Norges første true crime

Den 24. august 1926 er det én sak som fyller hele Dagbladets forside:

«To lensmenn myrdet av skapsprengere.»

Det er journalist i Dagbladet Gunnar Larsen som dekker saken:

«Kl. 6 i går ettermiddag kom telefon til politimester Borchsenius på Hønefoss om at der var begått en udåd av den mest uhyggelige art»

Larsen fortsetter:

«[ ...] to lensmenn var funnet i et skogholt like ved Jernbanelinjen Hen–Randsfjord, et kvarters vei fra Vågård. Lensmann Solumsmoen var drept og lensmann Aalde livsfarlig såret.»

Drapet på de to lensmennene på Vågård utløser den største menneskejakta i Norge noensinne.

Bloddryppende krimjournalistikk

Gunnar Larsen er tett på dramatikken. Dagen etter drapene gir han leserne detaljbeskrivelser av åsted og hendelsesforløp. Leseren får nok informasjon til å kunne forestille seg det hele, og leve seg inn i dramaet.

Åstedet var «oversprøytet med blod» skriver Larsen. At en «hard kamp hadde funnet sted» så man straks, og «jorden var opprevet og grener brukket» fortsetter han.

På den blodige skaubunnen hadde letemannskapene funnet lensmann Aalde hardt skada, men han levde lenge nok til å «fremstamme» en forklaring. Aalde hadde vært på jakt etter to innbruddstjuver sammen med lensmann Solumsmoen, og i skauen ved Vågård hadde de støtt på to mistenkelige personer. Den ene var rødlig og den andre mørk.

De to mistenkelige hadde slått leir, men sprang straks opp da lensmennene nærma seg. Skogsmennene grep til revolvere og sikta på Aalde og Solumsmoen, som bare hadde konstabelkøller å forsvare seg med.

Aalde hadde lagt på sprang, men ble skutt, svimte av og gikk i bakken. Aalde kunne ikke gjøre rede for hva som hadde skjedd med kollegaen. Da han kom til bevissthet var Solumsmoen død, og forbryterne strøket til skogs. Aalde ble brakt til lege, men døde av skadene.

Larsen lar leserne få del i nærgående beskrivelser av de dødelige skuddskadene:

«Aalde hadde fått et revolverskudd i ryggen. Kulen var gått gjennom lungen og er trengt ut igjen gjennom brystet. Et annet revolverskudd er gått inn i hans panne fra høire side, og kulen er visstnok trengt inn i hans hjerne.»

Solumsmoen var skutt i hjertet, og som Larsen uttrykker det; drept på en «uhyggelig måte». Han hadde nemlig også to knivstikk i halsen.

Hvem er disse forbryterne som i kaldt blod skjøt og knivstakk to lensmenn?

Larsen spekulerer på trykk og deler sine teorier med publikum. Han er spesielt opptatt av knivstikkenes signifikans:

«Dennes (altså den knivstukne Solumsmoen, red.anm.) overfallsmann må ha vært tater eller finn, det er meget sjelden at norske forbrytere verger seg på denne måten»

Jakta på to mistenkelige personer

Medieoppstyret rundt lensmannsdrapene skulle vise seg å bli helt enormt, og uten sidestykke i samtida. (Lensmennenes begravelse ved Hønefoss kirke trakk 2000 mennesker, og både finansminister Fredrik Ludvig Konow og justisminister Knud Øyen var var på plass.)

Og allerede drapskvelden, før det hadde stått en bokstav på trykk noe sted om saken, skapte lensmannsdrapene stor oppstandelse. Telefonbeskjeden om at en lensmann var drept og en annen såra gikk med «lynets hast» i Hønefoss skriver Gunnar Larsen:

«Folk stimlet sammen på torvet, det var som om hele byen kokte. Og i strømmer begynte befolkningen å dra opover mot åstedet ved Hen»

Det var mange aspekter ved denne saken som skapte engasjement. Alt fra måten drapene var utført, at ofrene var to lensmenn beskrevet som vel ansette og dyktige og med etterlatte familier, til hvordan politiet håndterte saken.

Allerede dagen etter drapene mente politiet å ha pågrepet gjerningsmennene. Det viste seg å være feil. For et fingeravtrykk på en kopp avslørte snart hvem en av gjerningsmennene var: Svensken Anton Svensson. Etterlysningen gikk ut i avisene den 27. august.

Svensson ettersøkes:

En skjebnesvanger mjølkeskvett

Før det fatale møtet på rasteplassen i skauen ved Vågård hadde Svensson og makkeren gjort innbrudd i ei hytte. Det fantes spor etter et måltid, blant annet var det etterlatt en kopp det hadde vært drukket mjølk av. Koppen hadde vært mellom Svenssons hender; politiets undersøkelse avslørte Svenssons fingeravtrykk. Identifiseringen ved bruk av fingeravtrykk var et gjennombrudd etterforskningsteknisk, og en førstegangsforeteelse her til lands.

Likevel tok det to måneder før politiet innhenta drapsmennene. Letemannskap hadde vært i aksjon seint og tidlig uten hell. Spor drapsmennene etterlot røpte at de hadde kryssa grensa til Sverige, for så å komme tilbake til Sør-Norge.

Det var glør etter et kaffebål som til slutt røpte hvor rømlingene befant seg. En norsk småbruker meldte fra til lensmannen i Aremark om bålplassen i skauen et par mil utenfor Halden. Politiet i Halden var straks på saken.

Mannskap bevæpna med hagler fikk snart omringa de to karene. Den 35 år gamle Svensson var allerede kjent for politiet, den andre, 19-årige Henning Sigurd Madsen, var ny på den kriminelle løpebane.

Han skal ha strakt hendene i været og overgitt seg straks, mens Svensson klarte å rømme.

Svensson ble såra i låret og hånda av et skudd avfyrt av letemannskapene. Han makta likevel å holde avstand til mannskapenes børsemunninger til dagen derpå. Da ble han innhenta.

Heller enn å overgi seg, valgte han å ta sitt eget liv med et revolverskudd mot panna.

Madsen som ble pågrepet dagen før, ble ført til Haldens fengsel hvor han avla en detaljert tilståelse. Madsen og makkeren Svensson hadde i perioden 1924–1926 gjort 29 innbrudd, i tillegg til å ha drept de to lensmennene på Vågård.

Unge Madsen ble dømt til livsvarig fengsel.

Virkelighetskrimmens fortellergrep

Lensmannsdrapene gjør sterkt inntrykk på journalist Gunnar Larsen. Saken forfølger ham mange år etter at den er ute av rettsapparatet og etter at Larsen for lengst har skrevet sin siste nyhetssak om ugjerningene.

Et sted i Larsens skrivende bevissthet ligger Lensmannsdrapene og ulmer. Han setter han seg til skrivemaskinen, og nå tar fortellingen om drapene en ny form. Han går drapsmennene tettere på livet, og skriver om det som skjedde i romanform, basert på de virkelige hendelsene.

I 1933, sju år etter drapene kom boka. Gunnar Larsens dokumentarroman og det som regnes som Norges første true crime:

«To mistenkelige personer».

Når Journalist Gunnar Larsen gir liv til dramaet dikter han inn de ettersøkte mordernes opplevelser. Han avslutter beretningen med Svessons siste minutter, omringa og uten fluktmulighet:

«Han skal lure dem! For siste gang. Langsomt snur han revolveren mot sin egen panne. Bruker venstre hånd til støtte, I det skuddet går vet han at denne gangen vil det ikke svikte. Så sprenger han verden.»

Som journalist kjente Gunnar Larsen lensmannsmord-saken etter hvert ut og inn. Artiklene preges av journalistens sakkunnskap, presise observasjoner og språklige overskudd. Men hva skiller egentlig hans levende beretninger i den fortløpende dekningen av saken fra det som defineres som true-crime: Boka «To mistenkelige personer»?

Audun Engelstad er filmviter og doktor i film noir. Han forklarer at det er først når det er tatt noen kunstneriske grep som skiller seg fra nyhetsdekningen av saken at det blir virkelighetskrim. I «To mistenkelige personer» ser vi eksempel på et slikt grep når forfatteren gir publikum nærhet til det som skjer gjennom å skildre hendelsene sett fra drapsmennenes synsvinkel:

«Det flimret i lysdis, gjennom salt svette så han mørke skikkelser i voldsomme kast. Støvler som spente, og politikøller. Det gikk så lynsnart, Han tenkte ikke på å ta livet av noen.»

Men det er bare unntaksvis at forfatteren gir oss tilgang til karakterenes tanker. Teksten preges først og fremst av det som av Dagbladets anmelder Sigurd Hoel omtales som Hemingway-stilen.

Den kjennetegnes ifølge Hoel av en så nøyaktig skildring av det rent håndgripelige faktiske som mulig. Så vil, som Hoel skriver:

«[ ...] det ugripelige–tanker, følelser sinnelag–fremgå av sig selv på samme måte som karakteren fremgår av fargene og linjene i et godt portrett.»

Men for at fortellingen skal kunne defineres inn i virkelighetskrim-sjangeren, kan den ikke ligge for langt fra sannheten forklarer filmviter Engelstad:

– Den må ligge relativt tett opp mot virkelige hendelser for å kunne kalles virkelighetskrim. «Inspirert av ...» blir litt for vagt.

Ellers ligger sjangerkravene til virkelighetskrim tett opp til krimsjangeren for øvrig, forklarer han. Det gjelder uansett medium, om det er i bokform, TV-serie eller lydfortelling.

Et mysterium presenteres før det nøstes opp. Det er ikke nødvendig at det finnes en løsning, men siden publikum forventer et slags svar, mener Engelstad at en ofte går langt i å frikjenne noen, og peke i retning av en skyldig.

– Sjøl om dette er noe publikum ønsker seg, er det jo problematisk.

Et annet fellestrekk ved det som defineres som virkelighetskrim er at den er basert på kriminalsaker som i sin tid har hatt gjenklang i offentligheten, selv om de siden har gått i glemmeboka.

Kriminolog ved UIO (Universitetet i Oslo) Per Jørgen Ystehede har skrevet en artikkel om «To mistenkelige personer». Han sier at true crime-begrepet først ble tatt i bruk på 1920-tallet.

Man kan se på skotske William Rougheads essays basert på rettssaker rundt århundreskiftet som forløpere for sjangeren. Hans amerikanske venn og forfatter Edmund Pearson ble en av de første som sies å skrive «true crime».

I 1924 ble Pearsons «Studies in Murder» publisert, der saken om «Lizzie Borden of Fall River» er den mest omtalte.

Ni år etter kom Gunnar Larsens dokumentarroman på Gyldendal forlag. Boka ble en suksess. «To mistenkelige personer» fikk plass på forlagets bestselgerliste.

Grobunn for virkelighetskrim

Noe av årsaken til framveksten av sjangeren ligger i den økonomiske krisa i mellomkrigstida, forklarer Per Jørgen Ystehede i sin artikkel.

Mange norske aviser gikk dukken, og de som ble igjen kjempa hardt for å holde på leserne. Resultatet ble sensasjonsjournalistikk med skandaleoppslag basert på udokumenterte rykter.

I dette klimaet vokste true crime-sjangeren fram.

Mediehistoriker Henrik Grue Bastiansen forklarer at 20-tallet var tida da norsk presse for alvor tok til seg impulser fra amerikansk presse:

– Førstesida ble en sensasjonell salgsplakat med skandaler og store overskrifter. Avisene satsa også mer på nyhetsstoff, og jo ferskere jo bedre.

Bastiansen beskriver pressa på 1920- og 30-tallet som ganske rå. Det ble så ille at Norsk Presseforbund tok seg sjøl i nakkeskinnet og innførte Vær varsom-plakaten i 1936, forteller mediehistorikeren. Tiltaket var ment som en opprydning og en påminnelse om presseetikk, særlig i kriminalsaker.

I dag er true crime-sjangeren igjen populær. Flere av de mest populære seriene på TV og podkast er virkelighetskrim. Trippeldrapet på Orderud Gård har igjen skapt overskrifter etter aktualisering i TV-serien «Gåten Orderud». Mer enn en million seere fikk med seg første episode.

Mediehistoriker Bastiansen tror at kampen om oppmerksomheten i dag er så stor at en må ha sterke historier å by på, noe som virkelig slår, om en vil bli sett.

Bastiansen lar seg lokke utpå med en sammenligning av mellomkrigstidas (1920-30-tallet) mediebilde – og i dag. Han sier at det selvfølgelig er store forskjeller, men hvis en ser godt etter, sammenfaller mye dagens journalistiske prioriteringer med den gang. Harde saker trekkes fram, spesielt drapssaker.

– Jeg synes i hvert fall at jeg ser en helt klar økning i brutale nyhetssaker.

Bastiansen mener det kan være problematisk at mediene gir så stor plass til vold, kriser og grusomheter.

– Medienes dystre virkelighetsframstilling kan gi inntrykk av at landet er helt på randen av kriser og vold hele tida, men slik er det jo ikke. Mistanken om at journalister bruker for eksempel grusomme drapssaker som en måte å skaffe seg oppmerksomhet kan bidra til å svekke folks tillit til mediene.

Anbefalt videre lesning: