksomhet og helt andre rettigheter enn den andre delen av min identitet og historie. For mange så oppleves det dypt uforståelig og ulogisk. Og dermed helt urettferdig. Det er liksom bare en del av deg som er viktig og skal beskyttes, den andre delen av deg ikke samme betydning. Det er klart, det gjør noe med deg som menneske og hvordan verdien på deg blir satt.

Wilhelmsen setter med dette fingeren på et ømt punkt i forholdet mellom det samiske og det kvenske. Noe man fort også registrerer på Facebook og andre steder på nettet når temaet kommer opp.

For henne handler det også om definisjonsmakt, et tema som har vært ivrig diskutert i det siste i forbindelse med Joika-kakediskusjonen.

Hun mener det at kvenske kulturminner ikke har likeverdig vern med samiske er med på å vise at det også er manglende rettigheter til definisjonsmakten om hva er kvensk.

– Det er veldig fint at samisk har en praksis og en rettighet til gjør at man som same sjøl kan definere hva som er viktig for en. Den rettigheten, definisjonsmakten, har ikke jeg som kven. Og det med identitetspolitikk og rettigheter handler mye om definisjonsmakt.

Dette gjør noe med enkeltmennesker, men det gjør også noe med hele samfunn i Finnmark og Troms, mener hun.

Et rikspolitisk ansvar

Wilhelmsen er skuffa over myndighetenes politikk ovenfor kvenene.

– Man har mye kunnskap, mer nå enn for 20 år siden. Det kvenske blir fortsatt glemt, eller ignorert. Man tar ikke tak i det. Man sier at det er klart det er viktig, men fordi det kvenske ikke har samme rettigheter så får det ikke samme fokus. Og man ønsker kanskje heller ikke å gi det samme oppmerksomhet uansett rettighetsnivå. Det er forferdelig synd at det skal være sånn.

Særlig er hun skuffa over rikspolitikere når det gjelder saken om kulturminner.

Det var Nordkalottfolket som i Sametinget foreslo sidestilt vern.

– Vi så at Sametinget ga sin fulle støtte, og tidligere Finnmark fylkesting, men på rikspolitisk plan er det en sånn unnfallenhet. Og dermed er det også en unnfallenhet i akademia når det gjelder kvensk som satsingsområde, for eksempel innenfor forskning.

Kjellrun Wilhelmsen mener at norske myndigheter her hadde hatt en gyllen mulighet til å rette opp forskjellsbehandlingen og håper nå at Stortinget skal snu og gi kvenske kulturminner det samme vernet som samiske.

– Den politikken som føres og som gir slike utilsiktede virkninger er det et rikspolitisk ansvar å gjøre noe med, sier hun.

Hun setter også sin lit til Sannhets- og forsoningskommisjonen.

– Jeg håper at de i sitt arbeid også ser på den systemdiskrimineringen som er i dag overfor det kvenske.