Vekker de store følelsene

Om du ikke kjenner igjen fjeset, er det likevel god sjanse for at du har hørt musikk av Ola Kvernberg (41).

De siste månedene har han fått meldinger hver eneste dag fra folk som vil takke. «Så vakker at tårene nesten kommer», «fineste jeg har hørt» og «hele verden stoppet opp der et øyeblikk».

Slike ting skriver folk, om en melodi han nærmest slumpet til å lage til en podkast.

Ola Kvernberg har vært et ruvende navn i norsk jazz de siste 20 årene. Spellemannpriser og utsolgte konserter, han kalles et energifelt, alle vil spille med ham.

I 2022 har responsen vært helt spesiell.

Hvem er denne fyren som treffer følelsene våre så sterkt?

En ganske føkked livsanskuelse

Nå sitter han i et kaos av et musikkstudio. Dette er «hula», det er faktisk ikke mulig å telle hvor mange instrumenter som bor her.

Fiolinen han har gjort suksess med siden tenårene, henger sentralt plassert.

Det har krevd tilvenning for Ola Kvernberg å være mer inni hula og mindre på scenen de siste par årene.

– Det å sitte og lage nåkke og så «ah, det her va ganske fint» og snu seg og så ... klappa ingen?! Han ler, slår ut med armene.

Han kaller det en «ganske føkked livsanskuelse», han er vant til å bli erta av samboeren for det enorme behovet for applaus.

Det er ikke sånn at karrieren til Ola Kvernberg har manglet skryt før de tekstmeldingene i høst.

– Ola Kvernberg vil stå igjen som en av de store når vi titter tilbake, sier trompetist Mathias Eick.

Han trekker fram innovativiteten og evnen til å virkelig berøre de som lytter. Ola er resultatet av et usedvanlig talent parret med et totalt nerde-gen.

Ola Kvernberg har gitt ut en rekke album og lagd mye filmmusikk. Han hadde allerede roet ned reisinga og konsertvirksomheten litt (samboer, tre barn). Så kom koronaen og parkerte oss alle hjemme.

Kanskje var det ikke så rart at norsk jazz’ wonderboy på fiolin sleit litt med å takle alenetid og mindre applaus i hverdagen?

Han var jo så bitte liten da klappinga starta.

Jazzvidunderet

Hjemme i Hustadvika nord for Molde begynte folkemusiker-mamma å lære Ola fele da han var tre år. I årene som fulgte ble spellemenn og publikum stadig imponert over den «litje klompen» med instrumentet (Olas egen karakteristikk). Alle i familien spilte, to av søstrene ble også musikere.

– Da jeg var liten, var hele drivkraften til å holde på med musikk det å spille, bli sett, og så klappet noen.

Han elsket oppmerksomheten og han elsket fellesskapet. Den serbiske læreren Jasminka Penjin kjørte østeuropeisk øvingsdisiplin gjennom ungdomstida og drev ham videre. Han var en dyktig fiolinist allerede da han begynte på Musikkonservatoriets jazzlinje i Trondheim som 19-åring.

– På jazzlinja hører vi egentlig etter potensial, men han var jo «langt kommin». En stor energibunt, passe selvsentrert, husker læreren, barytonsaksofonist og jazzlegende John Pål Inderberg.

Det var andre ting å ta tak i for å få «guten» klar for yrkeslivet i jazzen. Som det å være analytisk, å tenke på det å lage musikk som et håndverk. Det ble definerende for hvordan Ola jobber den dag i dag.

Han briljerte i stringswing, improvisasjon og stadig mer avansert teknikk på fiolin. Første innpass i den norske jazzeliten kom via bandet Hot Club de Norvège.

Det var konserter, turnéer, plateinnspillinger, kritikerjubel og egen trio. Han spilte med internasjonale jazznavn som Pat Metheny, Jimmy Greenberg og Les Paul. «I va ikkje hæme i 20-åran» som han selv oppsummerer det.

Første Spellemannpris fikk han i 2011 for plata «Liarbird».

Jazzlinjas krav til et andreinstrument, altså at han måtte spille noe annet enn fiolin, var bare et nødvendig onde i utdanninga. Men det endret seg radikalt.

Ola spiller nå piano, orgel, gitar, bass, mandolin, cello, kontrabass, lapsteel, trommer ... vi kan ikke fortsette med denne lista, det blir kjedelig.

– Det er han og Stian Carstensen i Norge. Som kan spille alle instrumenter, sier gitarist og kollega Øyvind Blomstrøm.

Er det en litt irriterende egenskap, at han bare plukker opp instrumentet ditt og er bedre enn deg? spør jeg flere. Men neida.

Ola lyser opp rommet når han kommer inn. Samme hvordan du har det, løfter han deg. Slike ting sier musikervennene.

Men på et tidspunkt var Ola Kvernberg lei av å være så flink. Kanskje var han litt lei av at publikummet hans også var veldig ... flinkt?

Jazz er en mangfoldig sjanger, men «folkelig» og «dansbar» er ikke de to første ordene du ville brukt til å beskrive den. Folk sitter ofte ned, vipper litt med foten.

Så ble Ola Kvernberg kjent med en som fikk folk til å ta av foran scenen.

Fra nikking til klikking

DJ Todd Terje, eller Terje Olsen, er fra Mjøndalen, internasjonalt anerkjent og med kred i bøtter og spann, en av grunnleggerne av sjangeren «Oslodisco».

Terje ble svært begeistret for 2014-plata til Ola Kvernberg kalt «Mechanical Fair».

– Den blåste meg av banen. Det var musikk jeg ville spilt i et solnedgangs-sett, den var eventyrlysten. Dette kunne nå flere enn et jazzpublikum, sier Todd Terje.

Terje spurte om å få gi ut albumet på vinyl, og fikk lov. Todd Terje remikset også en låt. Så fikk Ola spille med DJ-ens band, The Olsens.

– Å spille med Terje ... det var som å se en følelseskirurg i arbeid. Han visste akkurat hva han skulle vri på, hvor lenge holde på noe, for å få folk til å klikke på dansegulvet, sier Ola.

Inspirasjonen ble med videre. Da Ola Kvernberg lagde bestillingsverk for Moldejazz og Trondheim Jazzfestival i 2016, ble resultatet det sterkt rytmedrevne prosjektet Steamdome.

Bandet han satte sammen har til sammen tre trommiser (hvorav en er storebroren til Terje, Olaf Olsen, kjent fra blant annet Big Bang). Her var spor av folketoner, progrock, orgel, afrikanske rytmer, spagettiwestern, balkanjazz, disco. Publikum dansa. Kritikerne klikka, de også – av begeistring.

Steamdome lever videre som et samlingsbasert band etter suksessen i 2016. Så langt har gruppa gitt ut to plater med musikk av Ola. Nummer to, albumet «Hypogean», fikk Spellemannpris tidligere i år.

Nå er det tredje Steamdome-verket påbegynt. Han har klart å få de faste delene av bandet til Trondheim for noen dagers øving denne uka (de andre bor i Oslo-området).

Ambisjonene denne gangen er større, mer. Symfoniorkester? Meget mulig. Kor? Vi får se.

Ola Kvernberg kan ikke love noe, men at Steamdome III skal vokse seg til «et beist» er han sikker på.

I første omgang har han kjøpt nye congas (latinamerikanske trommer med røtter i Afrika) på Finn, de har kommet opp fra Tønsberg med en av trommisene.

Nå trenger Ola Kvernberg å komme seg ut av studiohula, til konsertscenen. Pulsen skal opp.

Laboratoriet

Dette er en del av metoden: For å vite at musikken er på rett spor, må han teste den på ørene og kroppene våre.

– Litt av poenget for Ola i kveld er at det kan gå til helvete, sier gitarist Øyvind Blomstrøm før konserten.

Han ler, rister på hodet. Øyvind er erfaren, spiller med Odd Nordstoga, Stein Torleif Bjella, Monica Heldal og i sitt eget band Orions Belte. Ingen andre musikere er sånn som Ola, sier han.

– Jeg tror han må skru av musikk inni seg for å rekke lage middag, liksom, sier Øyvind.

Ola kommer ganske tett opp mot konsertstart, han har vært hjemme og sovet litt under dyna, starter nå dagen på nytt. Kaffe og snus. Den beste kriblinga i kroppen.

Fra scenen ønsker han publikum velkommen til laboratoriet, sier at bandet burde hatt hvite frakker på seg i kveld. Publikum skal bli med ut i det ukjente.

– Vi e skitnervøs, påstår han, men gliser.

I den grad trøndere klikker av dans en torsdagskveld, er det nå det skal skje.

Kontrastenes komponist

Steamdome representerer den pulserende, svette, stormannsgale delen av Ola Kvernberg.

En annen del av ham handler om å lage musikk i det aller mest intime formatet. Til proppene eller headsettet du lukker verden ute med når du hører på podkast.

De siste årene har han laget musikken til flere av Norges mest populære podkaster. Episoder med hans musikk er lyttet til over 3,6 millioner ganger. Det gjelder blant annet den prisvinnende historien om artist Håkon Banken, podkasten «Ari» – og i 2022 «Mannen i Thereses gate».

Ola husket saken fra nyhetene: En ung mann løp og veiva med en kniv i Thereses gate på Bislett i Oslo høsten 2021. Etter å ha truet en politimann, ble han skutt og drept på stedet.

Da podkastskaper Joachim Førsund hadde fortalt Ola hele historien om Rustam Luis Foss, rommet den så mye mer.

– Alle vet at han fikk en tragisk slutt. Men jeg ville lage en historie i musikken der en kan se for seg hvordan livet til Rustam kunne ha blitt, sier Ola.

Du kan høre melodien her (den er ikke gitt ut noe sted, selv om veldig mange spør Ola om dette):

Det begynner med en pianoakkord i dur, fulgt av en skjør, nærmest romantisk fiolin.

Melodien som endte opp i podkasten, var de aller første akkordene han testet (og heldigvis tok opp!) på pianoet. Han vet det høres litt for godt ut til å være sant.

– Jeg er såpass ateistisk at jeg tror ikke på the stroke of God da ... en briljant ide som kommer fra oven. Jeg har avfunnet meg med at du må metodisk grave fram ting.

Podkastskaper Joachim Førsund elsker å samarbeide med komponisten.

– Nesten hver gang han sender meg musikk, begynner jeg å grine, eller blir euforisk. Ofte er det annerledes enn det jeg hadde sett for meg at det skulle bli, og alltid mye bedre, sier han.

Håp. Optimisme. Et uendelig vemod. Det er store følelser i alt Ola lager.

– Det kan jo godt hende at jeg kompenserer for mitt udramatiske liv med å lage jævlig dramatisk musikk, jeg vet ikke!

Han har alltid vært «en jævlig sucker for det romantiske, den brede penselen og det store dramaet».

– I e alltid junkie på å få frysninga og kick.

Gnurer seg til gull

Jazzflinkisen fra 20-åra er borte. Han har lært mye av Steamdome-samarbeidet med musikere fra pop og rock. Det er ingen skam å lage melodier som hekter folk, eller spille riff som inviterer oss inn. Han hater generell musikk, alt må ha en retning, en funksjon.

– Det som har blitt mer og mer klart for meg, er at de tingene som er ripa inn i musikkhistorien, det er folk som har vært tydelig.

Jakten på det tydelige tar tid.

– Han er ikke en tålmodig type sånn ellers, men akkurat der ... han gnurer på ting kjempelenge, han skjønner når noe kommer til å bli gull. Det sier bestekompis og tidligere studiosamboer i ti år, Kirsti Huke.

I mange år sto han fremst på scenen og briljerte på fiolinen. Et sted på veien de siste årene har behovet for applaus falmet, eller endra seg.

Ola Kvernberg har et nytt kick.

– Å finne en ny bane i hjernen. Å lage ei revne som ikke var der fra før, sier han.

Nå skal han hente snusen, sette på opptak, og fortsette å lage sin ripe i musikkhistorien. Jobbe seg opp i symfoni-størrelse.

Forresten, konserten, ja? Å teste nytt materiale? Det gikk selvsagt dritbra.

Folk dansa, folk lo og fikk nye impulser. Verden er ikke stengt, vi trenger ikke sitte inne i hula hele tida, verken du eller jeg – eller Ola Kvernberg.

Endorfinene pulserte i ham i dagevis etterpå.

Hør podkasten om Rustam her:

Mer stoff om spennende musikere: