Rølpeguttas gullalder
I den store bølgen av norsk partymusikk er det knapt en kvinne å høre.
Nå skal vi skifte kjønn på to av Norges mest populære artister.
Se for deg:
Ei jovial dame med «20 kg ekstra» tatovert skrått på magen, som synger at det er helg og nå skal vi endelig bli dritings.
En kvinne som troner bredbent i pels og blanke briller; hun slo igjennom med låter om å få digge gutter til å gå ned mellom låra.
Denne vinteren brettet Stian «Staysman» Thorbjørnsen ut karrieren i «Hver gang vi møtes». Våren kom, og Tix vant Årets Spellemann. Og mens begge to nok en gang svevde høyt på hitlistene, prøvde jeg følgende tankeeksperimentet:
Kunne en kvinnelig artist gjort noe av dette?
Jeg vet ikke med deg, men min fantasi kom til kort. For å få hjelp til å finne det kvinnelige svaret på partykongene, ringte og maila jeg folk i bransjen. Musikkjournalister, managere, produsenter, svaret var det samme overalt: Ingen kunne peke på den kvinnelige Staysman.
Inntil jeg møtte ei dame i nagler og cowboyhatt som synger «nå skal det uuules».
Rådebank-effekten
Festlåter med tekster på norsk er den største hjemlige musikksjangeren for tida.
Lyden av vorspiel, russetid og afterski. Artister som Staysman, Freddy Kalas, Katastrofe/Halva Priset, Tix, El Papi og den ferske bygderap-duoen Hagle, er noen av aktørene.
Vi er inne i en rølpens gullalder, bekrefter Julie Rogstad Sandberg som jobber med artistutvikling hos plateselskapet Sony Music. Hun mener denne typen musikk alltid har vært populær, men aldri så akseptert eller synlig som den er nå.
BRANSJEPERSON: Julie Rogstad Sandberg er A&R (talentspeider og artistutvikler).
– Det er gode penger å tjene på festmusikk. Det er folk i alderen 18-35 som strømmer mest, omtrent likt fordelt på kjønn, og faktisk mest i Oslo.
Denne musikken kalles «utenfor Ring 3-segmentet» i bransjen. Sjangeren markedsføres som bygdas og folkets musikk. Flere av artistene poengterer gjerne at de ikke er «inne i varmen» hos de urbane elitene, et retorisk grep man kan kjenne igjen fra politikkens verden. TV-serien «Rådebank» om unge rånere fra Bø har vært med på å løfte musikken til nye høyder.
Soundtracket til serien er fullt av … ja, er det egentlig innafor å si rølpemusikk?
– Ja, ja. Det er jo rølp! Det er det jeg vil kalle det, sier Staysman, som også hadde en rolle i «Rådebank».
Første gang jeg melda Staysman spurte jeg om jeg kunne ringe ham klokka 14? Fikk til svar: «Da har jeg promille men».
Noen dager senere snakkes vi, han er på hytta.
Han er en nøkkelskikkelse i det han kaller «andre bølge» av rølpesjangeren.
En gang møtte Staysman artisten Sputnik på ferga mellom Moss og Horten, og Sputnik fortalte at den joviale festmusikken går i sykluser på seks år. Det er bare å holde ut de magre, så kommer det fete tider igjen.
Tekstene i rølpen handler ofte om forberedelse til, gjennomføring av, eller angring på fest. Eller sjekking og kroppslige lyster. Oppbygginga i låta gjør det lett å synge med, fristende å danse, logisk å pumpe en neve opp i lufta når klimakset kommer. Dette er låter som kler promille. De beste setter seg på hjernen din og blir der.
Her er en spilleliste du kan høre på mens du leser videre, eventuelt spare til neste vors:
Danseband møter eurodance; sjangeren er en moderne hybrid.
Men i rølpemusikken føles det som om kjønnsrollemønsteret henger igjen på 1950-tallet.
Er det ikke så farlig med likestilling når det endelig er fredag og vi jekker en (kasse) øl? Hvorfor lager ingen kvinnelige artister fengende låter om å drekka, når markedet åpenbart er tørst?
Gutta er fete, jentene skal skamme seg
Staysman mener media har mye skyld: Kvinner og menn blir dømt ulikt for diverse rølpeoppførsel.
– Etter en kontroversiell episode på «Paradise Hotel» (han var deltaker i 2012, red.anm.) ble jeg ringt opp av en journalist. Tonen var «så fett, var det gøy, tenk at du gjorde det der». Litt senere ble venninna mi som jeg satt sammen med ringt opp; da var spørsmålene «hvor mye skammer du deg», «hva vil foreldra dine si», forteller han.
– Hvorfor lager ikke jenter eller kvinner festmusikk på norsk, tenker du?
– Jenter som synger om de tingene har en verre oppgave, folk er styggere mot dem. Vi gutta har fått synge om pupper og jenter og styra og ordna. Jeg savner ei jente som kan bære det på skuldrene, å synge om penis og mannfolk og alt sammen!
Sjangeren har også blomstra på grunn av dyktige musikere og låtskrivere, mener han.
– Det finnes dem som tror man kan kopiere oppskrifta A-moll, F, C og G – låtene mine går ofte slik – og så bare renner pengene inn. De folka faller igjennom. Det er ikke gjort med hjerte, sier Staysman.
En jente eller kvinne kunne definitivt hatt det hjertet. Men:
– Flere jenter drømmer kanskje om å bli Julie Bergan eller Astrid S, enn å bli Staysman? sier Stian Thorbjørnsen og ler.
Artistkroppen hans har flere tatoveringer enn den med «20 kg ekstra». På låret står det for eksempel «Jesper Borgen».
Harry-humor og provokasjonskappløp
Produsent Jesper Borgen og Staysman har vært partnere siden 2011, den gangen «vi bytta på å betale inkassoregningene fra måned til måned». Nå tjener de godt, de føler seg heldige, understreker artisten.
Jesper Borgen har jobbet med Alan Walker (stor internasjonal EDM-stjerne de siste åra), han produserer K-pop, kredibel norsk indie, han har hatt 1. plass på hitlista i 19 land. Samtidig har han lagt sjela si i låter som En Godt stekt Pizza (Staysman), Bare Min (Morgan Sulele), Best når jeg er full (Robin og Bugge), for å nevne noen.
Det er mulig å kalle ham en gudfar innen norsk rølp, så det gjør jeg.
USYNLIG HÅND: Produsent Jesper Borgen har laga lyden av mer enn du aner. Hørt om Marcus & Martinus?
FOTO: Michael Angeles/NTB
– Musikk skal underholde og løfte oss, like mye som berøre de triste følelsene, sier Jesper, fra studioet sitt på Jar i Bærum.
Produsenten tar sin del av ansvaret for hvordan rølpen har hørtes ut de siste åra, også i et kjønnsperspektiv.
Men hvis du studerer de fleste Stays og Katastrofe-låtene, sier Jesper, legg merke til dette: Man omtaler mennene i tredjeperson og henger ut dem i like stor grad som damene. Han er en harry type som bare vil drekke øl og vil at damene skal være sånn og sånn. Hun er bleik hun er sur, hun skal for eksempel på chartertur.
– Meninga er å tulle med Harry-Norge av begge kjønn, sier Jesper Borgen.
– Men når gutta sitter og hauser hverandre opp ... Det kan bli et provokasjonskappløp som ikke er særlig bra.
Kan guttastemningen og tekstene bidra til å holde studiodøra lukket for jenter? Det er noe han og de nå voksne gutta (menn, da altså) har snakket mer om de siste årene.
– Uten å kaste Tix under bussen; jeg har veldig respekt for ham som artist. Men akkurat linja «I kveld er det lov å være hore» hadde ikke jeg vært komfortabel med tidligere heller.
Den omdiskuterte tekstlinja I kveld er det lov å være hore er hentet fra et sentralt verk i rølpesjangeren. Låta «Sjeiken» av Tix & The Pøssy Project fra 2015 var laga som russelåt, men ble et fenomen. Den har 26 millioner avspillinger på Spotify. (Tix, Andreas Haukeland, har vokst videre til å bli Norges mest strømmede artist på Spotify i 2020. Han er Årets Spellemann og Eurovision-deltaker for Norge i vår.)
Henger selve kunstformens uttrykk sammen med jenters manglende ønske om å entre sjangeren? Lov å være hore, men ikke lage låter?
Røttene i russemusikken
Russelåtene er en underkategori av rølpesjangeren. Artistene El Papi og altså Tix er blant de store som starta her.
På Spotify dukker jeg inn i lista «Russehits 2015-2021».
Det mangler ikke på tekster hvor gutta vil ha «løse jenter», men absolutt ikke «feite damer». Narrativet i én låt er at du (jenta) er for stygg, men du kan ta en pose over hodet slik at han kan ta deg bakfra en gang til og tenke på Lana Rhoades eller Mia Khalifa (pornostjerner).
Jeg hører svært mange av de 279 låtene. Jeg finner ikke én kvinne på vokal eller produksjon (med forbehold om at artistnavn selvsagt kan skjule kvinnelige aktører).
Blant de største produsentene i dag er duoen Soppgirobygget. Jeg ringer dem.
INKOGNITO: Men Soppgirobygget vurderer å stå fram med fullt navn og ansikt snart. FOTO: Promo
De to 23-åringene vil ikke siteres med navn («det er ikke det at vi ikke vil assosieres med tekstene, de står vi for. Men vi har ikke noe behov for å være i rampelyset»). De tar ifølge seg selv mellom 50.000 og 100.000 for en låt. Dette er penger en gjeng russ (f.eks en buss) betaler, før produsentene så tjener penger videre på streams og bruk av låta.
Ganske lukrativ forretningsmodell, om man er ung og vil drive med musikk.
– Hvorfor lager ingen jenter eller kvinner russemusikk?
– De har vel bedre ting å gjøre? Jeg vet ikke. Ingen tør, kanskje? sier den ene.
Den andre peker på oppdragsgiverne, russen sjøl.
– For gutter så er det viktig å ha det macho preget på alt. Vise at det er du som eier stedet, liksom. Men det er ikke så mange jenter som har prøvd, heller, sier den andre.
(Senere blir jeg gjort oppmerksom på russehit'en «På kroken» fra 2016, hvor den ene vokalisten er kvinne. Den har 24 millioner avspillinger på Spotify, og beskriver kvinnelig kåtskap tydeligere enn noen annen sang jeg har hørt på norsk. Sjekk spillelista lenger opp i artikkelen.)
Som jente er man ofte vant til å svelge/overse en dose kvinnefiendtlighet i tekster, for å kunne danse til fete låter. Men det frister kanskje ikke å lage de låtene?
Det slitesterke ordet
Musikkjournalist Malin Kulseth har tenkt mye på disse sammenhengene. Den tidligere Spotify-redaktøren mener partysjangeren har sider som ikke er ferdig diskutert. Som alkoholforherligelse, og hvordan man snakker om jenter.
MOTSTEMME: Musikkjournalist Malin Kulseth mener rølpeartistene har kalt seg underdogs i musikkbransjen lenge etter at sjangeren ble svær. FOTO: Fredrik Varfjell/NTB
– De som lager musikken kan si «det er humor» og at de vet bedre. Men småguttene som hører låtene, de vet ikke alltid bedre. De hører noe som er gøy, spennende og fengende, sier Malin Kulseth.
Veldig mange foreldre og barn opplever at hore plutselig dukker opp som noe guttene slenger etter jentene i skolegården. Ingen synes det er greit å snakke slik. Likevel overlever h-ordet som skjellsord fra barnemunn, år etter år.
– Enten artistene mener å legitimere det språket eller ikke, så bidrar de til det, sier Kulseth.
Malin Kulseth har blitt brukt som eksempel på «eliten som hater rølpen» helt siden hun ble bedt om å kommentere sjangeren første gang. Hun og Staysman har krangla noen ganger om synet på rølpen. Men på et par punkter er de enige:
Disse låtene funker, de appellerer sterkt til reptilhjernen, til den delen av oss som vil slippe hemningene og bare ha det fett. Og begge har savna en kvinnelig artist/stemme på festen.
– Men de tinga vi snakker om nå … er kanskje én grunn til at jentene ikke er der, også? sier Malin Kulseth.
Provokasjonskappløp. Humor. Den etterlengta følelsen av å slippe seg løs! Effekten av ordene vi gauler på fest, og effekten av store mengder alkohol. Frykten for å bli dømt. Det er vanskelig å være bastant om hvorfor kjønnsrollene er som de er i rølpekulturen: It’s complicated.
Men så! Får jeg plutselig en mail som løfter stemninga på hjemmekontoret til fredag og ølkasse-nivå.
Ja, artist Carina Dahl har hørt noen bli kalt den kvinnelige Staysman før: Seg sjøl.
En kvinnelig pionér i rølpen
– Jeg har kanskje tatt rollen som den eneste kvinnelige i denne sjangeren! Ut fra låtene jeg har laga de siste årene. Har en gang blitt omtalt som «Stayswoman», skriver hun.
Hun er trønder og bor på Aker Brygge, hvor vi møtes en litt sliten mandag. I helga kjørte hun Norge på tvers for å spille inn musikkvideo i westernbyen i Ålgård (hele videoen kan du se nederst i saken).
– Låta handler om ei som har sluppet ut av buret, altså blitt singel. Hun er fri og nå skal det uuules, hehe.
Rølpeartisten Carina Dahl er en voksen kvinne som synger om lyst og om unge erobringer.
– Det er gøy å synge «han er født i -97» på «Mammagutt». Jeg kan leke med språket: Når du legg dæ over mæ, glæde æ mæ te du bli stor. Det å gjøre teksten drøy fra jentas perspektiv, det liker jeg, sier hun.
Carina Jeanette Dahl er sanger, låtskriver, tidligere modell og reality-TV-deltaker. Hun ga ut sin første låt i 2009 (på engelsk), og har deltatt i Grand Prix tre ganger. For et par år siden covret hun megahiten «Despacito» på norsk. Hun likte å synge på morsmålet.
Hun har definitivt merka seg guttastemningen i rølpesjangeren. Men hun tåler det godt.
For Carina Dahl er mannehumor og grove vitser barneskirenn.
Vokst opp backstage
Et øyeblikk blir vi distrahert av en dose «Exit»-stemning fra virkeligheten her på Aker Brygge: En fyr i svart treningstøy kommer løpende, tar et luftig hopp over gelenderet, bokser i lufta. Gliser vilt, sprinter videre. («Blei det litt my et-eller-anna te lunsj kanskje», foreslår Carina).
Faren hennes, Morten «Diesel» Dahl, er en kjent metal-trommis. Han var blant grunnleggerne av hardrockbandene TNT og TinDrum.
– Jeg vokste opp med å sove dupp i stortromma backstage. Jeg tåler et maskulint miljø, sjargongen og humoren, sier Carina.
– Får du respekt som en av gutta i sjangeren?
– Jeg får respekt, men jeg er ikke helt inne i varmen heller. Det er litt en gutteklubb. Men det er ofte et ønske om å booke én kvinnelig artist på plakaten; så det blir Morgan Sulele, Tix og meg, liksom.
Det har sine fordeler å være eneste kvinne i sjangeren.
På ett punkt ryker Staysman-sammenlikninga: Det er ikke 20 kg ekstra på denne artisten. Carina Dahl er en powerwalker og en styrketrener, sponset av merker som selger helsekost og tights.
Nå er hun 35 («for gammal til å dra på russeturné, men jeg hadde ikke sagt nei heller»). Hun er ikke så stressa for alderen. Hun hører sjøl på alt fra eldgamle countryartister til Billie Eilish.
Blir hun fordømt, som en kvinne som har yngre menn og som åpenbart kan å dra det langt på fest? Ikke egentlig. Hun får raust med hjerter og flamme-emojis på Instagram. Hun styrer unna andre kommentarfelt. Det er en del av strategien, om du skal stikke hodet fram, mener Carina Dahl.
– Pluss at jeg nok er typen som gir litt F i hva folk sier, så lenge jeg sjøl har det bra med det jeg gjør.
Framtida: Provokasjonskappløp med vagina?
Tidligere i år vant den amerikanske artisten Megan Thee Stallion tre Grammypriser. I 2020 hadde hun en stor hit med låta «W.A.P» (Wet Ass Pussy) sammen med rapperen Cardi B. Låta byr på detaljerte skildringer av det kvinnelige kjønnsorganet i bruk.
En litt annen sjanger, men likevel med på å løfte takhøyden for hva en kvinnelig artist kan uttrykke?
– Det er ingen verdens ting som tilsier at menn er mer kompetente enn damer til å rølpe, mener produsent Jesper Borgen, han er optimist.
Det sitter fortsatt veldig få damer på hans plass i norske musikkstudioer.
Innen de to døtrene til Jesper Borgen en gang blir russ, skal han ha lært dem å produsere låter sjøl. Han håper flere kvinner i studioene vil gjøre tekstene i sjangeren mindre ensidig sexistiske («skal de være drøye, bør det gå andre veien, det må gutta tåle etter alle disse årene»).
Staysman planlegger ingenting (bortsett fra «Allsang på Grensen») før i 2022, og gleder seg i mellomtida over at Maria Mena opplever suksess med en cover av låta «Trenger en mann» (Menas versjon er på engelsk: «I need a man»).
– Jeg skreiv jo den låta fra en kvinnes perspektiv! Det skulle bare mangle at en dame kan framføre det budskapet, sier han.
Pandemi til tross, det blir da en slags russetid i år også. Soppgirobygget har hatt en produktiv sesong. Hvor lenge de kan lage låter for russ, vet de ikke («det er ikke så gøy å synge om 04-jenter når vi sjøl er født i 97»).
Men enn så lenge er 2021 nok et år hvor låtene deres kan runge over anlegget.
Her kommer pole position, alle damene spre ben
Gutta gjør seg klar for jaktsesong i 2021
Bruker luktesans og dong for jeg vil ikke bli smitta
For tunge dumme damer liker gonoré i fitta
(«Pole Position 2021», Soppgirobygget)
Skål.
Bildet i toppen av saken er fra en Staysman-konsert på Heidis Bier Bar i Stavanger, februar 2020.
«På frifot » av Carina Dahl:
Hei!
Hei! Har du tanker om denne saken, eller andre innspill? Blir glad for å høre fra deg! Ønsker deg ellers en god fest ved neste og beste anledning.