– Vi måtte bare klare oss alene på skoleinternat

• Les artikkelen på kvensk her: Met häyðyimä tyhä pärjäät ittensä intternaatissa

Beate Wilhelmsen (60) er aktiv medlem i Kven Østlandet i Oslo. Kvensaken er blitt en viktig del av livet hennes, hun kommer opprinnelig fra Børselv i Porsanger i Finnmark. Morens pikenavn var Britta Sundnes, hun kom fra Billefjord fra samisk og kvensk slekt. Faren het Alfred Wilhelmsen og var kven.

Det forbudte språket

Besteforeldrene i den tiden passet mye på barnebarna og samtalen gikk på kvensk, som ellers i nabolaget, eller når familien fikk besøk. På denne måten lærte Beate og hennes andre søsken litt kvensk, selv om foreldrene hadde sluttet å snakke språket med barna – slik som skolemyndighetene hadde befalt. Fornorskningspolitikkens hensikt i 1850 – 1980 var nettopp å lære kvenske og samiske barn norsk, få de til å slutte å bruke morsmålet sitt og isolere barna fra sine opphavsmiljø.

Tøffe tak på internatet

Beate visste tidlig at hun skulle til skoleinternatet. Som 6–åring begynte hun å øve seg på å ikke gråte om hun ble lei seg. Hun hadde fått med seg en del av historier fra sine eldre søsken og visste hva hun hadde i vente.

Beate begynte på skoleinternatet i 1965 da hun var sju år gammel. Hjemgården hennes var bare fem kilometer unna, og i ytterst nød kunne hun rømme fra skolen og gå gråtende hjem. Hun som mange andre, fikk noen ganger juling fra hushjelpen og av medelever også, det var den sterkestes rett som gjaldt. Likevel var det mange som hadde det ti ganger verre, sier Beate.

Hun og søsknene var heldig siden hjemmet var i gangavstand, de fikk lov å dra hjem på lørdag og komme tilbake på søndagskveld. Mange barn hadde hjemmene sine så langt unna at de fikk møte familien bare til jul–, påske–, sommer– og høstferien.

Det Beate husker best var at hushjelpen og lærerne ikke brydde seg så mye om barna, at barna bare forstyrret de voksne. Det var lite omsorg og trøst å få. Straff var et viktig redskap når man skulle kontrollere barnas adferd. Noen barn bare gråt og gråt, hver eneste natt. Og mange ble misforstått siden de ikke kunne ett eneste ord norsk ved ankomsten. Slikt kan sette dype arr i et barnesjel. Heldigvis fantes det noen ansatte også, som forstod seg på barnas behov, de huskes med stor varme.

Store forhåpninger for Sannhetskommisjon

Rolf Wilhelmsen (62) er opptatt av det flerkulturelle. Familiens bakgrunn er flettet sammen av både samiske, kvenske og norske aner. I et debattprogram om fornorskning for et par år siden, la han merke til en debattant som sa at det var bare samer som ble utsatt for fornorskning. For Rolf sine øyne flimret alle år i skoleinternatet og han ble oppskaket, det var jo ikke bare samer som hadde opplevd dette! Slik tror folk ofte at det var, er han redd for.

– Det som er særdeles viktig etter mitt syn er at historien ikke blir forfalsket, at noen får tegne sitt bilde av historien. Vi må ta den reelle historien, også kvenenes og de finsktalendes historie må frem – de er også fornorska og har mistet sin kultur.

– Du er opptatt både av det samiske og det kvenske?

– Ja. Jeg «tyvlærte» både litt samisk og kvensk i barndommen og har aldri skjult min flerkulturelle bakgrunn. Da den samiske oppvåkningen begynte, ble det veldig tydelig for meg at min kvenske bakgrunn ikke skulle frem i lyset. Den uretten som foregikk på internatskolene mot kvenske barn, ble også fortiet av myndighetenes side. Det politiske system har bestemt at det kvenske ikke er viktig og skal i glemmeboken. Dette er historieforfalskning, hevder Rolf Wilhelmsen.

– Men nå håper du på en anerkjennelse for den kvenske historien?

– Ja, det er en selvfølge at Staten unnskylder på lik linje med det samiske. Å tape et språk og kultur er like ille for begge parter. Å bli tatt ut av sin kultur som førsteklassing gir samme skade enten man er kven eller same.

• Les også: Flertallet av partiene på Stortinget vil ha sannhetskommisjon
• Les også: Glad for å være i gang

Sparket rektor på leggen

Pia Kjellrun Wilhelmsen (51) var den siste av søsknene som måtte til internatet. Hun hadde hørt mange internathistorier før hun skulle dit, og bar på et langvarig sinne mot skolemyndigheter før hun selv begynte på skolen. En dag rant begeret over for Pia. Hun gikk resolutt til rektoren i friminuttet og sparket han på leggen så hardt hun klarte. Der fikk «han fæle fyren» for alt hva han hadde gjort mot hennes søsken, tenkte hun.

Rektoren tok tak i henne og sa litt sarkastisk at «henne skulle de komme til å se mere til». Pia hadde fått utløp for raseriet hun kjente inni seg, og var fra seg av lykke da skoleinternatet ble nedlagt bare ei uke etter. Hennes bønner hadde blitt hørt, de skulle alle mann hjem til mor og far.

Hjemme ble gleden også stor. Foreldrene, og særlig moren, led under at kontakten med barna hadde vært minimal. Hun følte et stort tap fordi hun ikke hadde fått oppdra barna sine selv, og at store deler av familiens flerspråklig kulturarv gikk tapt.

I dag er også Pia opptatt av kvenenes rettigheter, og er Nordkalottfolkets representant på Sametinget.